Av og til må jeg virkelig jobbe for å ikke skrive det jeg tenker om en sak eller ja uansett hva det er. Men det er ikke fordi jeg ikke har noe fornuftig å si men mer at jeg vet at det dessverre kan slå tilbake på meg selv i ettertid. For det er en ting som er sikkert og visst og det er at noen av de jeg kjenner leser bloggen min, og ja det er jo tipp topp at noen leser bloggen min men når man vrir innhold i en blogg til noe helt annet enn det var ment som…. ja da kan man bli litt oppgitt. I går var jeg på et oppdrag og i lunsjen så snakker et par av de jeg jobber sammen med om dette med barn og hvor vanskelig ungdomsårene , hvor den ene sier til meg” ja du var heldig som slapp unna den verste tiden du Chanett, med tanke på at barna dine ble oppdratt av noen andre, så du fikk de tilbake ferdig oppdratt” jeg ble så satt ut at jeg begynte å kjenne at gråten kom men jeg reiste meg bare opp, så på de og gikk ut for å gjøre noe annet som kunne hjelpe meg å få tankene mine over på noe annet. Det er en ting som er sikkert og det er at så sant jeg ikke er skadet så skal jeg ikke la noen se at jeg gråter. Så noen ganger må jeg si at jeg ikke forstår andre mennesker , men på en annen side så tror jeg at de ikke forstår meg heller. Så det er vel en stor sannsynlighet at det er noe der.
Jeg tenker at det er ikke sånn at vi er unnskyldt hvordan man snakker til andre mennesker uansett hvordan man er som motpart men det er jo sånn at vi vet at det er utrolig mange som liker å lese blogger fordi de kan lære noe av det. Og jeg skal innrømme at noen ganger er det alt for lett å slenge med leppa og snakke før man tenker seg om.
I formiddag ringte det en telefon, nummeret var kjent eller jeg så jo at det var en person jeg ikke har noe til overs for lengre, en som ikke har noen betydning i livet mitt men jeg er så pass høflig at jeg tenkte at jeg fikk svare, fordi man vet jo aldri hva som er grunnen med tanke på at det har vært stille i mange år fra den kanten. Så man kan si at jeg ikke forsto ikke hvorfor hun skulle ringe meg, og det er faktisk det siste menneske jeg ønsker å snakke med her på jord, men noen ganger kan våre veier krysses, pga familie sammenkomster, men i hvert fall, jeg bare så på nr som ringte og tenkte hva nå liksom.
Men uansett, denne personen ringte meg og jeg visste ikke helt hva som var grunnen. Men så kom ordene ” jeg har lest bloggen din” og jeg var litt usikker på om jeg ble glad eller ikke. Men ja vel, de har lest bloggen min, og jeg ventet på hva som kom nå… Jo.. ” jeg har som sagt lest bloggen din og jeg lurer på om du kan tenke deg å slette innleggene ang barna dine”?
Jeg visste der og da at følelsen av at jeg burde bare latt vær å ta telefonen , men jeg prøvde å tenke rask hva jeg skulle svare. ” hvorfor”?
” Jo fordi det føles som en belasting for de at du i det hele tatt skriver eller omtaler de og at du må slutte å nevne de fordi de føler seg presset opp i et hjørne” ” og du fremstår som svært deprimert og at du mener at alle andre er skyldig og at du aldri gjør feil.” Så takket hun for en hyggelig samtale, ønsket meg alt godt i livet og la på.
Jeg bare tenkte ” snakkes aldri” men av en eller annen grunn er jeg redd for at det er ikke siste gangen jeg får en tlf fra henne, hvis ikke jeg blokkerer henne på tlf også. Og jeg ble sittende å tenke mens jeg nøt en kaffe kopp, er det virkelig sånn at ingen tror at jeg tenker på noen andre enn meg selv? Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg mener at jeg ikke har gjort noe feil, jeg har ikke hengt ut ungene mine, hvis noen er uthengte så er det meg selv. Og jeg tenker at det er lov å skrive om hva man vil ( selvfølgelig finnes det grenser der og) og jeg er litt lei av at enten jeg selv eller andre skal sette ned foten for å på en måte bestemme hva jeg skal skrive om. Så jeg tenker at det er ikke noe jeg kommer til å etterfølge, tross alt er jo jeg allerede kåret til årets verste mamma. Så litt fra eller til…..
Ellers da så er det sånn at jeg på mange måter har brukt morgen turen på nesten 4 km til å tenke litt over livet mitt her jeg står , her og nå, og om jeg egentlig har noe å gjøre i livet, ja kort sagt min betydning rett og slett, jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har sånne tanker av og til og det er jo på en måte greit å reflektere over slike ting av og til. Men jeg har funnet ut at det har jeg, jeg er her for å gjøre noe nyttig for meg..
Nå er det helg med det som den måtte inneholde.
God fredag folkens
