Ja da er jeg og Nala trygt hjemme, og mannen har vært ute med Nala mens jeg har fått dusjet og spist litt. Jeg kom hjem i dag og på veien så måtte jeg jobbe med skuffelsen min men det gikk greit etter hvert. Men jeg er kjempe sliten og tom, både fysisk men også , eller kanskje egentlig mest av alt mentalt.
Det var godt med et par rolige dager og selv om jeg har hatt en del tanker om ting og tang så var det en egen ro jeg hadde denne helgen. Jeg dro jo til Østlandet hovedsakelig for å hente mamma og jeg innrømmer at jeg var ganske delt i det, for en del av meg ønsket av hele meg at vi skulle dra hjem til Jæren begge 2 mens en annen del av meg kjente på at jeg egentlig regnet med at det beste er at det ikke blir sånn. Og jeg hadde en del frem og tilbake men i går kveld så falt beslutningen om at jeg ikke skulle ha henne med meg hjem. Så jeg ble egentlig både veldig skuffet men også lettet. Men det er blitt en del turer i skog og mark for Nala og meg fordi jeg har måtte tenke en del. Men i går kveld så utfordret jeg meg selv. Mamma hadde lagt seg men jeg var liksom ikke trøtt, fant liksom ikke helt roen i kroppen så jeg bestemte meg for å ta turen ut i et området hvor jeg visste at det var lite folk. Og det var rett og slett ingen der. Det var skikkelig mørkt ute og det var litt ( les kjempe) skummelt men jeg klarte det. Jeg hadde hodelykt på meg men denne stien/ veien var opplyst så det var ikke noe problem men likevel, jeg kjente på det. Det man kan si da er at jeg ikke hørte på noe podcast, jeg lyttet kun til lydene rundt meg.
Og så var det en rask tur på stranden med Nala som en sånn siste tur for denne gangen.
Og det er noe med denne luften og inntrykkene man får eller danner seg. Og jeg kjente at det er ikke en god følelse at det er sånn at jeg skal kjenne på lettelse men jeg vet også at det er feil at jeg skal kjenne på skuffelse fordi når jeg egentlig ser på det så vet jeg jo at det nesten alltid blir sånn. Og jeg håpet jo men samtidig visste jeg. Og jeg blir så irritert på meg selv , at jeg sitter med sånne tanker. Og jeg er også lei meg for at det blir så uendelig feil alt sammen. Og så blir jeg jo gående her med utrolig mange tanker og følelser og jeg kjenner på ett slags sinne på at det er sånn, men jeg kan ikke gjøre noe med det og jeg bærer også på en slags frustrasjon på at det blir så alt for lett et negativt syn på alt og så kan det fort bære feil vei. Og da er det greit at det er litt avstand. Og det er det jeg er så lei meg for fordi jeg egentlig er glad for denne avstanden.
