Mandag og ny uke, og dette er en rolig uke her i huset, det vil si jeg har 2 dager, i morgen og onsdag som jeg har innhold planlagt men utenom det, nada ingenting. Det er ganske så greit fordi det blir mer hektisk neste uke rett og slett og de neste ukene. Og sånn går nå dagene.
I går så hadde jeg en lengre samtale med en venninne av meg som jeg ikke har snakket med på veldig lenge, dessverre er det sånn at vi nok ikke har den samme kontakten nå som før og jeg skulle på mange måter ønske at det ikke var sånn men ….. men det er ikke alltid like lett å vite hva livet fører med seg når man danner seg familie og man bor på 2 vidt forskjellige kanter av landet men når vi snakker sammen er det som om vi snakker sammen hver eneste dag. Vi snakket om livet og om hvordan vi har det og hun fortalte at hun har rett og slett måtte ta noen endrings valg i livet, hun har flyttet for seg selv og lever et ganske enkelt liv, hvor det er lite materialistiske ting, hun lager mat fra bunnen av og hun prøver å leve i ” pakt med naturen”, hun har solgt det store huset sitt og bor nå i barndomshjemmet, som hun arvet etter moren sin. Og som hun sa, det er kun hun som bestemmer over seg selv, ingen andre. Hun lever det gode livet for seg selv og unngår mye av jaget som er i samfunnet. Og jeg vet at hun har funnet sin plass og sin ro og sin vei i livet. Og så når jeg satte meg ned med bloggen i dag så kom denne bloggen opp på listen over blogger: https://lillasjel.blogg.no/jeg-har-funnet-min-vei.html og jeg syntes den var så utrolig bra skrevet. Det er jo hennes refleksjoner over sitt liv, og det som gjør det så bra er jo at hun viser med det skrevne ord hvor viktig det er å finne sin vei.
Livet er ofte som en slags labyrint hvor man starter et sted og så er det noen ganger ikke så lett å finne veien videre og man møter kanskje på hindringer og at man må ta noen U-svinger noen ganger, men man finner veien til slutt ( hvis man ikke må tilkalle hjelp da)
Jeg tror at jeg har funnet min vei, hvis ikke så skal jeg finne den, men jeg er på god vei rett og slett. Og det er så mye som skjer som man kan miste fokuset av men det handler også om at man kan klare å ta seg opp og jobbe videre. Jeg kjenner at jeg skal rette blikket oppover og bortover. For veien blir til mens man går.
Sove og hvile kan man gjøre når man blir gammel sies det , vel jeg er visst da veldig gammel…… nei da, jo da, eller er jeg det? Hvis du spør meg på enkelte dager så føler jeg vel at jeg har passert 100 års merket mens andre dager er det et stykke dit. Men jaja det får bare stå sin prøve. Ganske så sikkert og klinkene klart er det at jeg rett og slett er tom, tom for energi, tom for følelser og jeg ønsker egentlig bare å legge meg under teppe og blåse i alt og alle. Men så er det jo sånn da at det kan jeg ikke og hvis jeg gransker følelsene mine og tankene mine sånn skikkelig så er det bare en følelse og ikke noe jeg virkelig vil. Alt jeg vil er….. ja si det, det er så mye men også ganske så lite.
Jeg har lyst å skrive noe jeg mener er ganske så viktig og det er å bry seg om andre, og at andre ikke vil være til bry men så blir de det. Jeg har jo en mamma som ikke er ungdom lengre men hun er etter forholdene sprek, eller det er vel litt opp og ned og selv om hun har slitt med sine ting og nok gjør det enda så er det ikke helt håpløst. Hun har en dame hun har kjent i en manns alder, de ble kjent da mamma lå på sykehuset etter å ha fått meg og hun andre fikk sitt barn noen dager etter mamma. Og de fikk et godt vennskapsbånd, og de har faktisk gått gravide samtidig en av de andre gangene også. Men denne damen har da blitt syk, og hun er også i en alder av nesten 80 blitt skilt fra mannen sin, ikke på papiret men han har havnet på sykehjem og hun er da hjemme men det som slår meg så hardt er at denne damen har altså 6 barn og de er ikke der å hjelper til noe som helst, det vil si den ene har stikki innom moren sin 1 time på 8 dager men de syntes da at det er helt greit at min mor som sliter med trapper osv skal være der, ikke hjelper barna til med handling så mamma må enten ta bussen til sentrum eller gå i 20 min til en butikk. Og ja jeg er klar over at det kan være mange sider av saken men jeg blir veldig irritert når jeg hører at mamma er sliten men hun har ikke samvittighet til å bare la henne sitte der. Samtidig blir det ” forventet” at mamma skal rydde, vaske, lage mat, brette klær , rydde i andre sitt rot. Og mamma har sine negative sider men hun er sjelden den som sier nei heller. Og det vet disse barna som jo klart har sine egne liv. Men når moren deres ringer og spør om de kan komme å hjelpe til å fikse tv eller noe sånt så har de ikke tid eller mulighet, det var visst viktigere å reise på tur med venner spontant enn å hjelpe moren sin.
Jeg kjenner at jeg blir irritert på at man kan gjøre sånn. Men men det er vel sånn samfunnet er bygget opp, jeg vet ikke.
I går kveld så bestemte jeg meg for å ta et valg. Det er noe jeg har tenkt på en stund og jeg tenkte at siden mannen var på kurs så skulle jeg ta turen til et sted som endret livet mitt ganske så mye. Og jeg snakker om stedet der jeg ble skadet for nesten 1 år siden, den plassen som kunne ha kostet meg og Nala livet. På mange måter kan man si at jeg må ta tak i denne angsten eller frykten min for å klare å jobbe med meg selv. Så etter en god tur med Nala satte jeg kursen dit det hele skjedde. Jeg har vært der 1 gang etter at det skjedde men da var det sammen med mannen min. Men i kveld var jeg alene , eller Nala var i bilen da. Og at hun kjente seg igjen er det ingen tvil om fordi det var piping og uling og det pleier hun aldri å gjøre.
Det var 2 grunner til at jeg dro dit, det ene var for å se hvordan jeg ville reagere og det andre var at jeg var spent på om de faktisk hadde gjort som jeg ba om for at det skal minske risikoen for at andre opplever det samme som meg. Nemlig å få opp skilt. Det hadde de ikke gjort sist som jo var noen dager etter ulykken så jeg var veldig spent. Jeg kjente på en slags frykt eller egentlig mest angst rett og slett, ja rett og slett litt panikk følelse når jeg kjørte mot plassen. Og det ble ikke noe lettere når jeg svingte inn veien. Heldigvis var ikke kyra ute men jeg kjente fortsatt på en følelse av frykt, kvalme og jeg kjente en lukt i nesa ( innbilning) men lukta av kuene som var ved hodet mitt under angrepet, men jeg stoppet ikke, jeg kjørte bare til toppen. Og ja skiltet var oppe, riktignok kun på en ene siden, altså motsatt av der jeg startet men det var et skilt i hvert fall.
Nå kan man jo spørre seg om hva som var formålet mitt med å dra hit? Var det for å kunne skrive et innlegg? Tja det er vel en slags kombi men det var mest fordi jeg ville skrive litt om dette med å tørre å ta tak i det som ligger bak og rett og slett jobbe med seg selv. Nå er det jo en del av det å tørre å ta tak i det vonde og jeg vet at det er bare et bitte lite steg, og at for noen er dette bare helt ubetydelig og lite relevant og at det er mange meninger om hva som er viktig i en hver persons liv og levemåte. Men når jeg kjenner på denne angsten som en klemmende følelse og det er ikke en behagelig klemmende følelse men en ubehagelig som gir meg kropps smerter, da er det på tide at jeg setter beinet ned for den delen av meg. For det handler for meg personlig å ta tak i det som er skummelt og ubehagelig å vite at det er noe som ikke er så ille, de kan ikke skade meg nå, det som skjedde , det skjedde men det er gått litt tid og jeg må tre ut av den ” rollen” og bli sterkere. Og vi har alle våre måter vi jobber med oss selv. Og det er ikke sånn at dette er gjort på en dag, nei tvert i mot og det er ikke sånn at jeg kan utsette meg selv for dette igjen, men det gikk bra, og jeg og Nala overlevde. Vi kom ut av det hele med skadet kropp men hun klarte seg og vi lever.
I de siste dagene har jeg tenkt mye og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker mer enn ellers noen ganger men det er vel en del av meg og sånn jeg er, men jeg innser at jeg må ta tak i en del ting, jeg må tørre å kjenne på ting og jeg må innse at det er sånn det er. At jeg er den jeg er med den bagasjen jeg har og så får det heller jobbes med det som jobbes kan. Og jeg tror at det har løsnet for meg på mange måter. I går hadde jeg jo en liten panikk følelse og var nok mer skvetten enn jeg trodde men nå er det ikke sånn, nå er det sånn at jeg ikke kjenner på en frykt bare ved å se på et bilde. Men jeg tror ikke at jeg er 100% kurert men jeg er på vei i rett retning rett og slett. Eller jeg håper det i hvert fall.
I dag har vi vært på en god langtur i området her og nå er det litt pause før jeg starter på husarbeidet. Ta vare på dere selv i denne flotte dagen
Søndag og det er rolig i huset. I morges var jeg på tur i skogen med Nala da jeg kom på at det går fort mot mai, og det er ca 1,5 mnd. igjen til poteløpet i Bergen. Det gleder vi oss til, eller kanskje mest undertegnede men uansett, det blir utrolig kjekt rett og slett. Og så er det Sjåk, Nannestad, og Trøndelag som er årets mål, så det er jo bare å henge på og få opp farta. Jeg burde dra på treningssenter men det er sånn at det jeg hadde tenkt å trene på, vel det ble ikke sånn rett og slett, og derfor bestemte jeg meg for at jeg må gjøre som sist, jeg prøver å komme meg ut på tur med Nala i stedet for, nå er det jo bare et bittebittelitemikro problem og det er at jeg nesten ikke har ledig tid i mai pga oppdrag så ja hva skal vi si…… vel heldigvis tar jeg ting på strak arm. Jeg skal prøve å sykle der jeg kan det, og så får vi ta det som det kommer rett og slett. Uansett så går det bra.
Men jeg tenkte på noe, det var en blogger en gang som sa at ” den som gir seg er en dritt” og jeg har adoptert det utrykket fordi jeg vet at jeg kan mer enn jeg tror og det handler ofte om at man trykker seg selv ned mer enn man ønsker å tro at man gjør, ja ubevisst kommer janteloven inn i hodet ens og man kjenner på at man ikke får det til. Men man gjør det. Kan jo bare vise til programmet ” Ingen grenser”, hvor voksne med ulike problemstillinger var på tur, og de 2 siste sesongene av Team Pølsa. Hvem kan si at de ikke lar seg berøre av slike program. Og kan de , kan du. Det er ikke alltid hvordan andre ser på deg men hvordan du ser på deg selv rett og slett og vi vet jo at det er så enormt lett å bli selvkritisk og ja nesten litt selv destruktiv og det er jo ikke noe som kjennes bra ut. Man trenger ikke se ned på seg selv for å unngå å være høy på pæra. Det er noe med å være midt på kanskje…. jeg vet ikke , men det jeg vet er at jeg ikke sitter med fasiten for andre enn meg selv. Og når man kjenner godt etter så er livet godt å leve likevel. Selv om det kan føles motsatt noen ganger.
Så ja dette er bare noen enkle tanker på en helt vanlig søndag ettermiddag.
Ja nå er det hverdag igjen, men alt som følger av det rett og slett. Jeg håper det har vært en god påske for dere alle sammen. Her har det vært påske rett og slett. Vi har vært hjemme og bare vært sammen, planen var jo en del turer men …….. værgudene mente ikke at det var nødvendig så det har dessverre ikke gått som vi satset på, men men vi har nå vært ved godt mot uansett. Men noen ganger så kjente jeg at jeg burde egentlig sette meg ned å blogge, men så har jeg bare droppet det. Betyr det at jeg er ferdig med bloggingen for ørtenhundreogsøttiene gang? Nei det er ikke det, jeg har bare ikke brukt tid på den selv om jeg fint kunne ha gjort det. Det er ikke det at jeg er lei av bloggen heller men jeg, ja hva skal jeg si.. jeg har bare ikke hatt noe å si egentlig enda så rart det har høres ut. Men det er sånn det er noen ganger.
En jeg har i nær vennekrets, spurte meg om ikke jeg skulle starte å skrive igjen, men jeg svarte at jeg ikke visste, det er ikke det at jeg ikke koser meg med bloggen men det er noe med at jeg ikke vet hvor mye jeg kan vrenge sjelen min og hodet har liksom ikke vært på plass. Jeg vet ikke med dere men jeg må ha med hodet når jeg skal skrive innlegg, og ikke bare hodet men også hjertet mitt må være med. Ellers blir det for meg helt feil. Og det er jo det også. Hadde jeg skrevet innlegg i påsken som jeg tenkte hadde det ikke blitt den rette innstilligen rett og slett og jeg tenker at det er slutt for min del med blogg innlegg som består i sutring og slike ting. Klart at jeg vet jeg har skrevet det før og så varer det ikke lenge men det er lov å satse ikke sant? Aldri for sent til å snu tenker jeg.
Uansett jeg har ikke glemt bloggen, den har bare fått slappe litt av nå den siste uken, men nå er jeg tilbake , eller kanskje ikke tilbake tilbake men jeg skal prøve å blogge noe mer enn den siste tiden, men siden det har vært helst stille på bloggfronten min så er det jo ikke mye som skal til for å øke den innsatsen.
