Kjære deg. Du ringer meg, jeg hører din sårhet i stemmen, jeg prøver å finne de rette ordene som kan hjelpe der og da men jeg klarer det ikke. Jeg vet ikke om du legger merke til det, for jeg vet at jeg ikke klarer å skjule det, jeg dropper det fordi det går ikke uansett. Og etter samtalen er over, og vi sier ha det bra så blir jeg sittende å stirre på tekoppen min. Og jeg gjør et lite forsøk på å samle tankene mine, jeg vet ikke hvorfor men etter samtalen fikk jeg bare en sånn rar følelse jeg ikke helt hva er. Men men. Og jeg kjenner at tankene mine løper alle mulige veier.
Jeg kan ikke gå veien for deg men jeg kan gå den sammen med deg . Jeg kan ikke vite helt hvordan du har det og hvordan du opplever livet ditt akkurat nå men jeg kan være der sammen med deg og holde din hånd hvis du trenger det. Jeg kan ikke lese dine tanker men jeg kan lytte til deg om du vil dele de med meg. Jeg forstår om du er ensom og føler på det, jeg er der for deg og du er i mine tanker. Savnet etter de som ikke lengre er her sammen med oss vil alltid være der men man må bare finne veien videre. For uansett hvordan man har det så går livet videre, man må bare ta steg for steg.
Av og til er det sånn at man kan si at det går over.
Jeg tror at det mange mennesker får en følelse av ensomhet, selv i et forhold kan man føle seg ensom. Men man må gjøre en innsats selv, og når alderen kommer rekene på en fjøl så er det jo sånn at livet endrer seg på mange måter, venner får sine egne problemer, og man kan fort havne i en slags rulle der man mener at det er bare en selv som har det så ille og at man mener at andre sine ting bare er tull og tøys men man glemmer kanskje at man selv har klaget over de samme tingene. Det er noe med at kua har glemt at den var kalv.
Det er så alt for lett å slenge med leppa , og det er så sårt at man får hele møkkahaugen av dritt slengt mot seg. Og man må bare huske på at den som sier de vonde tingene eller de stygge tingene ikke alltid mener det men at det ligger noe bak, men det er ikke så lett alltid. Jeg tenker at det er også en slags sårhet, man kjenner jo på dette med at man mister litt fotfeste, venner og kjente blir og eldre og noen dør før en, og man opplever enda tap.
Så ta vare på hverandre og husk å si til noen at man er glad i de.
2 dager har gått siden jeg skrev her sist, eller jeg har gjort et par forsøk men jeg har liksom ikke hatt hodet på rett plass så det har ikke kommet noe fornuftig. Jeg vet ikke men det var som om jeg var i et slags Limbo land. Hvor jeg egentlig ventet på noe jeg ikke visste når svaret ville komme. Men i kveld kom det en sms” Jeg fikk leiligheten, kommer innom i morgen hvis det passer?” Da har huseieren her vi leier godkjent han som var på visning her, og vi slipper oppsigelsestiden. Så ja heldigvis. Så det løsnet, men det betyr jo at jeg må vaske litt i morgen tidlig hehe…. nei da… jo da, nei det er nyvasket men greit å fare over gulvet med moppen syntes jeg. Så det betyr at i månedsskifte Februar/ mars så blir det å flytte. Jeg har jo da gjort en stor tabbe, for jeg har klart å si ja til å holde et kurs på Østlandet helgen 20-22. februar så det betyr at jeg får det litt mer travelt enn jeg så for meg men det går bra. Jeg skriver meg men vi er jo flere her hjemme. Jeg har snakket med de vi skal leie av og vi får kjøre esker og slike ting sånn at vi får vasket ut rom for rom her i tiden fremover. Men vi har ikke noe stress, selv om jeg skulle helst ha pakket ned huset i kveld liksom. Men jeg må ikke være så utålmodig. Men det er dessverre noe jeg må jobbe med, i hvert fall når det gjelder sånne ting.
Jeg har tenkt litt på dette med blogg, fordi det er ikke alltid så lett å skrive det jeg tenker på, fordi man vet jo at ting kan oppfattes på en helt annen måte enn en selv mente, og det er ikke så lett å rette opp det som er feil. Men det er en ting som er sikkert og det er at man velger jo selv hvordan man vil ha det og klart at man har ikke et ansvar for hvordan folk oppfatter det en vil ha, for hvis noen skal bestemme hva andre skal skrive så er det jo ikke ytringsfrihet lengre. Så jeg kommer vel til den slutningen at jeg blåser i om mine feil og tabber kommer frem for jeg har bestemt meg for at jeg skal jobbe mye mer med meg selv dette året, få brikker til å falle på plass. Ja en del av livets puslespill. Hehe. I dag har jeg også fått levert trenings avtalen vår, det sto liksom litt sånn på stedet hvil fordi vi ikke visste helt hvor vi ble værende hen men det har falt litt på plass. Og jeg kjenner at jeg ble veldig glad når jeg fikk sms fordi det er som om brikker faller på plass.
Jeg håper og tror av hele mitt hjerte at det er der vi vil bo. Selv om ting er retro farget tapet så er det ikke så ille og jeg tenker at det er ikke det som er det viktigste. Det viktigste er at jeg eller vi kan senke skuldre og føle at vi lander. For jeg tror at det er viktig for oss nå, at vi føler at nå må vi få det til. Så jeg bare satser det som satses kan. Så får folk heller tenke hva de vil om ting og tang. Nå skal jeg komme meg i dusjen, er så trøtt fordi Nala begynner dagen sin alt for tidlig om dagen nå. Men men må hun ut så må hun ut.
Sitter her med mange tanker og følelser, jeg kjenner at jeg kjenner på mange ulike følelser men det er noen følelser som er mer fremtredene enn andre. Og det er spenning og glede, men også en anelse tristhet. Men jeg tror at det er noe bedre som venter, noe som kan gi meg en bedre hverdag. Samtidig er det veldig spennende fordi jeg har jo egentlig funnet noen som kan overta for oss her vi bor. Det er ny bolig på oss, og ja jeg vet at vi nettopp flyttet hit, har jo ikke bodd lengre enn siden september 2025 men det er så mange små ting som gjør at det blir ny bolig på oss. Eller hva skal jeg si, ny for oss men gammel egentlig. Og det er skikkelig retro stil men jeg likte det egentlig ikke med en gang men så er det noe med at det vokste på meg og vi var å så på det i går formiddag og vi dro hjem og tenkte hvert til vårt. Eller mannen dro på jobb mens jeg og K dro hjem og etter litt tankevirksomhet så ble det til at når mannen kom hjem så var han enig med oss, vi flytter dit. Så derfor er oppsigelsen sendt huseier i dag. Og jeg tror jeg har en annen som kan overta her. Men jeg vet jo ikke om huseier sier ja til han. Så vi får se.
Er jeg vanligvis så ” rastløs”? Og jeg drar jo med meg mannen og Nala også. Nei jeg er egentlig ikke det men det ble sånn nå. Jeg går i spenning for å se om vi får en respons eller ikke på oppsigelsen, jeg håper jo på noe da.
Da er jeg kommet meg hjem. Hodet burde ha vært tømt for tanker og følelser men i stedet for sitter jeg med på en måte med enda flere tanker og følelser men det er ikke de samme typene. Det var godt å være hos en nøytral person. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg følte meg litt sånn gal mens jeg satt der, men det gikk likevel helt greit. På mange måter var det som om hun leste meg godt, ja nesten bedre enn jeg forsto meg selv.
Dette ordtaket fant jeg hos psykologen, jeg hadde det et eller annet sted selv og jeg syntes at det er egentlig ganske så bra sagt. Og hvorfor tar jeg frem dette? Vel jeg tror at det er så alt for lett at vi gjør oss opp meninger og tanker om en person hvis de får vite at noen har hatt behov for psykolog, jeg vet om personer som betaler privat fordi de ikke ønsker at fastlegen skal vite at de får hjelp av en psykolog fordi det da kommer i journalen deres og at det da er så alt for lett å skylde alt på psykisk helse. Og man vet at det er dessverre mange som har tanker om det ene eller det andre. Men jeg tenker at dette er det rette for meg. Jeg følte vel at psykologen så helheten og at hun ikke mente at hun hadde fasiten, men at fasiten faktisk ligger inne hos meg selv. Som hun sa ” Komme seg på hesten igjen, men det er jo ikke så lett for deg” Og nei det er jo ikke som om jeg bør oppsøke kyrene igjen for å se om det går greit. Nei det handler om at jeg først må finne den mentale delen av meg selv, finne min indre styrke, for hun sa at jeg er nok mer sterkere og bevisst på dette selv. Det er ingen rask løsning på dette, men det er ikke sånn at det ikke går an å løse heller.
Det viktigste er at jeg er klar for å jobbe med meg selv, med mine tanker og følelser og at jeg tør å face det som måtte komme. Og jeg må også være klar over at jeg på mange måter faktisk må ha noen tøffe dager foran meg, hvor det er sånn at det er noe jeg må jobbe med, for det handler om at jeg må gutse alt og bare ta det i mot det som måtte komme.
Så når jeg gikk tur med Nala så er jeg vel kommet til den slutningen at nok er nok, jeg skal jobbe enda hardere enn jeg har gjort.
I dag på tur med Nala så slo det meg, det var som om mynten datt ned eller det var som om det var lyn fra klar himmel. Jeg tenkte litt fordi jeg føler meg litt sånn som dette: Som rastløst hav rett og slett. Og jeg tenkte at det kanskje har med at hjernen min jobber litt med tankevirksomhet om dagen, men det er jo ikke det heller. Men det er noe med at jeg ikke finner roen rett og slett. Jeg som egentlig stortrives i denne leiligheten, jeg begynner sakte men sikkert å finne de bitte bitte bitte små feilene , de jeg ikke brydde meg om før, de som rett og slett bare er ubetydelige men når man begynner å lete, ja da finner man de, det er nesten som om et sandkorn blir til en kjempestor stein. Og alt blir bare feil. Og så sitter jeg med verdens dårligste følelse fordi jeg er redd for at de andre bare føler at de ikke har noe å si og føler seg presset til å flytte før vi planla. For planen var jo etter sommeren. Men nå er det som jeg ikke finner plassen min, at jeg ikke får det til rett og slett. Jeg vet ikke jeg. Kanskje er det for mange ubesvarte spørsmål som står i hodet mitt, eller kanskje ja bare kanskje er det sånn det er rett og slett. At jeg ikke vet helt, at jeg på en måte har mistet fotfeste, jeg aner ikke. Kan noen hjelpe meg å finne svaret? Tror ikke det, jeg må nok løse dette selv eller må noen ( les mannen min) sette foten ned å si at nå er det nok. At løsningen ikke ligger der jeg tror den ligger, jeg aner ikke, Skulle ønske jeg kunne lese tankene hans eller se inn i fremtiden. Uansett så er det sånn det er.
Jeg har ikke skrevet før i dag , det er fordi jeg ikke har klart å samle tankene mine rett vei, det er som om det er noe ala dette: Jeg har derfor gått til det skritt å bestille time hos en psykolog og det er en stor grunn til. Som jeg har nevnt før så hadde jeg jo en ulykke i fjor sommer som gav meg et støkk, hvor jeg ble angrepet av kyr, og jeg skal ikke si noe rundt det nå men jeg har jo snakket med lege forrige uke som sa at dessverre var det skjedd en glipp så det skulle vært et traume team inne, det vil si det var jo det når jeg ankom sykehuset men…. Men egentlig så skulle både jeg og mannen min fått tilbud om å prate med noen i etter kant av ulykken men det skjedde ikke. Så siden det går veldig i rykk og napp og jeg til tider har mareritt og tilbake blikk på det så ja…. det vil si at jeg er ikke ferdig med det. Og jeg merker at når dette kommer så trøstespiser jeg og ikke har det veldig bra så da tenker jeg at dette kan ikke fortsette sånn som det gjør og eneste muligheten er da å komme seg i gang med dette. Og jeg vet at det kan bli hardt å gjøre det men….. jeg må, jeg har ikke noe annet valg, fordi jeg kjenner på en slags rastløshet jeg ikke liker og det føles av og til som om jeg får en følelse av at jeg vil rømme vekk fra alt, men jeg kan jo ikke det. Det hjalp jo ikke å flytte og seriøst så kan jeg jo ikke flytte fra sted til sted hele tiden, for det er jo sånn at dette slipper jo ikke. Og jeg kjenner et snev av panikk og fortvilelse når tallene på vekta øker hele tiden. Det har ikke hjulpet noe å trene eller å gå turer ute fordi jeg stadig hører meg selv hyle inni hodet mitt ( ikke sånn at jeg hyler høyt så andre hører det) men det blir en sånn ekkel følelse i kroppen når det skjer. Så jeg mener at det er det beste for meg at jeg tar fatt i dette, noe jeg nok strengt talt skulle gjort for lengst. Dessverre er det ikke kort ventetid på time så jeg må gå privat, noe som jo koster men men det er et valg. Så ja det er ikke noe okay. Men jeg tenker at det er ikke sånn at det betyr at jeg er et svakere menneske eller et dårligere menneske, det betyr bare at jeg vet hvor svakhetene mine ligger. Det er en del endringer som må til og jeg skal ikke gi meg, noen skritt bakover blir det men men det går bra det også. Det som er viktig er at man ser helheten. Og klart at jeg vet at det er en viss risiko for at gamle sår blir revet opp, jeg håper ikke det men man vet jo ikke, men de har jeg jo klart å fikse før. Alt var vekk før dette skjedde. Men jeg skal komme sterkere ut av dette for jeg lurte jo døden i denne ulykken. Men uansett så tar vi det som det kommer.
Klokka 0400 er det en frøken på 4 bein som mener at jeg tydeligvis har sovet lenge nok og at det er hennes ” hunderett” å gå på do, og ja det går jo ikke an å ikke ta henne ut siden hun ikke ville gå tur i går kveld, så ja det ” straffer” seg at jeg da ikke tok henne ut når vi skulle legge oss. Så da var det bare å komme seg i klærne og rett og slett bare traske ute i noen minutter til hun hadde gått på do. Det var mørkt og trist ute. Når jeg da kom hjem så var det bare å lage seg en kopp med Latte og så starte dagen, eller i hvert fall bare nyte den kaffen i fred før mannen står opp. Og jeg fikk han ut døra så var det å starte å vaske badet. Jepp for klart at jeg kunne lagt meg igjen men jeg bestemte meg for at det gidder jeg ikke , siden jeg var så pass våken. Så nå er badet vasket, kjøkkenet er ryddet og jeg bare venter til K står opp før jeg begynner å støvsuge.
Jeg har brukt litt tid på å lete etter annen bolig på nettsteder som finn.no osv. Ikke at vi MÅ flytte men jeg innser at det var idiotisk av oss å velge en bolig uten uteplass, men det var det beste alternativet der og da. Nå skal vi jo ikke flytte i morgen, vi kommer til å bruke litt tid på å finne den rette plassen, for det blir ikke så mye mer flytting snart. Vi stresser ikke så det er nok av tid og vi ønsker jo også å bo relativt sentralt samtidig som vi bor litt på landet men ikke sånn milevis unna butikker osv… det er jo tross alt fremdeles sånn at mannen jobber, og da er det jo greit at det ikke er for langt unna tenker jeg.
Men sånn utenom det så er det helt tipp topp, jeg trives jo veldig godt her vi bor, og det er enkelt å bo her. Nært butikk, det tar 5 min å gå, og 15- 20 min til kjøpesenteret så ja det er greit sånn sett. Og det er jo heller ikke lange veien til flott turområdet, så ja hva kan man si. Det er dette med uteplassen som er minuset egentlig. Og at det er enormt lytt når det gjelder de som bor oppe. Jeg kjenner at det røyner på når det er sånn , men nå skal ikke jeg sutre for det gidder jeg ikke bruke tid på.
God morgen. I dag måtte jeg kjøre mannen min på jobb, jeg trenger bilen for å få gjort noen små ting, så ja da har jeg ikke noe annet valg, selv om jeg nok skulle ønske at jeg kunne ha sovet enda, fordi jeg er sååååå trøtt, fikk ikke sove veldig godt rett og slett. Men men sånn er det rett og slett. Så nå har jeg en energi drikk og en kaffe Latte i kroppen så jeg er klar som bare det for å starte dagen.
Håper dere har en god dag, og er klare som et egg eller noe sånt for å starte dagen deres. Jeg skal snart ut med Nala før jeg skal reise bort å lufte en annen hund og ja…. sånn er det i dag, jeg har noen papirer som skal leveres også så det er en sånn fra A- B dag i dag.
Men dette har jo ikke så mye med overskriften å gjøre, så jeg skal ta fatt på den delen. Vi har jo vært så heldige eller uheldige ( kommer an på hvordan man ser det) at snøen har besøkt oss og det var så vakkert en liten stund men…. som det typiske Jærske været så kom varmegradene og regnet i dag, og jeg kjente at jeg ble utrolig lei meg, ja til og med mannen min som ikke er veldig glad i snøen syntes den kunne ha blitt litt til, men som vi ble enige om sånn grytidlig på morgenkvisten i dag at vinteren er vel over her. Så ja hva kan man si? Det er så uendelig kjedelig med regnet og jeg var så klar for at det hvite dekket på bakken skulle få bli frem til litt mer vår følelsen i kroppen. Men men man kan ikke få alt man vil her i verden så jeg må jo bare satse på at det ikke blir mørkt og trist ute igjen. Uansett så er det jo ” heldigvis” ikke så kaldt i dag og det er vel en stor fordel det også. Men ja kunne jeg fått velge så hadde det vært snø og litt kulde enn regn men men.
Jeg har jo tidligere nevnt bloggen til Heidi Rosander og jeg syntes at det en en fantastisk flott blogger, hun skriver velformulerende, bra og hun viser hvordan hverdagen og ikke bare den men livet til en person som jobber med å sette fokuset på dette med overvekt, hun viser seg fra sin sårbare side og jeg tror det er mange som sitter med de samme tankene og følelsene bare , de bare viser de ikke frem. Men dette er en blogg man bør lese. Så i dag kom jeg over dette innlegget her: https://heidirosander.blogg.no/nar-voksne-mennesker-blir-nettroll.html og jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Vi vet jo at det finnes mennesker som leter med lys og lupe for å finne noe å skrive om mennesker, og da spesielt de som er i sosiale media eller har blogger, de leter etter ting og tang som kan hjelpe til med å tråkke mennesker enda lengre ned enn de føler seg. Og de gjemmer seg noen ganger bak brukernavn eller noen av de tør å fremstå som seg selv. Har dere sett serien” Ølhunden Berit?” Den tar jo for seg dette med å være nett troll. Og jeg forstår ikke hva som driver mennesker til å holde på sånn. Vi vet jo at man har fokus på dette med mobbing og trakassering blant unger men her er det voksne mennesker , kan man anta som driver på. Og jeg er litt nyskjerring på hva som driver de til å holde på. Jeg mener jeg kan forstå, eller jeg vet ikke, men jeg kan bruke det ordet , når det gjelder å kommentere på de som viser frem barna sine i blogg, influenser delen og forteller om ting som vi kanskje ikke trenger å vite noe men i Heidi sitt innlegg er det ikke snakk om henne men en sak hvor det er snakk om bruk av vektreduserende medikamenter og den baksiden av det, og der kommer alle netttrollene frem. Hvor det er som om de fikk betalt for å hive dritt ut. Og jeg tenker med meg selv, er dette mennesker som bare må liksom? Samfunnet er hardt nok for de som sliter med overvekt, og man ønsker jo å gjøre noe med det, men det virker som om det er ikke lov å gjøre det på noen annen måte enn sult og treningsmetoden, at alt er bare dritt og feighet og latskap hvis man bruker medisiner eller operasjoner. Det er ikke opp til noen av oss andre å bestemme hva slags hjelpemidler skal bruke. Og man burde heller klappe mennesker på skuldre og ikke slå de ned i søla. Og er du en av de som elsker å slenge dritt , tenk deg om, du vet ikke hvordan det blir oppfattet.
Hei og hopp, i dag kan vi melde om mindre kulde ( det føles sånn i hvert fall) men vind og snøføyke. Og det var dagens værmelding.
I dag har jeg ingen planer rett og slett. Jeg skulle vært å luftet en hund men det slapp jeg, så jeg har vært ute med Nala bare, det var jo rene trimmen bare det alene. Men det var faktisk deilig.
For et par dager siden skrev jeg i et innlegg” I dag er den første dagen i resten av livet ditt”, og det syntes jeg er en så bra ting å tenke på. Når man våkner opp så starter kjeden av valg, fra hva man skal ha på seg, til mat, hva man skal drikke, hva man skal gjøre den dagen osv… ja rett og slett er det en haug med valg vi tar i løpet av dagen, noen av de tenker vi ikke over i det hele tatt, de skjer på automatikk, mens andre valg vi må ta , de trenger litt mer tankeprosess. Og jeg tenker at på mange måter så er det ikke alle valg som er like lett å ta men det viktigste er at de valgene vi tar er det vi kan stå inne for. Vi vet jo at livet består av valg, som vi starter å ta fra ganske ung alder og det fortsetter til vi er gamle. Og ikke alle valg er like bra men jeg tenker at det er mange ting vi lærer av.
I dag er det en ny dag, en dag der vi kan ta nye valg, vi drar med oss erfaringer, som vi kan bruke enten i morgen eller en annen dag.
Ny dag= nye anledning til å lære noe nytt, starte med noe nytt, ja se på denne dagen som den første dagen i resten av livet ditt.
Så nå skal jeg lage meg litt frokost og så komme i gang med dagen.
