For 4 dager skrev jeg dette innlegget her: https://chanettssinetanker.blogg.no/ja.html, jeg var jo i den 7. himmel, men jeg burde vite med meg selv at ting kan snu raskere enn man skifter underbukser noen ganger. Og det skjedde også her. Ex dama til denne mannen som skulle overta her i begynnelsen av mars måned gjorde det så pass umulig for han, hun brukte barna deres som våpen og hun nektet han å overta denne boligen, så da ble det ikke mulig for han å følge det ønsket. Så da ble det jo ekstra kjipt for alle parter, men for oss betyr det jo følgene valg:
jakten etter en som kan overta før de 3 mnd våre er over.
Håpe at den nye boligen kan vente til slutten av mars eller aller helst april, da slipper vi dobbel husleie i noen av månedene eller bruke depositumet
Eller at vi mister den nye boligen fordi de ikke ønsker å vente til da, men forholder seg til den avtalen vi har. Noe som da gjør at vi må ta noen nye valg.
Jeg kjenner at jeg ble fryktelig motløs og det rant en tåre eller 2 den dagen, men så ble jeg litt mer sånn ” gi faen” holdning inni meg. Og jeg har vel hatt noen runder med meg selv rett og slett om hvordan vi skal løse dette, hva som er den beste. Men det som forundrer meg litt er at det ikke har vært et tilbud fra hans side ( Altså han som skulle overta) å bidra med å minske det økonomiske tapet vårt. Men men det er dessverre ikke sånn. Så jeg har hatt noen dager der jeg var litt nede men…. det finnes alltid en løsning. Det viktigste er at vi bare sitter stille i båten rett og slett. Men jeg tenker at det blir litt tankevirksomhet her i noen tid så derfor vet jeg ikke om jeg klarer å få ned noen ord.
Jepp, jeg er fullstendig klar over eller heter det på at jeg skrev med store bokstaver og at det betyr at jeg roper, men akkurat nå er jeg så glad at dere aner ikke. Jeg har jo sitti å fundert på hvordan vi skal få dette til, siden vi skal tømme, rydde og vaske oss ut av denne plassen og så har jeg ikke visst hvordan vi skulle løse det, fordi…. vi ikke ønsker å ta ut forskudd på feriepenger for å ha en sånn mellom landing av depositumet. Så jeg skrev en ” annonse” på en av gruppene på Fjesboka om noen hadde et lager. Men hva skjer? Jepp det beste som kunne skje nemlig at nye huseieren sier at vi kan lagre ting der og at vi bare betaler depositumet når vi får det herfra. Så det betyr at vi kan begynne å tenke litt eske henting. ( dette er bilde fra forrige gang da vi flyttet hit) Jeg vet ikke helt om hvor lang tid det tar, jeg vet ikke hvordan dette blir men jeg tenker at jo fortere jo bedre. Og det er jo ikke sånn at det er like mye denne gangen. Men det er jo noe likevel. Men det var bare så utrolig deilig å få ting på plass, eller egentlig brikkene på plass. Så i morgen er det litt som skal gjøres, jeg har 3 dager med kurs nå så ja. Tidlig kveld blir det i hvert fall.
Har du noen gang slitt med et eller annet og følt deg helt alene, som om man ikke finner noen andre som sliter med det samme? Jeg skulle ønske at det var langt flere som turte å være åpne og skrive om det som er kanskje ikke så vanlig eller at man skriver sånn at det man skriver kan bli fanget opp av noen som leter etter noen som har det på samme måte som en selv, hvis dere skjønner hva jeg mener.
Jeg vokste jo opp i et hjem hvor det var ganske turbulent til tider, hvor mamma hadde et rusproblem, og en psykiatri historie, og jeg ble også utsatt for grove seksuelle overgrep av min farfar ( eller han var vel strengt talt bare ste farfar) og hans venner men jeg trodde det var noe alle opplevde, for det var jo det alle fortalte. Det var heller ingen som brydde seg om tingenes tilstand hjemme så det var litt sånn der, men jeg følte meg så alene. Og det er jo noe med at man er lojal mot foreldrene sine, så jeg sa heller aldri noe. Jeg ble utsatt for mobbing og trakassering på skolen, både til og fra og også på skolen men igjen det var normalt, ingen som sa noe. For noen år siden så ba jeg om et møte på skolen jeg hadde vært elev på fordi jeg lette etter noen svar og fikk vite at skolen hadde reagert men det skjedde liksom ikke noe.
Men det er tilbakelagt historie, erfaringer jeg har dratt med meg, men det jeg ville frem til var at jeg skulle ønske at det fantes steder man kunne møte eller man kunne lese men den gangen var det ikke internett, eller sant å si så var det kanskje det men jeg kan bare ikke huske det, og vi hadde uansett ikke internett hjemme så samme det. Men når man har noe som tynger en ned så vil en jo gjerne finne noen andre som også har det sånn, Og i formiddag kom jeg over dette innlegget her: https://heidirosander.blogg.no/matstoy.html Og jeg er så utrolig takknemlig for at hun skriver det hun skriver. For det er jo nettopp det jeg sliter med. Men jeg føler meg så alene med dette, selv om jeg har funnet ut før jeg leste blogg innlegget hennes og via en Facebook gruppe at det er flere enn meg og jeg kjente at det er på en måte godt jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det uten at det menes eller høres stygt eller slemt ut men at det er flere enn meg. Det er ikke så lett for andre å forstå hvordan det er, og det er jo sånn at avhengigheten min til dårlige mat valg ( les sjokolade) føles så enormt tung når jeg føler at jeg konstant tenker på mat. Jeg kan ligge i senga på natta og ikke får sove fordi jeg tenker på hva vi skal ha til middag dagen etter.
Kjære deg. Du ringer meg, jeg hører din sårhet i stemmen, jeg prøver å finne de rette ordene som kan hjelpe der og da men jeg klarer det ikke. Jeg vet ikke om du legger merke til det, for jeg vet at jeg ikke klarer å skjule det, jeg dropper det fordi det går ikke uansett. Og etter samtalen er over, og vi sier ha det bra så blir jeg sittende å stirre på tekoppen min. Og jeg gjør et lite forsøk på å samle tankene mine, jeg vet ikke hvorfor men etter samtalen fikk jeg bare en sånn rar følelse jeg ikke helt hva er. Men men. Og jeg kjenner at tankene mine løper alle mulige veier.
Jeg kan ikke gå veien for deg men jeg kan gå den sammen med deg . Jeg kan ikke vite helt hvordan du har det og hvordan du opplever livet ditt akkurat nå men jeg kan være der sammen med deg og holde din hånd hvis du trenger det. Jeg kan ikke lese dine tanker men jeg kan lytte til deg om du vil dele de med meg. Jeg forstår om du er ensom og føler på det, jeg er der for deg og du er i mine tanker. Savnet etter de som ikke lengre er her sammen med oss vil alltid være der men man må bare finne veien videre. For uansett hvordan man har det så går livet videre, man må bare ta steg for steg.
Av og til er det sånn at man kan si at det går over.
Jeg tror at det mange mennesker får en følelse av ensomhet, selv i et forhold kan man føle seg ensom. Men man må gjøre en innsats selv, og når alderen kommer rekene på en fjøl så er det jo sånn at livet endrer seg på mange måter, venner får sine egne problemer, og man kan fort havne i en slags rulle der man mener at det er bare en selv som har det så ille og at man mener at andre sine ting bare er tull og tøys men man glemmer kanskje at man selv har klaget over de samme tingene. Det er noe med at kua har glemt at den var kalv.
Det er så alt for lett å slenge med leppa , og det er så sårt at man får hele møkkahaugen av dritt slengt mot seg. Og man må bare huske på at den som sier de vonde tingene eller de stygge tingene ikke alltid mener det men at det ligger noe bak, men det er ikke så lett alltid. Jeg tenker at det er også en slags sårhet, man kjenner jo på dette med at man mister litt fotfeste, venner og kjente blir og eldre og noen dør før en, og man opplever enda tap.
Så ta vare på hverandre og husk å si til noen at man er glad i de.
2 dager har gått siden jeg skrev her sist, eller jeg har gjort et par forsøk men jeg har liksom ikke hatt hodet på rett plass så det har ikke kommet noe fornuftig. Jeg vet ikke men det var som om jeg var i et slags Limbo land. Hvor jeg egentlig ventet på noe jeg ikke visste når svaret ville komme. Men i kveld kom det en sms” Jeg fikk leiligheten, kommer innom i morgen hvis det passer?” Da har huseieren her vi leier godkjent han som var på visning her, og vi slipper oppsigelsestiden. Så ja heldigvis. Så det løsnet, men det betyr jo at jeg må vaske litt i morgen tidlig hehe…. nei da… jo da, nei det er nyvasket men greit å fare over gulvet med moppen syntes jeg. Så det betyr at i månedsskifte Februar/ mars så blir det å flytte. Jeg har jo da gjort en stor tabbe, for jeg har klart å si ja til å holde et kurs på Østlandet helgen 20-22. februar så det betyr at jeg får det litt mer travelt enn jeg så for meg men det går bra. Jeg skriver meg men vi er jo flere her hjemme. Jeg har snakket med de vi skal leie av og vi får kjøre esker og slike ting sånn at vi får vasket ut rom for rom her i tiden fremover. Men vi har ikke noe stress, selv om jeg skulle helst ha pakket ned huset i kveld liksom. Men jeg må ikke være så utålmodig. Men det er dessverre noe jeg må jobbe med, i hvert fall når det gjelder sånne ting.
Jeg har tenkt litt på dette med blogg, fordi det er ikke alltid så lett å skrive det jeg tenker på, fordi man vet jo at ting kan oppfattes på en helt annen måte enn en selv mente, og det er ikke så lett å rette opp det som er feil. Men det er en ting som er sikkert og det er at man velger jo selv hvordan man vil ha det og klart at man har ikke et ansvar for hvordan folk oppfatter det en vil ha, for hvis noen skal bestemme hva andre skal skrive så er det jo ikke ytringsfrihet lengre. Så jeg kommer vel til den slutningen at jeg blåser i om mine feil og tabber kommer frem for jeg har bestemt meg for at jeg skal jobbe mye mer med meg selv dette året, få brikker til å falle på plass. Ja en del av livets puslespill. Hehe. I dag har jeg også fått levert trenings avtalen vår, det sto liksom litt sånn på stedet hvil fordi vi ikke visste helt hvor vi ble værende hen men det har falt litt på plass. Og jeg kjenner at jeg ble veldig glad når jeg fikk sms fordi det er som om brikker faller på plass.
Jeg håper og tror av hele mitt hjerte at det er der vi vil bo. Selv om ting er retro farget tapet så er det ikke så ille og jeg tenker at det er ikke det som er det viktigste. Det viktigste er at jeg eller vi kan senke skuldre og føle at vi lander. For jeg tror at det er viktig for oss nå, at vi føler at nå må vi få det til. Så jeg bare satser det som satses kan. Så får folk heller tenke hva de vil om ting og tang. Nå skal jeg komme meg i dusjen, er så trøtt fordi Nala begynner dagen sin alt for tidlig om dagen nå. Men men må hun ut så må hun ut.
Sitter her med mange tanker og følelser, jeg kjenner at jeg kjenner på mange ulike følelser men det er noen følelser som er mer fremtredene enn andre. Og det er spenning og glede, men også en anelse tristhet. Men jeg tror at det er noe bedre som venter, noe som kan gi meg en bedre hverdag. Samtidig er det veldig spennende fordi jeg har jo egentlig funnet noen som kan overta for oss her vi bor. Det er ny bolig på oss, og ja jeg vet at vi nettopp flyttet hit, har jo ikke bodd lengre enn siden september 2025 men det er så mange små ting som gjør at det blir ny bolig på oss. Eller hva skal jeg si, ny for oss men gammel egentlig. Og det er skikkelig retro stil men jeg likte det egentlig ikke med en gang men så er det noe med at det vokste på meg og vi var å så på det i går formiddag og vi dro hjem og tenkte hvert til vårt. Eller mannen dro på jobb mens jeg og K dro hjem og etter litt tankevirksomhet så ble det til at når mannen kom hjem så var han enig med oss, vi flytter dit. Så derfor er oppsigelsen sendt huseier i dag. Og jeg tror jeg har en annen som kan overta her. Men jeg vet jo ikke om huseier sier ja til han. Så vi får se.
Er jeg vanligvis så ” rastløs”? Og jeg drar jo med meg mannen og Nala også. Nei jeg er egentlig ikke det men det ble sånn nå. Jeg går i spenning for å se om vi får en respons eller ikke på oppsigelsen, jeg håper jo på noe da.
Da er jeg kommet meg hjem. Hodet burde ha vært tømt for tanker og følelser men i stedet for sitter jeg med på en måte med enda flere tanker og følelser men det er ikke de samme typene. Det var godt å være hos en nøytral person. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg følte meg litt sånn gal mens jeg satt der, men det gikk likevel helt greit. På mange måter var det som om hun leste meg godt, ja nesten bedre enn jeg forsto meg selv.
Dette ordtaket fant jeg hos psykologen, jeg hadde det et eller annet sted selv og jeg syntes at det er egentlig ganske så bra sagt. Og hvorfor tar jeg frem dette? Vel jeg tror at det er så alt for lett at vi gjør oss opp meninger og tanker om en person hvis de får vite at noen har hatt behov for psykolog, jeg vet om personer som betaler privat fordi de ikke ønsker at fastlegen skal vite at de får hjelp av en psykolog fordi det da kommer i journalen deres og at det da er så alt for lett å skylde alt på psykisk helse. Og man vet at det er dessverre mange som har tanker om det ene eller det andre. Men jeg tenker at dette er det rette for meg. Jeg følte vel at psykologen så helheten og at hun ikke mente at hun hadde fasiten, men at fasiten faktisk ligger inne hos meg selv. Som hun sa ” Komme seg på hesten igjen, men det er jo ikke så lett for deg” Og nei det er jo ikke som om jeg bør oppsøke kyrene igjen for å se om det går greit. Nei det handler om at jeg først må finne den mentale delen av meg selv, finne min indre styrke, for hun sa at jeg er nok mer sterkere og bevisst på dette selv. Det er ingen rask løsning på dette, men det er ikke sånn at det ikke går an å løse heller.
Det viktigste er at jeg er klar for å jobbe med meg selv, med mine tanker og følelser og at jeg tør å face det som måtte komme. Og jeg må også være klar over at jeg på mange måter faktisk må ha noen tøffe dager foran meg, hvor det er sånn at det er noe jeg må jobbe med, for det handler om at jeg må gutse alt og bare ta det i mot det som måtte komme.
I dag på tur med Nala så slo det meg, det var som om mynten datt ned eller det var som om det var lyn fra klar himmel. Jeg tenkte litt fordi jeg føler meg litt sånn som dette: Som rastløst hav rett og slett. Og jeg tenkte at det kanskje har med at hjernen min jobber litt med tankevirksomhet om dagen, men det er jo ikke det heller. Men det er noe med at jeg ikke finner roen rett og slett. Jeg som egentlig stortrives i denne leiligheten, jeg begynner sakte men sikkert å finne de bitte bitte bitte små feilene , de jeg ikke brydde meg om før, de som rett og slett bare er ubetydelige men når man begynner å lete, ja da finner man de, det er nesten som om et sandkorn blir til en kjempestor stein. Og alt blir bare feil. Og så sitter jeg med verdens dårligste følelse fordi jeg er redd for at de andre bare føler at de ikke har noe å si og føler seg presset til å flytte før vi planla. For planen var jo etter sommeren. Men nå er det som jeg ikke finner plassen min, at jeg ikke får det til rett og slett. Jeg vet ikke jeg. Kanskje er det for mange ubesvarte spørsmål som står i hodet mitt, eller kanskje ja bare kanskje er det sånn det er rett og slett. At jeg ikke vet helt, at jeg på en måte har mistet fotfeste, jeg aner ikke. Kan noen hjelpe meg å finne svaret? Tror ikke det, jeg må nok løse dette selv eller må noen ( les mannen min) sette foten ned å si at nå er det nok. At løsningen ikke ligger der jeg tror den ligger, jeg aner ikke, Skulle ønske jeg kunne lese tankene hans eller se inn i fremtiden. Uansett så er det sånn det er.
Jeg har ikke skrevet før i dag , det er fordi jeg ikke har klart å samle tankene mine rett vei, det er som om det er noe ala dette: Jeg har derfor gått til det skritt å bestille time hos en psykolog og det er en stor grunn til. Som jeg har nevnt før så hadde jeg jo en ulykke i fjor sommer som gav meg et støkk, hvor jeg ble angrepet av kyr, og jeg skal ikke si noe rundt det nå men jeg har jo snakket med lege forrige uke som sa at dessverre var det skjedd en glipp så det skulle vært et traume team inne, det vil si det var jo det når jeg ankom sykehuset men…. Men egentlig så skulle både jeg og mannen min fått tilbud om å prate med noen i etter kant av ulykken men det skjedde ikke. Så siden det går veldig i rykk og napp og jeg til tider har mareritt og tilbake blikk på det så ja…. det vil si at jeg er ikke ferdig med det. Og jeg merker at når dette kommer så trøstespiser jeg og ikke har det veldig bra så da tenker jeg at dette kan ikke fortsette sånn som det gjør og eneste muligheten er da å komme seg i gang med dette. Og jeg vet at det kan bli hardt å gjøre det men….. jeg må, jeg har ikke noe annet valg, fordi jeg kjenner på en slags rastløshet jeg ikke liker og det føles av og til som om jeg får en følelse av at jeg vil rømme vekk fra alt, men jeg kan jo ikke det. Det hjalp jo ikke å flytte og seriøst så kan jeg jo ikke flytte fra sted til sted hele tiden, for det er jo sånn at dette slipper jo ikke. Og jeg kjenner et snev av panikk og fortvilelse når tallene på vekta øker hele tiden. Det har ikke hjulpet noe å trene eller å gå turer ute fordi jeg stadig hører meg selv hyle inni hodet mitt ( ikke sånn at jeg hyler høyt så andre hører det) men det blir en sånn ekkel følelse i kroppen når det skjer. Så jeg mener at det er det beste for meg at jeg tar fatt i dette, noe jeg nok strengt talt skulle gjort for lengst. Dessverre er det ikke kort ventetid på time så jeg må gå privat, noe som jo koster men men det er et valg. Så ja det er ikke noe okay. Men jeg tenker at det er ikke sånn at det betyr at jeg er et svakere menneske eller et dårligere menneske, det betyr bare at jeg vet hvor svakhetene mine ligger. Det er en del endringer som må til og jeg skal ikke gi meg, noen skritt bakover blir det men men det går bra det også. Det som er viktig er at man ser helheten. Og klart at jeg vet at det er en viss risiko for at gamle sår blir revet opp, jeg håper ikke det men man vet jo ikke, men de har jeg jo klart å fikse før. Alt var vekk før dette skjedde. Men jeg skal komme sterkere ut av dette for jeg lurte jo døden i denne ulykken. Men uansett så tar vi det som det kommer.
Klokka 0400 er det en frøken på 4 bein som mener at jeg tydeligvis har sovet lenge nok og at det er hennes ” hunderett” å gå på do, og ja det går jo ikke an å ikke ta henne ut siden hun ikke ville gå tur i går kveld, så ja det ” straffer” seg at jeg da ikke tok henne ut når vi skulle legge oss. Så da var det bare å komme seg i klærne og rett og slett bare traske ute i noen minutter til hun hadde gått på do. Det var mørkt og trist ute. Når jeg da kom hjem så var det bare å lage seg en kopp med Latte og så starte dagen, eller i hvert fall bare nyte den kaffen i fred før mannen står opp. Og jeg fikk han ut døra så var det å starte å vaske badet. Jepp for klart at jeg kunne lagt meg igjen men jeg bestemte meg for at det gidder jeg ikke , siden jeg var så pass våken. Så nå er badet vasket, kjøkkenet er ryddet og jeg bare venter til K står opp før jeg begynner å støvsuge.
Jeg har brukt litt tid på å lete etter annen bolig på nettsteder som finn.no osv. Ikke at vi MÅ flytte men jeg innser at det var idiotisk av oss å velge en bolig uten uteplass, men det var det beste alternativet der og da. Nå skal vi jo ikke flytte i morgen, vi kommer til å bruke litt tid på å finne den rette plassen, for det blir ikke så mye mer flytting snart. Vi stresser ikke så det er nok av tid og vi ønsker jo også å bo relativt sentralt samtidig som vi bor litt på landet men ikke sånn milevis unna butikker osv… det er jo tross alt fremdeles sånn at mannen jobber, og da er det jo greit at det ikke er for langt unna tenker jeg.
Men sånn utenom det så er det helt tipp topp, jeg trives jo veldig godt her vi bor, og det er enkelt å bo her. Nært butikk, det tar 5 min å gå, og 15- 20 min til kjøpesenteret så ja det er greit sånn sett. Og det er jo heller ikke lange veien til flott turområdet, så ja hva kan man si. Det er dette med uteplassen som er minuset egentlig. Og at det er enormt lytt når det gjelder de som bor oppe. Jeg kjenner at det røyner på når det er sånn , men nå skal ikke jeg sutre for det gidder jeg ikke bruke tid på.
