Drømmen som brast!

I dag er det nok en dag hvor mange kjenner på en slags nedtur, hvor VM eventyret man surfet på frem til i går, plutselig er over. Mennesker har brukt 100 000 vis av kroner for å reise over for å se kampen og håpet kanskje at de kunne få med seg neste kamp på veien mot finalen. Men jeg kan på en måte forstå de godt selv om jeg knapt har sett noe av noen kampene. Og jeg kan godt forstå denne iveren vi hadde i landet vårt for uansett hvor mye vi bryr oss om fotball eller ikke så er det jo på mange måter skrevet en slags historie, en idrettshistorie for hvis ikke jeg tar helt feil har ikke Norge vært så nær en finale i et VM, men igjen er jeg ikke skråsikker i min uttalelse der altså.

Men jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke sitter med den samme følelsen av stolthet for det norske landslaget, jeg kjenner at jeg ikke trenger ikke ha behov for å føle meg Norsk. Jeg føler vel at denne nasjonalfølelsen ikke er der på samme måte som mange andre. Og jeg vet at det er vel som å banne i kirken, for det betyr ikke at jeg ikke er glad for å være norsk. Og at man kan sikkert tenke at jeg skal være stolt av landet vårt. Men jeg kjenner at jeg er glad for å at jeg er norsk, jeg setter pris på at vi har de muligheten vi har i landet vårt, vi har rettigheter andre kan se langt etter. Vi bor trygt i Norge og vi har ikke krig i landet vårt og vi har ytringsfriheten, som jo gjør at man kan skrive det de føler for, ( innenfor en viss grense da)men jeg mener at jeg ikke behøver å kle meg i de norske fargene, stå sammen med alle andre og heie på dette landslaget. For jeg mener at man kan være norsk uten å ha de samme behovene som andre for å vise det.

Og jeg tenker også at det er så alt for lett å sette noen av spillerne opp på en slags pidestall, og at man får en følelse av det er den personen alene som sørger for seieren. Et hvert lag er ikke sterkere enn det svakeste leddet og jeg mener at det er ikke en eller to spillere som skal ha æren for alt, nei et lag er et lag. Men igjen dette er mine personlige tanker, og jeg tenker at vi er et samfunn hvor det skal være mulighet for å ikke alltid være en del av mengden. Nå er jeg heller ikke gift med en som må se alle kampene. Så ja hva skal man si? Jeg er fullstendig klar over at dette er noe mange kanskje vil si at jeg bare skal tie om.