Jeg har sittet her foran denne skjermen en stund, ute regner det så det ble bare en rask tur ut for å tisse bestemte Nala seg for. Og jeg kan ikke si at jeg ble lei meg for det. Og jeg vet ikke helt hva denne dagen bringer men jeg har bestemt meg for at jeg rett og slett skal gjøre det beste ut av det. Men grunnen til at jeg har sittet foran skjermen en stund er fordi jeg prøver å samle tankene mine, prøver å finne de rette ordene og tankene. På mange måter er det sånn at jeg har lyst til å grave meg ned og bli der men samtidig er det sånn at det får jeg ikke til eller gjort fordi det er ikke verdens katastrofe det som er. For tross alt så er det sånn at jeg ikke er den eneste som har måtte få den hjelpen, det er ganske mange med meg og det er jo sånn at det er jo ikke en skam rett og slett. Og så kan man jo si det sånn at jeg hadde jo strengt talt ikke trengt å skrive noe om dette i det hele for hvis man ikke oppsøker nettstedet så vet man det ikke. Og før du tenker kanskje i en ” viss ” retning så er det ikke sånne ting.
Nei jeg har i en lengre periode hatt en søknad inne for å få orden på økonomien min. Jeg er en av de mange 10000 vis av mennesker som har dessverre pådratt meg inkasso og slike ting og det har til tider føltes veldig, veldig tungt og vanskelig og jeg har gruet meg til hver eneste gang tlf har ringt med ukjent nr eller at det faller et brev ned i posten. Jeg har våknet av vippskrav som tikker inn midt på natta, fra diverse selskap og jeg har gruet meg til hver eneste lønn som kommer fordi det blir mindre og mindre utbetalt. Så jeg tok tak i dette , men kom jo ingen vei selv, jeg kunne jo ikke forhandle når jeg ikke hadde store summer på kontoen å betale ut. Så kan man jo spørre ” hva med mannen din, kan ikke han hjelpe til?” Og jo han har jo det for han har jo båret mesteparten av utgiftene når jeg ikke har hatt nok. Så jo vi har stått sammen der. Så jeg kom i kontakt med Nav rådgiver og sammen satte vi oss ned å søkte om gjeldsordning, dere vet denne man kan søke om. Jeg regnet med å få avslag men jeg fikk ikke det. Her om dagen så ble det bestemt at jeg skulle få denne hjelpen. Så frem til 2031 er det sånn at jeg skal betale en sum.
Jeg vet at dette er en omdiskutert sak og mange mener at dette er juks og at jeg slipper billig unna men jeg betaler faktisk så pass mye pr måned at jeg betaler hele beløpet som var det opprinnelige og slipper kun unna rentene. Så jeg betaler ikke den 14% som mange gjør men jeg betaler så mye som 50 % av kravet totalt sett.
Er jeg glad? Nei jeg ikke det, eller jeg er glad men samtidig så føles det som om jeg har tapt så mye, jeg har tapt min egen respekt og jeg skammer meg på en måte men samtidig er jeg på en måte “stolt” av meg selv, at jeg turte å ta den tlf for å be om hjelp. Og det er jo ikke sånn at jeg tenker at det er bare å ture videre , nei det er det ikke. Dette er en sjanse jeg ikke får igjen. Og jeg vet at det blir tøffe tak fremover men jeg skal klare det. Blir det ferie på meg? Vel det blir det, men ikke de store feriene, mannen og jeg blir å ta Norgesferie fremover, det er faktisk helt greit.
Jeg tenker at det er en liten pris å betale for å få en bedre nattesøvn, en bedre hverdag og sakte men sikkert nedtelling til jeg er ferdig. Og jeg har lært leksen min, tro meg. Og jeg tenker at det er lov å se fremover.
Så nå skal jeg snart avgårde, jeg har en time, jeg skal sitter modell for en i familien som skal ha eksamen som negledesigner. Og nei jeg betaler ikke for det.















