Når jeg skrev det forrige innlegget mitt så var det ikke for at noen skulle syntes synd i meg eller at jeg skulle få sympati, nei tvert i mot. Kall det drivkraften bak det innlegget er eller var at jeg husker selv hvordan det er å føle seg helt alene, at man er full av følelser og tanker om det å ha rusproblematikk i nær familie.
Og jeg vet jo at det er ikke så stor sannsynlighet for at noen som trenger det , leser mitt innlegg men jeg skrev det fordi jeg trengte å lufte hodet og tankene mine og jeg skriver jo mest for meg selv. Jeg vet at det er noe jeg alltid har satt pris på, skrive. Men det er også sånn at jeg mange ganger ikke har orket eller at jeg ikke hadde lyst til å skrive eller dele tankene mine. Jeg vet at det er alltid en viss sjans for at noen jeg kjenner godt leser innleggene mine og at det kan være at synet de har på meg eller de meninger de hadde ang meg endrer seg og at de tenker mindre pent om meg, men vet du, jeg tar ikke det så tungt.
I samfunnet i dag så er det ikke sånn at det er slik at barn som vokser opp med rusproblematikk eller at det utvikles når barna er blitt vokse at noen som ikke lever med dette kan forstå. “It takes on to know one” tror jeg at det er noen som sa. Men jeg lærer noe hele tiden. Og hvis jeg snakker strengt til meg selv så vet jeg jo dypt inne i meg selv at det er ikke min skyld at mamma har et problem, og det ar jeg kanskje ikke orker å ta den kampen med henne og nekte å hjelpe henne, ja noen vil kanskje si at jeg liker at hun er ruset. Og det er en sannhet med modifikasjoner fordi det er både rett og feil. Og det er kanskje det at man bare må ta det som det er.
Noen ganger har jeg så enormt vondt i magen, jeg hater å ha det sånn. Når jeg sakte men sikkert nærmer meg hjembyen min så vokser knuten i magen og jeg danner meg en form for katastrofe tanker i hodet på veien hjem til mamma og ofte kjenner jeg det på starten av reisen. Ikke fordi jeg ikke vil besøke mamma men fordi det er så komplisert. Så ja det er som det er. Men jeg jobber med meg selv hele tiden.
Det er ny uke, med mange nye muligheter og jeg setter pris på det at det er en sjans til å starte uka med gode tanker og en følelse av at man skal ha en god uke. Og vi skal være hunde passer i en uke, fra Torsdagen av så det blir hyggelig. Ellers kjenner jeg at jeg var på kjøretur i går så jeg er ganske så trøtt i kroppen men det kommer seg. Har vært våken siden 0530 i morges. Fordelen er at jeg får en del ut av dagen ( hvis ikke jeg sovner på sofaen da) og jeg har tatt av sengetøyet og jeg skal få hivd det i vasken. Ellers har jeg ingen store planer, jeg er alltid litt sånn etter Østlandsturene , det tar på å kjøre for en kort tid bare og jeg kjenner at jeg kanskje må vurdere det på nytt neste gang, men men gjort er gjort og kan ikke gjøres ugjort.
Men en av de tingene som er noe jeg har tenkt på siden i morges er at jeg må ta meg selv i nakken, jeg må ta en slags alvorsprat med meg selv, om noe som er utrolig sårt og vondt men jeg må fikse opp i det. Jeg har en ting jeg kanskje ikke har vært villig til å innrømme ovenfor meg selv men det er dessverre sånn at jeg har mye av skylden for at det er som det er med mamma. Og da tenker jeg ikke på foten hennes og kanskje ikke heller den mentale delen. Men her kommer det.
Jeg har jo aldri lagt skjul på her i bloggen min og den forrige bloggen min at jeg har en mamma som har et tidvis eller periodevis rusproblem og også psykisk u-helse og at jeg kjenner at jeg nok på mange måter er en den som ødelegger. Mamma sa til meg i går morges før jeg dro” Jeg må drikke fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal være når vi er sammen” Og det slo meg i magen rett og slett, fordi jeg vet ikke, men jeg ser jo at mamma sliter når vi er sammen, og det var aldri sagt det hun sa, det var som om jeg er den som er den som gjør det sånn. Hun sier ( men det er løgn) at hun kan gå lenge uten rusen når jeg ikke er der og at det er først når jeg kommer at hun må ha noe. Og jeg kjenner at det er ikke noe gøy å høre det, og jeg tror at det er sånn at jeg vet ikke alltid hva jeg skal syntes. Men jeg har aldri følt meg så trist og bedriten som når hun sa det. Og jeg vet at jeg kanskje har litt for lett å trekke den slutningen at hun vil innom polet når vi er sammen , at det er det som er løsningen. Og jeg tenker at det er jo bare når jeg er der, eller er det? Jeg vet jo at hun har en tedens til mye medisiner når jeg ikke er der, men jeg kan ikke ha all skyld for at mamma drikker? Eller det er kanskje sånn? Jeg vet ikke, men jeg husker jo godt hvordan det var før jeg flyttet hjemmefra, hvor mye rus det var da. Og jeg husker jo enda de julaftenen jeg var på tur med hunden vi hadde fordi jeg ikke klarte å være hjemme hvor de lå døddrukne og det var liksom meg og hunden alene. Jeg husker enda sorgen over det hele og så er det min skyld?
Mamma og jeg skal jo ut på tur i Desember og jeg håper at det blir en god tur, for å si det sånn jeg kommer til å gjøre mitt for at det skal bli det men hvis det blir en ren fylle tur, da blir det aldri mer. Men jeg må også ta tak i meg selv i dette.
Jeg vet at det er ikke så lett å skjønne og at det er garantert ikke bare meg som kjenner på det at man hjelper den personen til å skaffe rusen. Og jeg er trist for at det er sånn. Ingen barn skal måtte oppleve at foreldre er avhengig av rus. Men dessverre er det en hverdag for mange flere enn man vil innrømme eller innse. Man feier det liksom under teppet.
Jeg håper at det kan være noen som kan være villig til å hjelpe andre som opplever dette.
Ja da er jeg og Nala trygt hjemme, og mannen har vært ute med Nala mens jeg har fått dusjet og spist litt. Jeg kom hjem i dag og på veien så måtte jeg jobbe med skuffelsen min men det gikk greit etter hvert. Men jeg er kjempe sliten og tom, både fysisk men også , eller kanskje egentlig mest av alt mentalt.
Det var godt med et par rolige dager og selv om jeg har hatt en del tanker om ting og tang så var det en egen ro jeg hadde denne helgen. Jeg dro jo til Østlandet hovedsakelig for å hente mamma og jeg innrømmer at jeg var ganske delt i det, for en del av meg ønsket av hele meg at vi skulle dra hjem til Jæren begge 2 mens en annen del av meg kjente på at jeg egentlig regnet med at det beste er at det ikke blir sånn. Og jeg hadde en del frem og tilbake men i går kveld så falt beslutningen om at jeg ikke skulle ha henne med meg hjem. Så jeg ble egentlig både veldig skuffet men også lettet. Men det er blitt en del turer i skog og mark for Nala og meg fordi jeg har måtte tenke en del. Men i går kveld så utfordret jeg meg selv. Mamma hadde lagt seg men jeg var liksom ikke trøtt, fant liksom ikke helt roen i kroppen så jeg bestemte meg for å ta turen ut i et området hvor jeg visste at det var lite folk. Og det var rett og slett ingen der. Det var skikkelig mørkt ute og det var litt ( les kjempe) skummelt men jeg klarte det. Jeg hadde hodelykt på meg men denne stien/ veien var opplyst så det var ikke noe problem men likevel, jeg kjente på det. Det man kan si da er at jeg ikke hørte på noe podcast, jeg lyttet kun til lydene rundt meg.
Og så var det en rask tur på stranden med Nala som en sånn siste tur for denne gangen.
Og det er noe med denne luften og inntrykkene man får eller danner seg. Og jeg kjente at det er ikke en god følelse at det er sånn at jeg skal kjenne på lettelse men jeg vet også at det er feil at jeg skal kjenne på skuffelse fordi når jeg egentlig ser på det så vet jeg jo at det nesten alltid blir sånn. Og jeg håpet jo men samtidig visste jeg. Og jeg blir så irritert på meg selv , at jeg sitter med sånne tanker. Og jeg er også lei meg for at det blir så uendelig feil alt sammen. Og så blir jeg jo gående her med utrolig mange tanker og følelser og jeg kjenner på ett slags sinne på at det er sånn, men jeg kan ikke gjøre noe med det og jeg bærer også på en slags frustrasjon på at det blir så alt for lett et negativt syn på alt og så kan det fort bære feil vei. Og da er det greit at det er litt avstand. Og det er det jeg er så lei meg for fordi jeg egentlig er glad for denne avstanden.
Knekt, supertrøtt og ikke meg selv. Det er resultatet etter en hektisk og lang dag. Akkurat nå har jeg våknet etter å ha sovet i noen timer, jeg kjenner at jeg gruer meg til i morgen fordi jeg skal igjen tidlig opp og så lege og så reise til Østlandet. Ikke misforstå men jeg kjenner at jeg gruer meg fordi jeg vet at det blir en lang og tung dag og kanskje i verste tilfelle en tung helg.
Jeg kjenner at det har vært spesielt tungt dette kurset og jeg kjenner at jeg er mer tom nå enn ellers. Men jeg har en liten mistanke om hvorfor. Jeg kjenner det er nok mye etter smellen med kyra, som henger i enda. Hodepine har jeg hatt hver eneste dag siden og det samme med nakken. Nå fikk jo nakken seg en real trøkk og det er ikke så mye annet å forvente egentlig men likevel, nå er det jo 3,5 mnd ca ( 17 juni) så jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg fortsatt er plaget men men det er vel noe jeg bare må leve med. Så vi får se hva det er som blir resultatet til slutt.
2 dager er gått siden jeg sist satt med bloggen min. 2 enkle dager men likevel med en følelse av at det har vært 2 tunge dager fordi jeg har ikke hatt så mye ork til noe som helst annet enn at jeg har vært på markør oppdrag. Og i går var jeg så sliten at når jeg kom hjem så sovnet jeg og sov til langt utpå kvelden, sto opp, dusjet og så natta igjen. Sov til i morges og jeg kjenner at jeg har lyst til å sove nå også men jeg skal ikke det. Jeg har egentlig for mye å gjøre. I dag var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde bilen fordi jeg var så trøtt når jeg var ferdig med dagen at det var bare helt greit å bli hentet rett og slett.
Jeg føler meg omtrent som dette kan man si. Men men det at jeg er sliten hindrer ikke tankene å flakse fra en plass til en annen så ja hva kan man si? Jeg tenker at det var greit at jeg ikke var her på de 2 dagene.
Nå har jeg akkurat vært ute med Nala, og nyter roen i huset, mannen min og K er å hjelper M og K med ting i det nye huset deres så det blir bra for de å få det på plass så får jeg heller ta turen dit etter neste uke. På fredag reiser jeg jo for å hente mamma hit ( delte tanker og følelser rundt det) og så er det rolige dager frem til neste kurs om 3 uker. Livet er litt opp og ned. Men jeg er nå i hvert fall i live. Satser på bedre dager i morgen og fremover.
Dette er et innlegg jeg har båret på en stund, det er et innlegg som krever mye av meg å skrive og det er fordi det gjør vondt i hjerte. Ikke fysisk men mentalt sett. Jeg syntes samtidig at det er godt å få det ned. Og jeg vet ikke om dette er et sånn innlegg som noen egentlig kan forstå seg på , fordi det blir sånn halvveis siden dette er kun mine ord og mine tanker. Men likevel har jeg bestemt meg for å skrive dette, fordi jeg har noe jeg vil si, noe jeg må ta opp. Ikke sånn at det handler om liv og død men jeg vil likevel si noe om det. Jeg vet at det er mange meninger om hvilket forhold man skal ha til barn, foreldre og søsken. Jeg vet at det er mange meninger om hva som er best og merkelig nok er det sånn at alle andre vet hva som er best for andre og at det virker som om de sitter på fasiten. Men det er ikke alltid sånn. Og jeg er jo også fullstendig klar over at dette er kun min side av saken, at siden dette ikke er en blogg hvem som helst kan skrive innlegg på så vil det bli kun en vei og en side av saken men likevel. Dette er noe jeg har båret på lenge og jeg har vært mye frem og tilbake men jeg har fått en PM så jeg tenker at jeg har lyst til å si noe om det uten å gå veldig inn på saken slik den er i dag.
Det er noen som lurte på om jeg har valgt å fortrenge at jeg har barn, egne biologiske barn, siden jeg snakker om lite om de, og at jeg nevner de aldri. Og at jeg setter mine bonus barn først. Og det gjør meg trist.
Jeg forventer ikke at noen kan forstå hvordan jeg har det, selv om jeg prøver å forklare, for det er en slags sorg som jeg bærer med meg. Og jeg vet at det er jo sånn at man mener at jeg er en dårlig mamma og ja jeg har vært det. Jeg har påført ungene mine så mange skuffelser at det kom til et punkt hvor det ble stopp. Hvor vi innså at veiene måtte gå hver sin vei. At de har sitt liv og jeg har mitt. Ungene mine er flotte gutter, de har klart seg utrolig bra og jeg er utrolig stolt over at de har tatt de valgene i livet som de har gjort selv om jeg er trist over at jeg har påført de en slags sorg og tomhet. Og jeg vet at det er ikke så mange som kan forstå hvordan det egentlig er for de og heller ikke for meg. Og jeg innser jo at den eneste måten de kan heles er at de ikke blir plaget. Jeg vet at det er mange ting som kan rettes opp men jeg innser at det som har skjedd var for sårende for de og at de som jeg har valgt å ta avstand. Og det er ikke bare sånn at dette kom over natten. Nei det har nok sakte og sikkert bygget seg opp. Så hva nå? Er det sånn at jeg driter i ungene mine? Nei det er jo ikke det, men jeg tenker at noen ganger må man bare la ting ligge.
Jeg kan ikke bestemme for andre, jeg kan ikke si at det for andre er rett og jeg kan heller ikke kreve at noen andre forstår det valget vi tok. Men jeg tror at ved å gi de fred og ro og ikke tar kontakt med de, at jeg lar den ballen ligge død så vil de finne frem roen og tryggheten i seg selv og hvem vet, når tiden er inne så vil de kanskje se et behov for å ta en samtale. Om jeg er her vil døra min alltid være åpen. Uansett er det ikke sånn at jeg ikke tenker på de men det er noen ganger best å bare la det vonde ligge rett og slett. Og jeg må bare håpe at en dag kan de tilgi meg og innse at det ikke var sånn det skulle bli. Og hvis ikke det skjer så håper jeg at det er sånn at de har det fint. At de en dag finner sin beste måte å ha det så godt de kan.
Og jeg bærer meg med sorgen og tapet i hjerte, for det er ikke sånn at de eneste typene med sorg som finnes er enten kjærlighet eller døds sorg, nei vi vet jo at det finnes mange typer sorg.
Gid morgen. Ja jeg er våken og klar for denne dagen.
Jeg håper dere er klare for denne dagen og jeg kjenner at det er noe jeg er klar for.
Jeg sitter her med tekoppen min og tenker litt, og en ting er sikkert og det er jo sånn at ikke alle ting er til å forstå. Og kroppen min er en av de tingene jeg ikke har funnet helt ut av enda jeg har hatt snart 51 år på meg. Og det er ganske snålt syntes jeg. Og hva er det som gjør det denne dagen? Vel jeg burde ikke vært så våken og allerede kommet i gang med å gjøre noe , for vanligvis er jeg egentlig i drømmeland på denne tiden, men til tross for mer eller våken natt og tidlig opp så er jeg lysvåken. Jepp du leste rett, lysvåken. Og det syntes jeg er så snålt, for det pleier jo ikke være sånn. Men men så hva slags planer har jeg i dag da? Vel ikke så spennende ting egentlig. Det vil si at jeg skal hente noen ting til jobben i morgen og så skal jeg på tur med Nala i hundeskogen tenkte jeg. Vi har bilen i dag så derfor er det jo greit å benytte den anledningen. Og så skal jeg vaske badet, det er egentlig det som står først på lista nå, for det er litt i tidligste laget å gå ut døra til de andre tingene.
Det er så viktig at man tar seg tid, at man tar seg tid til å gjøre de tingene som er viktige men også de tingene som er mindre viktig fordi uansett hvordan man ser det så er det ingen som kommer til takke deg for at du gav alt for mye av deg selv, og ikke tok vare på deg selv. Og av og til må man bare innse at det er viktig ikke bare for en selv men andre også at det er okay hjemme. Og det er jo egentlig egenomsorg på en måte( hvis man setter det litt på spissen) at man tar vare på hus og hjem.
Men nok om det nå skal jeg starte på noe og ikke bare sitte her. Tekoppen er snart slutt.
Dette er det brødet jeg baker i dag, jeg har bakt det en gang før men da ble jeg ikke så fornøyd så derfor skal jeg gjøre nytt forsøk i dag. Forskjellen er at denne gangen er det dobbel porsjon og så skal jeg ikke bruke former, men legge de i langpanne.
Har du er favoritt brød du liker å bake? Jeg husker godt at bestemor pleide å bake brød sammen med meg, og jeg tror at mye av den gleden når det gjelder å bake, ja i det hele tatt lage ting fra bunnen av har jeg nok fått fra henne. Og hvorfor ikke bruke denne dagen til å bake så det var bare å brette opp ermer, av med ringene og klokka og så sette i gang etter en god håndvask. Og det som er at når jeg baker eller står med andre ting på kjøkkenet så går gjerne tankene alle andre steder også. Og det er jo sånn at jeg har en del tanker om dagene fremover. Ikke at det er så mye som skjer men til helgen skal jeg til Østlandet å hente mamma og hun skal etter planen være noen dager men jeg tar ingenting for gitt før vi er her hjemme igjen begge 2. Så ja det er litt tanker rundt det kan man si. Men men. Jeg skal ikke gå noe mer innpå det.
Men tilbake til brødbaking. Jeg syntes alltid det er spennende å teste ut nye oppskrifter, og jeg må si at noen ganger er det bedre med kjøpe brød enn hjemmebakt men jeg skal prøve å skjerpe meg. For egentlig så koser jeg meg når jeg står med deigen eller røra i hendene og det føles ut som om jeg skaper noe, at det skjer noe. Og så er det jo noe av den beste lukten som er, enten det er boller eller brød eller hva?
Men ellers i uka som kommer…. da er det litt jobbings, så vaske litt og så er det en tur til lege og så ja turen går til Østlandet, jeg skal i utgangspunktet ta med Nala men vi får se. I morgen kommer jo K hjem også så det blir bra.
Så jeg venter på at brøddeigen skal heve seg før jeg begynner å jobbe med den. Jeg gleder meg til å teste ut denne varianten ( har gjort noen små, bitte små endringer i oppskriften) og så får vi se hva som var best. Mannen får avgjøre når han kommer hjem, han er å hjelper M med siste innspurten i boligen, i morgen kommer jo samboeren hans ned, og de skal flytte inn i nye huset. Så det blir en god start.
Håper dere alle har en god eller nei en fantastisk dag og kan se at dette er en dag man kan legge seg på minne.
Og etter 45 min ble dette resultatet:
Så nå er 2 runden i ovnen, og det er en god lukt her hjemme, en lukt som minner meg om bestemor.
God lørdag. Håper dere har en knallfine dag så langt. For noen har jo dagen nettopp begynt mens for andre har den vart i mange timer, og mange har fått unna både det ene og det andre. Her i huset er det litt sånn delt, jeg har tilbringt store deler av dagen i senga mens mannen har fikset både det ene og det andre. Kjekt sånn sett men jeg hadde jo en plan om å gjøre noe ut av dagen i dag men men sånn ble det ikke. Jaja, får bare ta det som det kommer rett og slett og tross alt er det ikke natta enda. Så jeg må bare få i meg kaffen og så sette i gang. Mens jeg nyter kaffen min eller det er jo egentlig en latte så ser jeg bort på mannen min, han ser på formel 1 på tv og samtidig legger kabal, og jeg ser at han minner meg om meg selv som både ser på tv og legger en eller annen kabal på mobilen.
Men i dag hadde jeg lyst å teste noe til middag og jeg vet ikke hvordan resultatet blir men men det går sikkert bra.
Rødløk, hvitløk, chilli, tomater og ingefær stekes litt raskt. Bladspinat og scampi, og pinjekjerner tilsettes og steks videre.
Kyllingfilee med smørost og krydder stekes i ovnen. Så skal dette da serveres.
Men om det blir godt?? Tja vi får se. Heldigvis har vi Pizzabakeren hvis ikke det er godt. Burde selvfølgelig ha skrevet dette innlegget etter at vi hadde spist men det gjorde jeg altså ikke. Så jeg får heller skrive et annet innlegg om det i etterkant. Og hører dere ikke noe mer fra meg så var det ikke godt og vi overlevde ikke ( nei da, skal ikke tulle om det) Så ja. Dette var min dag så langt.
Men jeg skrev om at livet gir og livet tar, og grunnen til at jeg skrev tar er at jeg fikk en melding i dag om at datteren til en god venninne jeg dessverre ikke har så mye med å gjøre lengre , ble funnet død i sengen sin i morges. Hun hadde sovnet stille inn. Så ja det er ikke greit og det er trist, men jeg har dessverre mistet litt kontakten med henne så jeg vet ikke. Men jeg kjenner jo godt til sorgen hun måtte ha.
Min bestemor sa en gang noe viktig. Hun sa ” hvis du ikke har noe positivt å si til noen, er det bedre å ikke si noe i det hele” Og det er vel ofte det beste. VI har jo ytringsfrihet i landet vårt men det er jo ikke ensbetydende med at man trenger å ytre alle meningene sine eller hva? Det er mange som jeg syntes er veldig hyggelige mennesker men det betyr jo ikke at jeg er enig i alt de sier, og av og til er det jo enormt lett å bare si de i mot, og jeg gjør av og til det men….
For jeg er en som tenker mye, på litt om alt og alt om litt men det er ikke sånn at jeg skriver eller deler alt, ikke fordi jeg skammer meg over det jeg tenker eller at jeg i det hele tatt tenker. Men noen ganger leser jeg diverse innlegg enten i en blogg eller i et eller annet sosiale media og jeg kjenner at det jeg leser er så langt fra der jeg selv står i livet at jeg tenker at i stedet for å skrive det jeg tenker så trekker jeg meg bare stille og rolig vekk. Ja vi har full rett til å være enige om at vi er uenige men man trenger ikke finne en måte å tråkke ned motparten. Og sånn er det jo i livet generelt sett, man vil alltid møte noen som mener noe helt annet enn en selv, men man trenger ikke bruke tid på å krangle tenker jeg. Vi vet jo at for en god stund siden, det er vel blitt et år eller flere så var det en som utelukkende baserte bloggen sin på andre sine blogg innlegg og det ble som om bloggeren latterliggjorde andre sine innlegg. Men det er jo enormt synd at det skal være sånn. Men jeg kan ikke styre hvordan andre blogger eller hva slags innhold de har. Men en ting er sikkert, er det for ille så slutter jeg å lese bloggen rett og slett.
Mamma har en venninne som alltid måtte kommentere andre sine klær men det var aldri noen sinne positivt, det var rett og slett latterliggjøring, man kan vel på en måte si det sånn at de sosiale antennene ikke direkte var på plass ( hvis det er lov å si det sånn) og jeg husker ofte hvor sårende det var når hun skjøt mot meg med sine tanker om meg. Ja jeg slet med vekt og hadde ikke så mye klær jeg klarte å bruke, men jeg tenker at uansett hva man tenker så lar man vær å si det høyt. MEN og det kommer et men her… jeg har ikke alltid klart å la vær å si noe og jeg lærte vel på den brutale metoden noen ganger men det viktigste er at jeg lært av det. Og den lærdommen tar jeg med meg igjennom livet. Og jeg lærer noe hele tiden om slike ting. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, jeg har vel en liten defekt der men jeg prøver å bli en bedre utgave av meg selv, jobber med det, om ikke hver dag så mesteparten av uka.
