I går var det verdens dagen for psykisk helse og jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg men jeg gjorde ikke det i går, ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg rett og slett var tom, utladet. Jeg kjenner at det å være tilbake på plass i kursvirksomheten er noe som jeg syntes er fantastisk tipp topp tommel opp men jeg blir av og til mentalt utladet. Jeg er rett og slett tom på alle måter, men jeg angrer ikke at jeg deltar på dette. Jeg lærer så utrolig mye, ikke bare om settingen, førstehjelp osv… men jeg lærer veldig mye om meg selv og jeg håper jo at jeg utvikler meg og blir bedre for hver gang.
Uansett, jeg hadde ikke glemt at det var verdensdagen for psykisk helse men noen ganger orker jeg ikke bare fokusere på det, selv om det er mye av fokuset mitt, noen kaller det jo for u-helse. Men i går ble det som sagt ikke noe. Det er noen dager jeg bare kjenner at nok er nok, og jeg har ikke fått fokusert på bloggen min disse dagene og jeg hadde ikke glemt bloggen min men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skulle finne ork til å sette meg ned med bloggen fordi ordene ikke fant veien. Så jeg kommer sterkere tilbake, rett og slett.
Jeg vet ikke med dere men jeg syntes middag er så utrolig vanskelig å finne ut av, man skal ha det godt, enkelt og ja finne noe som metter uten å blakke seg helt. I dag var det ingenting her hjemme jeg kunne bruke i middagen så jeg tenkte at jeg må kjøpe alt som skal til. Målet mitt er å finne middager som heller ikke koster skjorta. Og når man er sånn delvis kresen så ja hva skal man si, det er ikke direkte enkelt men jeg tror jeg klarte denne gangen.
Her er det kylling filet, hvitløk, rødløk, gul løk, paprika, brokkoli, og gulrot og ris som blir laget ved siden av.
Alt er kjøpt på en av butikkene her og jeg kjøpte på tilbud, så det ble 285 kroner for alt sammen. Billigste er det ikke men det er greit nok. Jeg er overlykkelig om jeg klarer under 300 kr i middag til oss 3 men dessverre er det ikke alltid. Eller svært sjelden dessverre. Men uansett dette er dagens middag. Den metter, den er okay i forhold til kostholdet og vi liker det så da blir det sånn.
Å være et menneske med verdi, skal ikke og bør ikke være avhengig av tallene på en vekt. Vi kommer i mange slags former og fasonger og når vi er barn lærer vi at vi ikke skal mobbe, erte eller kommentere hvordan et menneske ser ut. I våre dager har vi jo diverse nett forum hvor man kan være anonym og mange klarer å lire av seg kommentarer på hvordan et menneske i sosiale media ser ut. Vi snakker jo om kropps positivisme og at man skal godta alle mennesker uansett, men så vet man at det ikke alltid er sånn. Mennesker som er slanke, tynne blir hyllet mens mennesker som fyller ut kropps skinnet litt mer de blir sett ned på og kritisert og kommentert og mange tør nesten ikke handle ting de vil ha i butikken fordi hvis du er stor/ tjukk/ feit, ja kall det hva du vil så skal du ikke kunne handle potetgull, sjokolade, brus, is, smågodt uten å frykte at noen skal si noe. Og jeg har som så mange andre vært i klesbutikker hvor jeg fikk beskjed om at de ikke hadde min størrelse. Og jeg vet ikke men jeg kan kun snakke ut fra mitt ståsted, jeg kan ikke si at dette er noe som gjelder for alle men jeg er av den oppfatning at vi har alle et ansvar, både for å ta vare på oss selv men også et ansvar for at alle skal bli behandlet respektfullt, for vi vet ikke hva som ligger bak den kroppen vi ser, vi kan ikke vite hvorfor et menneske er i godt hold eller også motsatt, hvorfor en person er radmager. Men at man ser mer ned på mennesker som er store er noe som man vet.
Etter operasjonen min raste jeg ned mange kg og jeg kunne gå inn i en hvilken som helst klesbutikk, og jeg som så mange andre opplevde en bedre service, jeg fikk mer hjelp, jeg ble mer sett og det syntes jeg er vondt. Det som er spesielt er at når jeg har lagt på meg igjen så opplever jeg at det er en annen service igjen, det er som om jeg begynner å bli litt usynlig for enkelte ansatte i noen butikker.
Jeg håper og tror at det ikke er sånn at det er et tall som skal avgjøre om jeg er verdt noe eller ikke. Om jeg er stor så betyr jo ikke det at jeg er et dårligere menneske enn når jeg er tynn. Og det er heller ikke sånn at det er andre menneskers rett til å bestemme hva jeg skal handle. For hvem har egentlig rett til å bestemme dette? Og jeg tenker at de rundt meg kan ikke vite hvem jeg handler for, eller om jeg handler for en bestemt anledning. Men ja jeg kjenner at jeg kan krympe meg når jeg handler det som noen kan se på som usunt. Men hvordan er det med deg? Hva tenker du når du ser mennesker som er litt større enn ” normalen” som handler godis og slike ting?
Kommenterer du noen gang hva andre handler? Om ikke høyt men inni deg eller ovenfor venner?
Jeg har akkurat kommet inn døra, etter å ha vært på opphoggeren med lille Bie. Jeg innser at overskriften kan tyde på noe annet men det er altså bilen vi kjøpte som en ekstra bil, som dessverre fikk avgå med “døden” i dag.
Og jeg har litt sånn rar følelse for det, ja av en eller annen merkelig grunn ble jeg veldig glad i den bilen og jeg kjente på det når jeg leverte den, når han sa at før han trykket på send tasten så kunne jeg ombestemme meg. Men jeg visste at tiden var inne. Og vi trenger ikke 2 biler sånn strengt talt klarer vi oss med kun en bil. Og så lenge K er her så har vi jo 2 biler i husstanden så ja…. derfor lot jeg den gå.
Men ja jeg kjente det litt i magen når jeg gikk fra opphoggeren mot bussen at dette var kanskje ikke rett men det var litt rett likevel.
Så nå er jeg kommet meg hjem og skal bare nyte resten av dagen, gjøre litt småting her og der og så skal jeg forberede meg til i morgen , for jeg begynner å jobbe litt igjen. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til det men bare å komme i gang rett og slett så hjelper det. Men det er jo ikke så mye bedre at jeg ikke er i god form heller men men det får bare stå sin prøve. Men nå er det planlegging av morgen dagen som står på tapetet. Snakkes
Vi har ikke en kjempestor leilighet eller et stort hus. Vi har det vi trenger og ennå holder vi på å bo oss inn, men jeg har bestemt meg, jeg skal trives her. Vi hadde R og M på middags besøk i dag og det er det aller første besøket vårt her, og de spurte oss om vi triveds, og jeg eller vi sa JA! For det er jo det jeg gjør. Jeg kjenner at jeg har på en måte landet, det er her jeg skal bo sammen med mannen min og K ( i en periode før han reiser videre) og selvfølgelig Nala. Jeg tenker på at man jo sikkert skulle tro at det å ville ha en stor bolig med mange rom er noe man vil ha men jeg vil ikke det, det er som om jeg har det trygt og godt her. Ja det blir fort litt rot på kjøkken men jeg prøver å lage meg en god vane at jeg tar 10 min rydding på kvelden, og sjekker at alt er okay, det blir jo mye koseligere når man står opp. Og så er det jo så lett at hvis rotet ligger natta over så er det mye lettere å bare la det ligge og så hoper det seg opp. Og det er jo aldri for sent å lage seg nye og gode vaner tenker jeg. Før eller senere så tjener man på det, ikke i form av penger men mindre stress.
Jeg kjenner at når jeg legger meg om kvelden, kryper tett inntil mannen min, og jeg hører at både han og Nala sover, ja begge snorker) så gir det meg en trygghet, en trygghet om at dette var en god dag og at natta også vil bli bra. Og i morgen er det tur håper jeg.
Hva får en person til å bryte kontakten med et annet menneske? Det finnes vel egentlig ikke noe ” fasit” svar på dette fordi det kan være så utrolig mange grunner til det, ja nesten like mange som det er mennesker på jord men det som forundrer meg i det hele er at når man bryter kontakt med en person så lar man det også gå utover andre, som er i den personens familie, uten at de engang bor i samme by, eller distrikt. Det er jo sånn at man ofte kan føle seg såret men betyr det at en person har såret deg , det at alle i den familien har såret deg? Forhåpentligvis ikke.
Og hvorfor skal det være sånn at det går utover ” uskyldige” mennesker som sitter igjen men ubesvarte spørsmål? Jeg kan forstå at hatet gjør at man ikke ser lengre enn der og da. Det er jo sånn at det er alltid noen som blir såret.
Jeg har 3 barn men ingen kontakt, fordi vårt forhold ble ødelagt av valg og avgjørelser jeg tok som de ikke var enige i. Og jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde tatt de valgene men jeg vet at det skjedde og jeg må bare håpe at de ikke glemmer meg helt, at en dag, kanskje langt frem i fremtiden kan vi samles igjen men jeg har funnet min måte å håndtere dette med. Og tragiske ting har skjedd på veien den siste tiden men jeg vil alltid være moren deres, om ikke på noe annen måte enn på papiret deres. Jeg skal gjøre som de ønsker, jeg skal holde meg unna. Sårer det meg? Skjærer det meg i mamma hjerte? JA!!!!! Helt klart men jeg vet at det er som det er. Alt fordi jeg gjorde noen dumme valg, jeg stolte på noen som jeg ikke skulle ha stolt på.
Og jeg tenker på alt sammen i kveld, noen kvelder er det sånn. Ikke at jeg tenker at det blir noe bedre av å tenke på det men refleksjoner er alltid bra eller hva? Uansett så er det sånn at jeg tenker at man må bare ta det som det kommer, man må bare ta en dag av gangen.
Da er det en ny dag som er godt i gang. Jeg vet ikke med dere men jeg kjenner at det skal være godt å komme i gang hver eneste dag, selv om formen er dessverre ikke den beste. Håper det slipper snart kan man si. I dag har jeg egentlig ikke noen sånn kjempestore planer, jeg skal vaske litt tenkte jeg. Vi har jo fått unna det verste, nå er det bare finjusteringer igjen men det tar vi litt om litt.
Begynner å ligne noe nå altså. Fortsatt litt igjen men det er levbart og vi føler ikke at det er kaos i stua lengre selv om det nok sikkert er litt som kan endres, og som garantert kommer til å endre seg.
Nala har funnet roen nå, hun har forstått at det er her vi skal bo.
Så ja livet er godt rett og slett. I dag bestemte jeg meg for å ta turen på stranden med Nala i stedet for å gå her i området, så jeg puttet Nala i bilen og dro av sted.
Og mens jeg gikk der, så lot jeg tankene fare, mobilen lå i lomma og eneste gangen jeg tok den opp var for å ta disse bildene, og jeg kjente pusten min endre seg, jeg kjente at jeg rett og slett at jeg har det godt. Denne følelsen har jeg ikke hatt på en stund og jeg kjente at dette var viktig for meg eller oss. ja mange vil kanskje mene at vi er rare som har valgt å flytte i denne leiligheten men likevel så er dette hjemme. Jeg kjenner at det er godt å være her. Ja det er mer trafikk her men likevel det er ikke noe som jeg bryr meg om.
Når jeg dro fra det gamle huset så var det denne gjengen som samlet seg som om de sa adjø til meg. Uansett, jeg savner ikke den plassen et sekund, jeg vantrives ikke der i begynnelsen men etter at jeg hadde ulykken så ble det ikke det samme.
Men ja jeg har en indre ro i meg, en ro og en følelse om at jeg er hjemme. Så jeg tenker at dette er en god dag.
Dette er et innlegg som skrives mye på følelser og det er en eneste stor grunn til det, og hvis du leser litt videre så skal du se forklaringen. Og for de aller fleste er dette en ikke sak men av en eller annen grunn er det noe som gjør at jeg blir så lei meg på hennes vegne.
Okay her er saken. Jeg har søsken, og det er en litt komplisert familiesetting vi har men uansett min mor hadde i 6 mnd gledet seg til at søsteren min skulle komme på besøk og det skulle skje i dag. Grunnen til at det var blitt så langt tid siden sist var pga jobb hos søsteren min og helse og andre utfordringer hos mamma. Så ja summasummarum så skulle mamma få besøk i dag etter legetimen og jeg kjente at jeg gledet meg på hennes vegne. Men av erfaring så visste jeg at det kanskje ikke ble sånn som hun håpet på/ ønsket seg. Og hva skjedde????? Nettopp det, hun hadde ikke tid til noe annet enn å kjøre mamma hjem og igjen satt mamma der men skuffelsen. Hun ringte meg med gråten i halsen og alt håpet var ute om at det skulle bli en okay dag. Først hadde legen gitt mamma beskjed om at de ikke vet hva som er feil med foten hennes og så ble det knappe 6 minutter i bilen med søsteren min.
Ja jeg vet at mamma ikke er perfekt, og at det til tider kan være ganske så slitsomt med henne men…. til tross for at det er sånn så er det da bedre å ikke si noe at man er i distriktet. Jeg vet også at noen ganger er det beste at man ikke har noe kontakt fordi ting er som det er og problemene er det som det er men gir det egentlig en person rett til å bryte en avtale? Tross alt var det kjøpt inn en del til lunsj som mamma skulle lage. Så hvorfor ikke gi blaffen i å såre hvis man vet at det blir sånn.
Men men da vet man at det er i samme bane som før, at ting ikke er endret og så må man bare håpe at skuffelsen ikke blir for stor. Men har tro på at hun kommer seg igjennom dette også. Og det tar bare litt tid
Da er det sånn at jeg har endelig funnet meg tid til å sette meg ned å skrive noen ord, selv om jeg eller vi da ikke er ferdig med flyttekaos men det er lov å ta en pause eller hva? I dag har jeg fått unna en del, vaskemaskinen er i gang og ja hva skal vi se, jeg ser ikke helt mål enda men jeg har håp. Det er mer hvor man skal ha alt som ikke er helt på plass men men sånn er det når det blir mange esker og ting som må fort inn så må man bare ta den plassen det får. Og det heter vel at man bor i esker en stund etter innflytting, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Og når jeg i tillegg er blitt syk så går det for kvart maskin av en allerede halv maskin så ja…. men det går seg vel til.
Trives vi? Ja vi gjør det, faktisk, og Nala har vel slått seg sånn delvis til to, men det tar tid men det vet vi om. Men naboene er veldig hyggelige og imøtekommenede og vi har ikke en følelse at vi bor i en kjeller. Så det blir bra til slutt når alt er på plass. Vi har begynt å se enden i alt sammen,så det er lys i tunellen. Så ja og det begynner å bli litt mer tid rett og slett. Men nå kjenner jeg at jeg må begynne å gjøre noe igjen så vi får heller snakkes eller heter det tastes? Jaja samme det egentlig.
I dag er det mandag. I dag er det starten på siste uken her i huset, dette lille røde huset på landet. Huset med den fantastiske utsikten, med lite trafikk og rett ut i naturen, hvor kyr beiter rett utenfor huset. Hvor man kjenner på en slags frihet. Men likevel er det ikke her vi skulle bo. Men jeg skal ikke dvele ved det, det er ikke sånn jeg er satt sammen. Rett og slett ny uke, nye muligheter.
Så jeg tenker at jo flere esker som dukker opp ferdig fylt med ting er bedre, det betyr at det går fremover.
Da er den signert og vi fortsetter i pakke pakke pakke ned modus eller gjør jeg det? Jeg har ikke pakket mer enn 2 esker i dag så vi har visst en hvile dag men det er fordi jeg fikk en litt kjip sak jeg måtte håndtere og derfor ja… hva kan man si, det er bare å riste det av seg å jobbe videre. Vel det er ny dag i morgen men nytt pågangsmot. Og jeg tror det blir bra, jeg gleder meg faktisk. Men jeg har jo i det minste hentet 22 nye pappesker så ja jeg er vel klar, og selv om jeg har hvile dag i dag så må jeg ta tak i morgen for da begynner det å haste. Vi får nøkkel Torsdags kvelden. Så nå skal jeg ut med Nala og så ja så får vi se hva som venter resten av kvelden. Snakkes plutselig.
