I dag har vi ikke bare startet ny uke men dette er også den første dagen i Juni 2026. Ja nå er det på mange måter nå sommeren er her for mange, vel her også…. eller vent jeg må visst lete etter den i dag fordi akkurat nå i skrivende stund ja da regner det som om det er planlagt vannflommen igjen.
Jeg håper dere har hatt en bra Mai måned og er klare for denne måneden også. For den er jo her enten man vil eller ikke, eller er klar eller ikke. Jeg hadde jo lagt en del planer for dagen i dag men så blir det ikke alltid som man tror eller ser for seg. For det handler ikke om at det ikke trengs , nei det er mer det at jeg ikke forstår hvor jeg skal ta den energien fra, jeg føler meg vel omtrent som dette her: Men men det går vel over, grunnen er litt for lite søvn rett og slett, samt at jeg er tom. Men jeg har nå sittet å sett på noen av bildene som er kommet fra løpet på Lørdagen.
Så ja, jeg har nå satt meg ned med en kaffekopp og så prøver å samle opp ork eller gidd eller mot ( kall det hva du vil) til å rydde, så jeg må egentlig bare sette igang.
Hei og hopp. Her er en liten hilsen fra meg til deg, ja nettopp deg som leser dette.
Husk en viktig ting, det viktigste er å fullføre. Det er jo sånn da at ofte så tenker man at man vil oppnå eller oppfylle en drøm, hvor man rett og slett kanskje har et mål å jobbe seg i mot. Og det er jo ikke sånn at vi alle har det samme målet, nei tvert i mot. Jeg tror at vi blir en bedre utgave av oss selv hvis vi setter oss både store og små delmål. En sa til meg at hun ikke skjønte at jeg gadd å løpe disse løpene , for jeg er jo ikke i nærheten av topp 10 en gang…. ikke engang topp 20 men vet du noe sa jeg tilbake…. jeg deltar fordi jeg konkurerer mot meg selv, at jeg skal få en bedre tid enn året før. Men for andre er det ikke viktig, for meg er det viktig, når jeg starter løpet har jeg 2 ting som betyr mest for meg. 1) Komme meg helskinnet igjennom løypa og 2) storkose meg. Og det gjør jeg, og jeg nyter hvert et skritt.
I dag var det jo poteløpet i Bergen https://www.xn--potelpet-94a.no/om-potelopet/ og dette er jo det første løpet i år, så man kan si det sånn at startskuddet begynner med dette. Noen av løpene har navnet Poteløpet mens andre er Gjørmelabben, og man kan vel si at prinsippet er det samme, målet er det samme. Løpet i dag var gjørmete nok, men kan jo bare bli enda mer av det.
I år ble det en 33 plass av 48 ( hvor det var påmeldt 58 men de siste 10 møtte ikke) og klart at det er jo for mange en dritt plass men jeg havnet ikke nest sist eller sist. Jeg var sikker på at jeg hadde fått bedre tid enn i fjor men når jeg kom hjem så var det ikke det, men vet dere, jeg tar det bare med et smil, fordi jeg er på vei mot 20 tallet. Sakte men sikkert. I år har jeg jo ikke til tross for planleggingen og tanken trent i det hele, i fjor gikk jeg jo stort sett 1 mil pr dag, i år har det ikke blitt sånn. Men jeg ser frem til neste løp som er i August. Nå er det leggetid for meg. Snakkes
Veien blir til mens man går og selv om de som har gått foran deg på stien og laget stien har gått rett frem så betyr ikke det at din vei går like rett frem. For uansett hvordan man ser på det så må vi alle tråkke opp vår egen vei. Det er jo ikke alltid at kart og terreng stemmer heller.
Vi er jo så utrolig heldige at mange menn og kvinner har vært med å danne turløyper, de har tatt ut kursen for at andre skal kunne ferdes trygt. Enten det er via DNT eller andre turlag. Men noen andre har gått før oss. Og sånn er det jo rundt andre ting også. Vi er jo så heldige at mennesker før oss har gjort det mulig at vi kan bo trygt i landet vårt, vi har ytringsfrihet og til dels religionsfrihet. Vi får være med å legge veien for de som kommer etter oss. Visste du at den mest spilte sangen rundt 17 mai er ikke nasjonalsangen vår men denne her: https://www.youtube.com/watch?v=iXoOqaeRXc8
I Norge i dag har vi det relativt godt selv om utrolig mange mennesker, kjenner på det presset som er med økte utgifter, men vi bor jo i et fredelig land i forhold til mange, mange andre. I verden i dag har man jo kriger i områder som Sudan, Etiopia, Afghanistan, Gaza og Libanon, bare for å nevne noen av de. Og når man tenker på alle barna i går som gikk i tog, spiste seg mette på is og pølser og kaker og ropte av full hals ,så er det en motsetning til de barna som lever i land med krig og sult.
I går var det en stille og rolig dag for oss med grilling med gode venner og jeg kjente på en takknemlighet fordi det ble en sånn dag. Jeg trykket gråten i halsen vekk og gråt mine modige tårer i dusjen rett før vi gikk til køys i går. Savnet og sorgen over det som ikke er der lengre er der men jeg må jobbe meg igjennom det. For tross alt hver dag hjelper på denne sorgen som ikke er så bunnløs lengre.
Nå er det 3 hektiske dager i vente så det er bare å brette armene og jobbe seg igjennom de,
Ja da var vi kommet til 16 mai og for mange er dette dagen før dagen. Jeg skal ærlig innrømme at det er liksom ikke noe som minner om 17 mai klart hus, ikke i det hele. Vi skulle egentlig vært sammen med de vi skal grille med i morgen også fra morgenen av. men jeg har trukket meg fra det. Rett og slett fordi jeg kjenner at jeg trenger en slags pause rett og slett. Det har vært noen veldig hektiske dager i den siste perioden og jeg kjenner at jeg henger litt etter. Med tanke på at vi skal ta med salat, hjemmelaget potet salat ( dette var mitt forslag da, de lurte på om vi kunne ta med kake) og kake(r) så kjenner jeg at det er ikke det jeg har mest lyst til å stå i en folkemengde å se på et barnetog. Ikke i år. Neste år kanskje. Men jeg er ikke i mot å skulle feire dagen, eller for meg er det jo noe jeg ikke alltid har gjort. Når jeg var liten var vi jo en gjeng samlet hvor vi hadde med nistemat, vi hadde naturløype, osv… men ikke toget og det der. Men jeg tror at det er en del som gjør at det henger noe i kroppen min, jeg er liksom ikke helt på plass- men jeg tror at det er også fordi jeg har fokus på poteløpet i Bergen om 14 dager, så ja jeg vet ikke, jeg tenker at det handler litt om å bruke energien på rett måte. Og så er det jo en del andre familiære ting så da får jeg ta det som det kommer . I morgen er det nasjonaldagen og i dag er det nok noen som satser på at Norge vinner MGP, selv håper jeg på Danmark eller Moldovia.
Da er det ikke mange dager igjen til hele Norge( mer eller mindre i hvert fall) skal samles for å feire vår Nasjonal dag. Og vi vet jo at mange baker kaker til denne dagen. Og det er jo et utall av kaker man har å velge i mellom, jeg syntes det er like vanskelig hvert eneste år. Vi har jo hatt noen år hvor vi har vært alene på formiddagen på 17.Mai og da har ikke kake vært så viktig. Men i år er vi invitert på grillings og jeg skal lage kake. Og jeg har 2 jeg vurderer å lage. Cluet er nemlig det at datteren til de vi skal til ikke er så glad i krem så jeg tenkte at jeg skulle lage sjokoladekake men da pynte med sjokoladekrem og en eller annen form for krem og noen bær på toppen. Og så har jeg lyst å teste en marengs kake jeg så reklame for på en eller annen nettside. Men jeg må finne en enkel oppskrift på Marengs og ja jeg kan google men det er jo så enormt mange her inne som lager gode kaker så ja jeg vet ikke. Har du noen forslag til en god krem jeg kan bruke på kaka? Tenkte sånn smørkrem lignende. Eller ja jeg vet ikke helt hva jeg skal lage. Hva er dine Must have av kaker på 17 mai?
Dette skal ikke bli et klage innlegg men jeg vil bare si at jeg skal prøve å være tilbake litt mer nå enn jeg har vært til nå. Jeg har ikke mulighet til å si så mye ( ja jeg vet at det er en slags ” standard” frase) men jeg har hatt en helvetes periode i livet mitt men nå kan det jo bare gå en vei og det er ikke den veien høna sparker. Jeg har gjort så mange feiltrinn den siste tiden at det er vondt bare jeg tenker på det også i etterkant men nå, ja nå er det bedre tider. Og nei jeg er fortsatt lykkelig gift og fortsatt lykkelig hundeeier. Men det har bare vært litt sånn off rett og slett.
Men som sagt dette skulle ikke eller skal ikke være et klageinnlegg i det hele.
I den siste tiden har det vært skikkelig kaldt om morgenene men det har blitt fantastisk vær utover dagen,, i går klarte jeg det mesterstykke å sovne i sola så jeg ble solbrent i tillegg men men det går fint fordi det tross alt er sol, så ja.
Jeg har hatt et par dager på sykehuset og det var kjedelig så jeg var utrolig glad for å være hjemme igjen, og at hverdagen kan fortsette , uansett hva den inneholder og måtte gi av gleder og sorger. Men uansett hvordan jeg føler det så lever jeg og jeg har mentalt begynt å kjenne på at det nærmer seg poteløpet i Bergen. 30 mai er det starten går.
Jeg skal skrive mer senere men i dag blir det bare dette.
Mandag og ny uke, og dette er en rolig uke her i huset, det vil si jeg har 2 dager, i morgen og onsdag som jeg har innhold planlagt men utenom det, nada ingenting. Det er ganske så greit fordi det blir mer hektisk neste uke rett og slett og de neste ukene. Og sånn går nå dagene.
I går så hadde jeg en lengre samtale med en venninne av meg som jeg ikke har snakket med på veldig lenge, dessverre er det sånn at vi nok ikke har den samme kontakten nå som før og jeg skulle på mange måter ønske at det ikke var sånn men ….. men det er ikke alltid like lett å vite hva livet fører med seg når man danner seg familie og man bor på 2 vidt forskjellige kanter av landet men når vi snakker sammen er det som om vi snakker sammen hver eneste dag. Vi snakket om livet og om hvordan vi har det og hun fortalte at hun har rett og slett måtte ta noen endrings valg i livet, hun har flyttet for seg selv og lever et ganske enkelt liv, hvor det er lite materialistiske ting, hun lager mat fra bunnen av og hun prøver å leve i ” pakt med naturen”, hun har solgt det store huset sitt og bor nå i barndomshjemmet, som hun arvet etter moren sin. Og som hun sa, det er kun hun som bestemmer over seg selv, ingen andre. Hun lever det gode livet for seg selv og unngår mye av jaget som er i samfunnet. Og jeg vet at hun har funnet sin plass og sin ro og sin vei i livet. Og så når jeg satte meg ned med bloggen i dag så kom denne bloggen opp på listen over blogger: https://lillasjel.blogg.no/jeg-har-funnet-min-vei.html og jeg syntes den var så utrolig bra skrevet. Det er jo hennes refleksjoner over sitt liv, og det som gjør det så bra er jo at hun viser med det skrevne ord hvor viktig det er å finne sin vei.
Livet er ofte som en slags labyrint hvor man starter et sted og så er det noen ganger ikke så lett å finne veien videre og man møter kanskje på hindringer og at man må ta noen U-svinger noen ganger, men man finner veien til slutt ( hvis man ikke må tilkalle hjelp da)
Jeg tror at jeg har funnet min vei, hvis ikke så skal jeg finne den, men jeg er på god vei rett og slett. Og det er så mye som skjer som man kan miste fokuset av men det handler også om at man kan klare å ta seg opp og jobbe videre. Jeg kjenner at jeg skal rette blikket oppover og bortover. For veien blir til mens man går.
Sove og hvile kan man gjøre når man blir gammel sies det , vel jeg er visst da veldig gammel…… nei da, jo da, eller er jeg det? Hvis du spør meg på enkelte dager så føler jeg vel at jeg har passert 100 års merket mens andre dager er det et stykke dit. Men jaja det får bare stå sin prøve. Ganske så sikkert og klinkene klart er det at jeg rett og slett er tom, tom for energi, tom for følelser og jeg ønsker egentlig bare å legge meg under teppe og blåse i alt og alle. Men så er det jo sånn da at det kan jeg ikke og hvis jeg gransker følelsene mine og tankene mine sånn skikkelig så er det bare en følelse og ikke noe jeg virkelig vil. Alt jeg vil er….. ja si det, det er så mye men også ganske så lite.
Jeg har lyst å skrive noe jeg mener er ganske så viktig og det er å bry seg om andre, og at andre ikke vil være til bry men så blir de det. Jeg har jo en mamma som ikke er ungdom lengre men hun er etter forholdene sprek, eller det er vel litt opp og ned og selv om hun har slitt med sine ting og nok gjør det enda så er det ikke helt håpløst. Hun har en dame hun har kjent i en manns alder, de ble kjent da mamma lå på sykehuset etter å ha fått meg og hun andre fikk sitt barn noen dager etter mamma. Og de fikk et godt vennskapsbånd, og de har faktisk gått gravide samtidig en av de andre gangene også. Men denne damen har da blitt syk, og hun er også i en alder av nesten 80 blitt skilt fra mannen sin, ikke på papiret men han har havnet på sykehjem og hun er da hjemme men det som slår meg så hardt er at denne damen har altså 6 barn og de er ikke der å hjelper til noe som helst, det vil si den ene har stikki innom moren sin 1 time på 8 dager men de syntes da at det er helt greit at min mor som sliter med trapper osv skal være der, ikke hjelper barna til med handling så mamma må enten ta bussen til sentrum eller gå i 20 min til en butikk. Og ja jeg er klar over at det kan være mange sider av saken men jeg blir veldig irritert når jeg hører at mamma er sliten men hun har ikke samvittighet til å bare la henne sitte der. Samtidig blir det ” forventet” at mamma skal rydde, vaske, lage mat, brette klær , rydde i andre sitt rot. Og mamma har sine negative sider men hun er sjelden den som sier nei heller. Og det vet disse barna som jo klart har sine egne liv. Men når moren deres ringer og spør om de kan komme å hjelpe til å fikse tv eller noe sånt så har de ikke tid eller mulighet, det var visst viktigere å reise på tur med venner spontant enn å hjelpe moren sin.
Jeg kjenner at jeg blir irritert på at man kan gjøre sånn. Men men det er vel sånn samfunnet er bygget opp, jeg vet ikke.
I går kveld så bestemte jeg meg for å ta et valg. Det er noe jeg har tenkt på en stund og jeg tenkte at siden mannen var på kurs så skulle jeg ta turen til et sted som endret livet mitt ganske så mye. Og jeg snakker om stedet der jeg ble skadet for nesten 1 år siden, den plassen som kunne ha kostet meg og Nala livet. På mange måter kan man si at jeg må ta tak i denne angsten eller frykten min for å klare å jobbe med meg selv. Så etter en god tur med Nala satte jeg kursen dit det hele skjedde. Jeg har vært der 1 gang etter at det skjedde men da var det sammen med mannen min. Men i kveld var jeg alene , eller Nala var i bilen da. Og at hun kjente seg igjen er det ingen tvil om fordi det var piping og uling og det pleier hun aldri å gjøre.
Det var 2 grunner til at jeg dro dit, det ene var for å se hvordan jeg ville reagere og det andre var at jeg var spent på om de faktisk hadde gjort som jeg ba om for at det skal minske risikoen for at andre opplever det samme som meg. Nemlig å få opp skilt. Det hadde de ikke gjort sist som jo var noen dager etter ulykken så jeg var veldig spent. Jeg kjente på en slags frykt eller egentlig mest angst rett og slett, ja rett og slett litt panikk følelse når jeg kjørte mot plassen. Og det ble ikke noe lettere når jeg svingte inn veien. Heldigvis var ikke kyra ute men jeg kjente fortsatt på en følelse av frykt, kvalme og jeg kjente en lukt i nesa ( innbilning) men lukta av kuene som var ved hodet mitt under angrepet, men jeg stoppet ikke, jeg kjørte bare til toppen. Og ja skiltet var oppe, riktignok kun på en ene siden, altså motsatt av der jeg startet men det var et skilt i hvert fall.
Nå kan man jo spørre seg om hva som var formålet mitt med å dra hit? Var det for å kunne skrive et innlegg? Tja det er vel en slags kombi men det var mest fordi jeg ville skrive litt om dette med å tørre å ta tak i det som ligger bak og rett og slett jobbe med seg selv. Nå er det jo en del av det å tørre å ta tak i det vonde og jeg vet at det er bare et bitte lite steg, og at for noen er dette bare helt ubetydelig og lite relevant og at det er mange meninger om hva som er viktig i en hver persons liv og levemåte. Men når jeg kjenner på denne angsten som en klemmende følelse og det er ikke en behagelig klemmende følelse men en ubehagelig som gir meg kropps smerter, da er det på tide at jeg setter beinet ned for den delen av meg. For det handler for meg personlig å ta tak i det som er skummelt og ubehagelig å vite at det er noe som ikke er så ille, de kan ikke skade meg nå, det som skjedde , det skjedde men det er gått litt tid og jeg må tre ut av den ” rollen” og bli sterkere. Og vi har alle våre måter vi jobber med oss selv. Og det er ikke sånn at dette er gjort på en dag, nei tvert i mot og det er ikke sånn at jeg kan utsette meg selv for dette igjen, men det gikk bra, og jeg og Nala overlevde. Vi kom ut av det hele med skadet kropp men hun klarte seg og vi lever.
I de siste dagene har jeg tenkt mye og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker mer enn ellers noen ganger men det er vel en del av meg og sånn jeg er, men jeg innser at jeg må ta tak i en del ting, jeg må tørre å kjenne på ting og jeg må innse at det er sånn det er. At jeg er den jeg er med den bagasjen jeg har og så får det heller jobbes med det som jobbes kan. Og jeg tror at det har løsnet for meg på mange måter. I går hadde jeg jo en liten panikk følelse og var nok mer skvetten enn jeg trodde men nå er det ikke sånn, nå er det sånn at jeg ikke kjenner på en frykt bare ved å se på et bilde. Men jeg tror ikke at jeg er 100% kurert men jeg er på vei i rett retning rett og slett. Eller jeg håper det i hvert fall.
I dag har vi vært på en god langtur i området her og nå er det litt pause før jeg starter på husarbeidet. Ta vare på dere selv i denne flotte dagen
Søndag og det er rolig i huset. I morges var jeg på tur i skogen med Nala da jeg kom på at det går fort mot mai, og det er ca 1,5 mnd. igjen til poteløpet i Bergen. Det gleder vi oss til, eller kanskje mest undertegnede men uansett, det blir utrolig kjekt rett og slett. Og så er det Sjåk, Nannestad, og Trøndelag som er årets mål, så det er jo bare å henge på og få opp farta. Jeg burde dra på treningssenter men det er sånn at det jeg hadde tenkt å trene på, vel det ble ikke sånn rett og slett, og derfor bestemte jeg meg for at jeg må gjøre som sist, jeg prøver å komme meg ut på tur med Nala i stedet for, nå er det jo bare et bittebittelitemikro problem og det er at jeg nesten ikke har ledig tid i mai pga oppdrag så ja hva skal vi si…… vel heldigvis tar jeg ting på strak arm. Jeg skal prøve å sykle der jeg kan det, og så får vi ta det som det kommer rett og slett. Uansett så går det bra.
Men jeg tenkte på noe, det var en blogger en gang som sa at ” den som gir seg er en dritt” og jeg har adoptert det utrykket fordi jeg vet at jeg kan mer enn jeg tror og det handler ofte om at man trykker seg selv ned mer enn man ønsker å tro at man gjør, ja ubevisst kommer janteloven inn i hodet ens og man kjenner på at man ikke får det til. Men man gjør det. Kan jo bare vise til programmet ” Ingen grenser”, hvor voksne med ulike problemstillinger var på tur, og de 2 siste sesongene av Team Pølsa. Hvem kan si at de ikke lar seg berøre av slike program. Og kan de , kan du. Det er ikke alltid hvordan andre ser på deg men hvordan du ser på deg selv rett og slett og vi vet jo at det er så enormt lett å bli selvkritisk og ja nesten litt selv destruktiv og det er jo ikke noe som kjennes bra ut. Man trenger ikke se ned på seg selv for å unngå å være høy på pæra. Det er noe med å være midt på kanskje…. jeg vet ikke , men det jeg vet er at jeg ikke sitter med fasiten for andre enn meg selv. Og når man kjenner godt etter så er livet godt å leve likevel. Selv om det kan føles motsatt noen ganger.
Så ja dette er bare noen enkle tanker på en helt vanlig søndag ettermiddag.
