God torsdag , jeg kunne ha sagt fra en fantastisk dag her på Jæren men det er varmt, klamt og vått. Og nei da snakker jeg ikke om svette våt for sjelden har værmeldingene stemt så godt. Og takk og pris for at jeg husket å ta inn klær fra stativet i går kveld. For det bøtta ned i morges, ja man kan si det sånn at Nala ville ikke ut døra omtrent, men vi kom oss nå på tur da.
Men uansett jeg tenker at vi hadde godt av lit regn nå og så satser vi alt på at sommer varmen kommer tilbake, litt i hver fall. I dag har jeg hentet Maximus ( Dachsen) som skal være her i noen dager, før eierne kommer tilbake etter en liten tur , så ja det blir noen dager med mye spennende nå. Men ellers… nei da er det ikke så mye som står på planen rett og slett.
Jeg har litt lyst til å skrive om dette med mitt forhold til mamma, jeg har jo nevnt tidligere at det har vært til tider både tøft og vanskelig, ja kort sagt turbulent, og det har ikke vært enkelt med tanke på at jeg bor så langt unna og gjerne skulle ha hjulpet mer til , for tross alt er hun jo en voksen dame men samtidig er det sånn at det er godt at det er den avstanden og at forholdet vårt kanskje egentlig går under betegnelsen ” usunt forhold” og at jeg noen ganger har kjent på en veldig frustrasjon og vært litt ja lei rett og slett. Men samtidig vet jeg at det er ikke sånn at mamma lever for alltid og at man ikke vet når og hvor det stopper, ja tross alt livets klokke kjenner ingen mennesker. Og jeg er veldig glad at jeg har henne selv om….. ja dere skjønner tegningen. Og det er jo også sånn at vi lever 2 helt forskjellige liv, og at det er ikke lett for noen av oss å forstå den andre. Og det er jo også sånn at når hun er her så lengter hun hjem og det samme med meg.
Men tilbake til mamma og meg, vi har jo på mange måter kun vært oss 2 og selv om vi til tider bryter alle bånd så er det sånn at vi finner veien sammen igjen, men jeg tror at det er ikke bare vo har det sånn. Av og til vil man vel ønske enkelte mennesker dit pepperen gror. Uansett, jeg tenker at vi skal være veldig glade for den tiden vi har sammen. For vi er jo mor og datter.
Det er mange grunner til at det er til tider et komplisert forhold og jeg tenker at det er bare å innse at sånn er det , ikke så mye man kan gjøre noe med, men jeg tenker jo også at det er mye man kan jobbe med men det begynner ikke sammen men hver for oss. Og det starter med at vi kanskje eller ikke kanskje , vi er nødt til å jobbe med oss selv, og jeg tror at vi på mange måter må godta ikke bare den andre men også oss selv, at vi må se hele menneske eller helheten og ikke bare feilene. For alle mennesker har noe godt i seg men noen ganger må man lete lenge for å finne det gode, men det ligger der ( og nei jeg tenker ikke på disse ekstreme som Hitler osv…) men man må kanskje være villige til å se forbi det man mener er feil. Men samtidig er det ikke sånn at man skal godta det som måtte bli kastet vår vei igjennom livet.
Jeg vet ar det er nok noen tanker til som jeg har men som jeg ikke vil skrive her, men jeg har lært meg til at jeg må ta det som det kommer.
