Når jeg vokste opp så var det ikke i et typisk tradisjonelt eller vanlig hjem. Eller for meg var det vanlig men når jeg i ettertid innser at det var så langt fra normalt som det kunne bli, men for meg var det jo en normal hverdag. Jeg visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen eller fra stallen og man kan vel si at det på mange måter kan omtales som usikkert og kanskje også utrygt. Men for meg var det normalt  fordi jeg trodde at alle hadde det sånn. Jeg har prøvd å sette sammen enkelte brikker i livet mitt, fordi jeg har prøvd å forstå eller innse hva som var med på dette hele. Og det har absolutt ikke noe med religionen jeg var en del av men det har med helt andre ting. Og jeg sier ikke at min barndom var så mye mer grusom enn andre sin, eller at den ikke kan likestilles med andre, fordi det er jo ikke sånn at den bare var elendig eller slike ting men den var unik, fordi den var min. Og ja det er jo sånn at dette er mine opplevelser og følelser. I voksen alder så tenker jeg jo at det var så mange ledd som sviktet, og at man var kanskje redd for å si i fra fordi man skulle få trøbbel.

I dag er det sånn at jeg tenker at den verdien dette har gitt meg er ganske så stor. Jeg kan på mange måter forstå hvorfor folk ikke reagerte men samtidig kunne mye vært spart, jeg hadde kanskje hatt litt annen bakgrunn. Men bærer jeg nag? Vel på en måte ikke , fordi til tross for alt som er så er jeg veldig knyttet , ja i manges øyne for knyttet til mamma og jeg tenker at jeg har vel lært meg til at det er som det er med mamma. Og vi har alle våre feil og mangler og så er det opp til oss om hvordan man håndterer det som måtte komme. Men på en annen side så vil jeg si at jeg bærer nag til systemet rundt. For en stund tilbake tok jeg kontakt med gamle skolen min og fikk snakke med ene læreren min, og hun husket meg ( uff da kan man si) men det hun husket meg for var det som andre klaget på, dette med hvordan jeg hadde en lukt av urin og slike ting, og de hadde varslet noen men noen tok aldri tak. Dvs de gjorde det men det ble jo ikke noe bedre i det hjemmet. Ja jeg er en av de som bodde i fosterhjem men ville hjem, det er rart det der hvordan lojaliteten er sterkere selv om det jeg opplevde hjemme var vondt.

Og det som er så rart er at selv om jeg til tider har båret på et slags hat, så gjør jeg ikke det lengre. Og selv om det er som det er, selv om jeg har den opplevelsen igjennom livet og jeg reagerer veldig når det er rus i bildet så har jeg lært meg å bare forlate det og komme meg hjemover. På mange måter er det sånn at det gjør meg bare sterkere. Og jeg finner en måte å jobbe meg igjennom det som måtte komme. Alle må man finne sin vei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så er jeg i den troen at jeg er så spesiell, at jeg er noe bedre eller har rett til å si at jeg har noe å komme med? Hvem vet, det må jo andre si noe om.

Jeg vet ikke med dere men jeg kjenner at av en eller annen grunn , i motsetning til andre år så har jeg ikke helt fått julestemningen i meg. Vanligvis når kalenderen bikker september så begynner jeg å få julegleden i kroppen og jeg begynner å planlegge hva jeg skal lage , hva jeg skal kjøpe, når jeg skal gjøre diverse ting, men hittil så har det ikke vært helt på plass. Og tror at min kjære er glad for det, fordi han elsker julen men ikke før i slutten av november , begynnelsen av desember, men da tar han jo helt av også da. Men jeg regner med at den kommer.

Jeg skulle kjøre Dachsen hjem i stad og satte på radioen, fant ikke noe morsomt så jeg bare satte på en eller annen kanal og vips, ut av høyttalerne kom musikken. Ikke at det er noe rart i seg selv, for det er jo ganske så vanlig men likevel. Og musikken som kom ut gjorde meg glad og litt varm om hjertet men også litt trist. Kanskje er det at det er så enormt mye som skjer i verden som gjør at jeg ikke helt finner gleden eller kanskje er det hele familie settingen som gjør det, jeg vet ikke men jeg tenker at enten jeg bryr meg eller ikke så kommer julen. Og når jeg kjørte inn en av sideveiene så la jeg merke til et hus, der var juletre og stjerne og masse nisser på plass. Men jeg kjenner at jeg er ikke der helt enda. Men klart at alle må få velge selv og når man tenker over det så er det jo mange som pynter med lys fordi november er jo en ganske så mørk måned. Så på mange måter skjønner jeg at folk begynner allerede nå. Men men det er heldigvis sånn at vi kan bestemme det selv. Valgfrihet er en god ting.

Og jeg tok meg selv i å synge med på sangene som kom. Men klart at jeg kjenner at jeg på mange måter gleder meg til tiden fremover og samtidig gleder jeg meg til juletiden er over. Nytt år med nye muligheter. Det handler om å se fremover og gripe en hver sjanse til en god mulighet.

Jeg er veldig glad for at det er lite julegaver som skal ut i år, for det er et eneste mas og kjas for å finne de rette gavene. Klart at det er noen som skal kjøpes inn men vi har valgt å ha gavefri jul i år.

Dere da, hvordan er det med dere, har dere julen i gang?

” Du kan jo ikke si sånn, det er jo bare helt weird”

Ordene kom mot meg og jeg ble litt paff , jeg prøvde å forklare hvorfor jeg hadde sagt det jeg sa men det var som om personen hadde gjort seg opp en mening. Jeg kjente at varmen bredte seg i kinnene og jeg visste der og da at jeg rødmet, ikke fordi jeg var flau men fordi jeg kjente at det  var mer en pinlig berørt meg som satt der. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg hadde latt vær å kommentere og at jeg hadde brutt den avtalen jeg gjorde med meg selv om at den dagen skulle jeg være stille. Men jeg klarte ikke det, jeg klarte ikke holde kjeft. Og jeg kjente at jeg skulle ønske at jeg bare ble slukt av gulvet men jeg fikk ikke det til. Så jeg forsøkte å smile men det var det mest falske smilet jeg hadde gitt fra meg noen gang. Så jeg bare reiste meg og gikk stille og rolig ut med en unnskyldning om at jeg måtte rydde.

De andre dro og jeg hørte at de pratet i gangen bak meg men jeg fortsatte bare å rydde, ikke bare i rotet men også i hodet mitt. Jeg innså der og da at jeg vet hvorfor jeg føler meg så utenfor, hvorfor jeg ikke klarer å være som alle andre. Jeg innså hvorfor ikke navnet mitt nevnes når de andre hilser på morgenkvisten, der og da innså jeg hvorfor jeg går med en knute eller en følelse av knyttneve i magen hver eneste gang jeg er på kurs. Jeg innså at det var alt for mye meg som dreit meg ut, jeg prøver så godt jeg kan, men jeg prøver for hardt. Jeg kan ikke være som de. Skulle ønske at det var rom for en som meg men jeg vet at de ser på meg som en som er unormal, ja det var vel en kommentar også her inne om at jeg fremsto som utviklingshemmet.  Og jeg kjente at jeg måtte jobbe mot følelsen av å ville svime av. For det var som om brikkene falt på plass. Så jeg innser at jeg kanskje ikke er god nok for de oppgavene jeg tror jeg klarer.  Nå er det snart juleferie og jeg tror at det blir mye tankevirksomhet i tiden fremover. Jeg innser at jeg ikke er som alle andre og jeg kan aldri bli som de , jeg kan aldri bli normal.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tenker at det er som det er og jeg innser at det er mye jeg ikke kan , ja mer enn jeg kan. Jeg innser at når jeg utfører de forskjellige oppgavene så er det ikke så lett å få noen til å være med. Og jeg vet at det er mye som kunne vært annerledes men jeg kan ikke endre alt med meg selv. Ja jeg kan la vær å si noe , jeg kan være stille og bare ta i mot, ikke stille spørsmål og bare utføre det jeg blir bedt om. Og innse at det er som det er. Og nå forstår jeg også hvorfor jeg ikke trives så lett med et par av de jeg deler tiden på jobben med. Jeg skulle jo slutte og planen var jo det men så be det en endring og da ble det naturlig for meg å være med videre.

Når jeg ser meg i speilet så ser jeg 2 triste øyne som ser tilbake på meg, 2 øyne som skal være et slags speilbilde av mitt indre, og jeg tenker, og lurer, har det alltid vært sånn? Til tross for utdannelsen min så kanskje jeg ikke noen gang har vært så normal som jeg har trodd, eller kommer dette av de ting jeg har opplevd i livet mitt som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag?

Og jeg tenker at det er godt at jeg innser dette nå, men skal jeg bare la dette ligge? Eller skal jeg prøve å finne mer ut av det eller bare godta det?

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke tenkte slike tanker, noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bare rømme langt vekk. For når jeg innser at jeg sikkert er annerledes på en dårlig måte så er det sånn at jeg kjenner at det er synd på de rundt meg, som må leve med meg rundt seg. Og jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg bare kunne finne et annet sted å leve, at de rundt meg slapp. At jeg ikke var en byrde. Men det er når de vonde tankene dukker opp.

Og jeg kjenner at jeg ikke liker å ha det sånn. Men at dette er mine tanker bare, og at det å rømme gjør ikke saken noe bedre i det hele. Og at jeg vet at det er sånn at jeg kan ikke rømme fra meg selv, eller min personlighet men jeg kan prøve å ikke være så synlig, at jeg bare kan gli litt under radaren for å si det sånn. Så dette blir nok en heftig natt med mange tanker i hodet. Men men det er som det er, jeg kan ikke gjøre noe med det.

God mandag morgen.

Okay jeg skal innrømme det, eller kanskje si det rett ut er de rette ordene. Jeg har ikke lyst til å starte dagen så tidlig som jeg gjør i dag men men sånn er det rett og slett blitt. Nala mener at 0630 er den rette tiden å stå opp, ikke at hun måtte på do eller noe sånt men hun mente at siden jeg begynte å stå opp tidlig de dagene jeg jobbet så skal det være sånn de andre dagene men hun har ikke skjønt at jeg ikke er i den aktiviteten fremdeles.

Men uansett jeg er oppe, og har vært ute, er jeg våken, overhode ikke men jeg gidder ikke legge meg igjen. Så jeg venter bare litt før jeg starter med små husarbeid. Så nå sitter jeg med nyheter og latte glasset mitt. Og prøver å samle meg litt. Men på morgen kvisten så har jeg lyst til å spørre om noe.

TIL DEG SOM LESER BLOGGER:

• Hva skal til for at du vil lese en blogg?
• Hva foretrekker du å lese om?
• Hva skal til for at en blogg er god?

TIL DEG SOM BLOGGER:

• Hvorfor begynte du med bloggen?
• Hva slags planer har du for bloggingen fremover?
• Hva tenker du om ytringsfriheten som vi har i landet vårt?
• Hva er drømmen din når det kommer til bloggen?

Jeg tenker at dette er noe som er utrolig mange svar på, og at det er veldig individuelt og for mange er det kanskje ikke så lett å svare på. Vi vet jo at mange i ” gamle dager” håpet at de ble kjent og at bloggen var et slags springbrett til noe annet og vi vet jo at mange har klart å lykkes , noen mener vel at de metodene de brukte er feil og andre mener at det er grunn til å boikotte enkelte tidligere bloggere men det er ikke tvil om at for mange jenter så var de såkalte rosa bloggerene noe de så opp til og ville bli en del av.

Så hva er dine tanker om det jeg lurer på?

I Av og til er det som om alt bare stopper opp. Uansett hvor mye jeg prøver så får jeg det ikke til. Og ordene har bare krøllet seg og ingenting av det jeg  skrev gav mening.  Og det som jeg trodde var bra, når jeg leste over det så var det jo nesten som om det var en 1-åring som skrev det, det var egentlig i bunn og grunn bare rent babbel. Ja med andre ord absolutt ingen mening. Vanligvis pleier jeg ikke la andre lese innleggene mine før de er publisert men det gjorde jeg denne gangen og jeg fikk tilbakemelding om at det jeg skrev ikke gav en eneste mening, som hun sa” Hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at du hadde fått slag, men jeg sitter jo i samme rom som deg” Så da ble det ikke mye innlegg i helgen som jeg planla.

Så håper dere har hatt en god helg, og at dere er klare for den første hele uken i november. Jeg vet ikke om jeg er det men på en annen side, mandagen kommer i morgen enten jeg er klar eller ikke. Sånn er det bare.  Jeg har hatt en helg men enormt mange tanker og mye av det omhandler familie, bolig , livsstil osv. Og jeg har måtte tatt en alvorlig samtale med meg selv på ” kammerset”

Jeg vet faktisk ikke hvor veien går videre for meg akkurat nå, formen er så der og jeg kjenner at jeg er lei, lei av å måtte strekke meg i alle mulige retninger, at jeg skulle nesten ønske at det fantes flere av meg ( men i følge mamma så er det godt at det bare er en av meg) og jeg føler meg dratt i øst og vest. Det er som om alt bare jobber max for tiden. Og at jeg er rett og slett litt tom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig er det jo sånn at jeg har egentlig ikke noe grunn til å klage, jeg har det bra men føler at jeg vil noe mer enn bare det jeg får til i dag men jeg vet bare ikke hva eller hvor. Er bare som om ja.

Men nå skal jeg slutte å klage, jeg gleder meg til tiden fremover og jeg skal snart til Østlandet for å være der en helg.  Og så er det vel andre ting som jeg også ser frem til, men jeg er bare ikke helt sikker på hvor eller hva som det vil gi. Men den som venter, venter på noe bra. Satser jeg på. Uansett, jeg skal bare hoppe i det.

Ha en god helg

” Når nettene blir lange og kulda setter inn…..” ja dette er ikke ment som et jule innlegg selv om det straks er November og mange begynner å pynte til jul, så er det jo enda en liten stund til, ikke så lenge men litt i hvert fall til vi kan finne frem nisser og kanskje et troll eller 2, hvem vet. Men for mange er den måneden vi går inn i tung og vond og for mange er det nå de begynner å kjenne på høst depresjoner, lengselen etter lysere dager kommer sakte men sikkert og flere og flere gruer seg til tiden fremover, mye fordi de kjenner på økonomien er stram i forhold til diverse ting og man må ikke glemme ensomheten som de vet at de kommer til å kjenne på. Og jeg vet at jeg har sagt det før men jeg tror at det fint kan gjentas , vi kan godt bli flinkere til å se oss rundt, kanskje man ser noen som trenger en hjelpene hånd, en ekstra venn osv….

I går kom jeg innom denne sangen sånn tilfeldigvis og jeg kjente på det når jeg hørte den.

https://www.youtube.com/watch?v=qx-9_nTBzck

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har vel vært veldig på dette at man skal kanskje spørre noen man vet sitter alene, det er ikke sikkert at den vil komme men likevel man kan insistere uten at den andre føler seg presset. Og for mange er det kanskje at de gjerne vil komme men at de er redd for at de må ut med store summer for er det sånn at man er flere i husstanden så  tenker de at de må kjøpe gave til alle og enhver. Og at det for mange ikke er mulig å få dette til, men man må frem at man ikke trenger, at det viktigste er at de skal føle seg velkommen og ikke som et siste hjul på vogna.

Men det er klart at vi er alle mennesker. Vi er ikke verken perfekte eller fullkomne og at vi gjerne vil ha litt familie nærhet. At man ikke klarer å være så åpne.

Men la oss se vekk fra julen, la oss ta for oss hverdagen, for det er jo det som det er mest av. jeg tenker ofte at når jeg er ute med Nala så er det sånn at jeg gjerne går ut alene, men jeg vet jo at det kanskje er noen som kunne vært med, noen som hadde hatt behov for en å være sammen med, bare gå på tur sammen med. Og det er noe med det å ha en venn. For noen trives med å være alene men de aller fleste har behov for en venn. Men ja jeg kan bli bedre i dette rett og slett.

I morgen er det siste dagen i oktober og det er nok mange som gleder seg til at denne måneden er over. Og for mange er det sånn at de teller ekstra ned i tiden fremover. Og det er en ting som er sikkert er at vi går mot lysere tider. Og det er noe med at man kan tenne lys og kose seg kveldene fremover.

Hva ser du frem til? Har du begynt å tenke på jul?

I morgen er det siste dagen i oktober 2025. I dag er det en dag der jeg kjenner at det er godt å være hjemme. Jeg skulle egentlig ha vært en tur i et møte i dag men pga ulike omstendigheter osv, så ble det ikke sånn. Så siden jeg hadde bilen så tenkte jeg at hvorfor ikke ta turen på stranden. Og det ble gjort.

Så turen gikk rett og slett til Hellestø og det var ingen andre enn oss der, eller det var jo det, stranda var jo enkelte steder fulle av fugler men ikke andre enn oss og fuglene. Og ikke det at jeg har noe i mot å møte folk på tur men akkurat i dag var det godt å være alene. Alene med tankene mine, følelsene mine og det å se at Nala koste seg. Det var lykken på jord i dag.

Så nå er jeg hjemme igjen og har satt meg ned med en kopp med kaffe.  Og ser på ei som ligger å sover så godt etter en god og lang tur og mobilen er lagt til ladning. Jeg er litt usikker på hva denne dagen vil bringe men jeg er nesten klar for det meste. I morgen er det å få nye sko til bilen, så den er klar, for en ting er sikkert og det er at vi går mot kaldere dager. Selv om vi kanskje ikke er boende i den delen av landet som får mest snø så hender det at det glimter til. Men uansett jeg skal jo snart til Østlandet og da er det jo greit at det er skikkelige dekk på bilen.  Så ja det blir dyrt men nødvendig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så dagen i dag er en god dag og en fin dag.

Har du tenkt over hvor mye pusten har å si for et menneske. Ofte er det jo sånn at mange ( spesielt jeg føler jeg) som står å hiver etter pusten etter å ha besteget en bakke eller løpt litt eller ja hva enn men det er da man kjenner mest på det kanskje, men pust har jo ikke bare med kondis å gjøre, for tross alt puster vi jo hele døgnet, vi vet jo at når vi finner et menneske på bakken som trenger hjelp så ringer man jo 113, og da er jo en av de tingene vi blir spurt om er hvordan puster den personen eller puster den i det hele? Men det å ta seg tid til å puste rolig inn og ut har også mye å si for en person, vi vet jo at det er noe av det man praktiserer på Yoga f.ex, eller hvis noe spesielt skjer så får man jo beskjed om å puste rolig inn og ut.

I dag er det jo mandag formiddag. Hva vil denne dagen bringe meg mon tro? I dag våknet jeg lenge før jeg ønsket men men sånn er det bare. Nala var klar til morgen tur hun så det er jo ikke noe problem. Men hvor skulle ferden gå? Jeg hadde lyst å ta meg en tur hvor jeg kunne nyte friskheten i lufta, lukten av høst og ja rett og slett ta en pause. Jeg bestemte meg for å ikke ta med noe annet enn meg selv og Nala og vi la i vei.

Det er på sånne turer der jeg kjenner at jeg slapper av. Det er på sånne turer jeg tar meg tid til å puste, ikke fordi jeg er sliten men fordi jeg stopper opp, kjenner etter, trekker pusten godt inn, og puster godt ut, ja naturens Yoga time kan man si. Og det er på sånne turer at jeg kjenner at det er mange ting som forsvinner, ikke at sorgene jeg har blir borte men det er som om det som om de legges litt vekk. Så er det jo ikke sånn at de nødvendigvis blir borte så lenge men i den tiden jeg er ute er de ikke der. Så kan man jo spørre seg om mine sorger er så store, og jeg vet ikke helt om jeg kan si hvorfor men det er ikke sånn  at jeg ser på sorgen som noe større enn alle andre sine, nei for min sorg er min sorg, andre har sin sorg. Vi har alle forskjellige sorger å bære på en eller annen gang i livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og ja jeg er heldig som kan ta turen ut sånn på dagtid, jeg er privilegert der og jeg tenker ikke alltid på det men jeg heldig stilt.

Men nå er det bretting av klær , noe som jeg har mix feeling rundt rett og slett. Men vi snakkes

I dag har det mer eller mindre bøttet ned , skulle tro at det snart var tømt for regnvær men det er det tydeligvis ikke blitt så da har det vært en sånn rolig dag her i dag. Klarte å unngå regnet i morges.  Men i kveld så var det ganske så vått så mens jeg tok med meg Nala på tur så valgte jeg å la mobilen ligge i bilen. Men til tross for at jeg ble pissvåt så var jeg lykkelig. Rart det der, så jeg var vel ganske så glad for at det var få eller ingen andre enn oss ute i regnet fordi… ja jeg danset i regnet og jeg kjente at blodet mitt bruste i årene, fordi jeg var så enormt lykkelig.

Og jeg tenker at det er godt å være lykkelig og ha det bra. Det er så utrolig mye trist som skjer i verden og ting blir ikke alltid som man håper eller tror men kan man se det positive i det som skjer? Vel ikke i krigen i Gaza eller i Ukraina eller for den saks skyld andre land heller men sånn utenom det…. Ja jeg er sikker på at det går an, selv om man sikkert må se veldig stort på det.

Etter at jeg hadde vært på tur med Nala så bar det hjemover og jeg tok også med meg en del klær fra en dame som skulle gi bort , så etter å ha fått i meg varmen av en god dusj når jeg kom hjem og Nala hadde fått kveldsmaten sin så begynte jeg å se over de, pakke noen vekk til mamma og så gav jeg bort en del fra mine egns klær fordi jeg fikk ned de nye.  Og nå er denne dagen snart over, klokka er jo stilt tilbake og til tross for det så er det sånn at min kropp ikke er helt der enda så den tror at klokka er snart midnatt. Men er snart i rett modus der også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg tror at jeg skal vurdere å komme meg i seng, ny uke i morgen med legesamtale , time med fysio.

Så det går sakte men sikkert fremover.

I dag bar det til Hellestø stranden. En av de flotte Jærstrendene som vi har. Her kan man velge om man vil vandre litt i mellom sanddyner og gress og en vann pytt både her og der eller ta turen ned til strandlinjen, eller begge deler selvfølgelig.  Og jeg kjente at jeg koste meg veldig. Det er som om alt det som føles så tungt og vanskelig ikke er med på tur. Klart at jeg kan kjenne at tårene dukker opp i øyekroken men de blir ikke en ting som overskygger alt. Og det er bare sånn det er.  Og jeg tenker at det er så deilig å bare bevege seg ute. Og etter turen var jeg å hentet meg et par sko som jeg fant på finn.

Og når vi kom hjem så slappet vi litt av på sofaen. Og nå er jeg klar til å starte på helgens rydding. Nala sover godt i sofakroken så hun er fornøyd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg må smile for meg selv, jeg leste en kommentar på forrige innlegget mitt og jeg syntes det var så koselig å få slik kommentar. (Så ja du traff godt der) Men jeg har vel ikke evne til å ta meg nær av det.  Uansett jeg tenker at det er sånn det er, man kan jo ikke bare få roser og smil av de som leser innleggene mine.

Håper dere er klare for helg, det er jeg, eller jeg tror det men syntes det går veldig fort denne tiden nå. Før vi rekker å blunke så er det jul. Jaja, ikke der enda.  Men jeg skal i hvert fall nyte denne helgen.