I flere dager har jeg prøvd å forme et innlegg men dessverre er det sånn at det har ikke gått , fordi jeg har hatt mange dager med hodepine , og siden jeg da har klart å pådra meg kronisk migrene, så har det vært å finne ut om hvilke medisiner som hjelper, og jeg håper og tror at vi er på rett vei… lov å håpe tenker jeg i hvert fall, så det har liksom ikke vært mulig å få til. Jeg har også prøvd å finne ut hvilke tiltak som har hjulpet og en ting som er sikkert og det er at stress ikke har den beste virkningen, eller for å ikke snakke om sukker, og for meg som jo viser seg å være avhengig av sjokolade, ja det er liten styrke i meg, så jeg kan skylde meg selv på mye av hodepinen disse dagene, men jeg skal skjerpe meg.
Uansett vi går inn i en spennende uke og jeg har sommer fugler i magen når jeg tenker på at jeg skal løpe på ukjent mark neste uke. Ja på denne tiden her er vi vel kanskje kommet hjem, jeg vet ikke. Det blir veldig spennende i hvert fall, årets siste Gjørmelabb. Og da er det bare å glede seg til neste år. For ja jeg satser på at det er et nytt år neste år med nye løp.
Og det er noe der jeg tenker mye på, for jeg vet at det er mange, ja utrolig mange som ikke kan forstå hvorfor jeg gidder eller hvorfor mannen gidder og aksepterer at jeg melder meg på , når vi reiser så langt som Bergen og Trondheim, og jeg forventer ikke at noen skal forstå, for jeg er ikke rask, god eller noen ganger i det hele er i nærheten av en pallplass. Og at det er bare tull når jeg sier at det viktigste er å delta, og komme igjennom løypa uten skade på verken hund eller meg. Men det er ikke så lett å forklare fordi hvordan forklarer man ” galskap”?
Men for meg er dette noe jeg kan være med på, hvor man ikke kjenner på følelsen av å være annerledes, hvor man ikke ser at det er forskjell på meg og de andre, nei vi drives av den samme tingen alle sammen som deltar på dette. Og det er å ha det gøy. Og vet dere, når jeg er i løypa så er det som om jeg glemmer alt det som er vondt og vanskelig, jeg glemmer all motgangen jeg har og all frustrasjonen og jeg kjemper meg igjennom meter for meter. Og så skal man jo ikke glemme at det medfølger hud behandling , ja det er jo rene gjørmebadet. Så jeg er ikke opptatt av premier, eller pokaler, jeg er overlykkelig for hver en medalje jeg kan samle inn og ta vare på. Og ja jeg er den jeg er, men i løpet er jeg bare en av mange. Og det er det som gjør det så viktig. For klart at jeg kunne bare betalt denne summen og så latt det bli med det, men hva er artig med det da? Så nå går turen til bartebyen og en helg hvor det er hund og lott å løye hånd i hånd. Dette gleder jeg meg til.
Har dere hatt en fin dag i dag? i så fall, så bra og hvis ikke, hva skal til for at dagen i morgen blir bedre?
Noen ganger er det ikke så mye som skal til og at det er ikke alltid at man kan styre dagene sånn at de blir optimale mens man kan likevel prøve og det er jo det viktigste at man prøver, for selv om det kan koste , om ikke i penger men i bestrebelse og kanskje både svette og tårer så ja det kan bare gå en vei hvis det er sånn at dagen i dag var dritt rett og slett. Og det er jo når man står med dritten oppover at man ikke henger med hodet.
Men klart det er jo ikke sånn at vi bare ikke bryr oss om at det er en dag hvor ting skulle vært annerledes, nei vi gjør jo alle vårt aller beste for at det skal bli en god dag når vi står opp om morgenen eller hva?
Og av og til så kan man kjenne på følelser man kanskje ikke kjenner så mye på ellers, noen dager kan man si at man føler at man er den eneste som har det sånn, og at ingen noen ganger kommer til å forstå, og så er det jo gjerne en slags spiral som hvis den først peker nedover ja da blir det ikke så lett å få den til å bevege seg rett vei. Jeg tror at vi alle av og til har en følelse av ja en slags ensomhet. Men det som er viktig er at vi prøver å se om den ensomheten er noe annet, at det kan føles som ensomhet men i stedet for er det noe annet, at man egentlig kanskje bærer på noe inni seg, og at det er viktig at man finner plass til det også.
Denne måneden er en måned som jo er starten på høstsesongen, og med høsten kommer mørket, og det blir mer kjølig ute og ja man trekker seg mer inn. Og man ser at det er en økning i psykiske utfordringer, mennesker reagerer på mørket og ja høst depresjoner melder sin ankomst. Og det er ofte nå man ser en økning på selvmordsstatistikken. Det er derfor viktig at vi kanskje viser enda mer at vi bryr oss. Og nå skal jeg prøve å pensle inn på det jeg tenker på. For vi mennesker er ofte satt sammen på en litt ja kall det rar måte, hvor noen ting er tyngre og vanskeligere enn andre ting, følelsesregistret vårt er ikke like lett for andre å forstå for det som kanskje føles som en ting for meg er jo av og til noe helt annet for deg. For tross alt er vi jo individer og ikke maskiner eller roboter selv om det hadde vært greit noen ganger. Og noen ganger føler man på ting mer enn ellers. Uansett så er det lov å vise følelser og at man kanskje ikke alltid har det like bra. Uten at man skal være flau eller at man skal føle at noen bare ser ned på en. Men ja følelser kan være skumle de også.
Og hvis man først begynner å føle på at man er litt alene og litt annerledes så er det utrolig lett for at man tror at man er helt alene med å ha det sånn. Og jeg tror at det er en av grunnene til at jeg en gang for lenge siden startet å lage en blogg, og jeg følte at jeg traff noen. Den bloggen ble borte og jeg tenkte ikke så mye over det… men så fikk jeg tilbake behovet for å skrive en blogg, det ble en form for terapi for meg, ja en slags hjelp til selvhjelp. Og jeg husker selv følelsen jeg fikk når jeg kom over en blogg , husker ikke hvilken, som jeg oppdaget eller kjente på at ” jøss jeg er ikke alene” og det ble en god følelse inni meg. Og jeg tenkte at jeg fikk lyst til å ta opp bloggingen min igjen. Og jeg har jo hele tiden hatt en slags intensjon om å blogge om de ting som betyr noe for meg eller som jeg bærer på. Og klart at det er jo ikke sånn at jeg tror at jeg er den som sitter på nøkkelen, nei da tvert i mot, jeg kan kun skrive om hvordan jeg har det, og hvordan jeg har opplevd ting eller ja…. dere skjønner. Og i dag innså jeg at jeg rett og slett ikke har fulgt den planen, at jeg lar det gå for lang tid, at jeg gjør ting så komplisert for meg selv at det blir unødvendig oppstyr inni meg og på den måten , jeg finner ikke noen rett måte å si det på. Det er bare sånn at ting ble ikke som forventet rett og slett på noen som helst måte. Så jeg må finne veien videre, om jeg så må tråkke den opp igjen.. For jeg tenker at vi bor i et land hvor det mange mennesker, ja vi blir jo ikke færre og jeg vet at det er mennesker som har vokst opp slik som meg, mennesker som opplevde eller opplever det samme som jeg har , og at de også kjenner på en slags følelse av å stå i ting alene.
Men det er nå jeg får bruke tiden fremover, jobbe med det jeg tenker er viktige for meg, og så vet man aldri… tiden får vise. ¨ Men nå, nå er det leggetid for denne gamle damå.
Ja da var denne dagen over, det er mørkt og litt hustrid ute. Det er rart det der for det kan være varmt og godt på dagen, ja nesten som om sommeren ikke helt er ferdig med oss og så blir det kveld og det blir kjøligere og mørket kommer jo fortere enn fortest føles det som om. Det er nesten som om vi skrur på en bryter. Men vet dere, jeg har sagt det før at jeg har aldri likt høsten eller jeg syntes jo det var fint med farge endringene på trærne og det der men jeg visste at med høsten så ble det litt deppe stemning. Og jeg syntes livet var tungt men så skjedde det noe, noe viktig og noe ble sakte men sikkert bedre og jeg gikk fra et hat til et elsk forhold til denne årstiden. Klart at det var jo en endring i 2004, da min yngste ble født den 1 september men likevel… det var fortsatt en tid på året jeg hadde det vanskelig. Men det er et slags tilbakelagt kapittel. Det er nok fordi ting og livet mitt er annerledes nå enn da. Og ja jeg har vokst på dette. Men som sagt endelig er høsten her. Og jeg kjenner at jeg bare nyter det. Nå er det jo ikke lengre enn den 2 dagen i årets første høstmåned men likevel. Jeg var på tur med Nala i kveld, hvis vi kan kalle det for tur, for verken hun eller jeg hadde helt den store gutsen i kveld men det var noe eget i lufta, lukten av høst eller i nærheten av det i hvert fall.
Men det er jo ikke sånn at det er mye som har skjedd her hjemme siden siste innlegg, jeg kjenner at det var godt å komme i gang med litt virksomhet igjen, og i morgen kommer elektriker for å installere elbil lader så ja det er rett og slett en hverdag igjen. Til helgen er det årets nest siste gjørmelabben, Rogaland skal ikke ha dette lengre, og det er jo så trist men men det er forståelig at det kan oppstå ting som gjør det. Men så bærer det jo til Trøndelag i midten av september. Så det blir veldig spennende. Nå er det snart leggetid for denne damen her og så ny dag med nye muligheter.
Her er det litt sånn høstaktig ute men det er jo ikke den første gangen det er sånn, men akkurat i dag hadde det vært greit med litt sol. Men men man kan ikke alltid få viljen sin. Her er det stille og rolig, jeg kjenner at det er veldig deilig fordi jeg kom sent hjem på fredag fra Østlandet/ Charlottenberg turen sammen med mamma.
Og så var det vanskelig å sovne fordi vi hadde fått vite at det første barnebarnet til min kjære ( og litt mitt også da) hadde kommet til verden så jeg kjente på en lykkerus og en glede. Og i går var det også Rugby kamp så ja det var ikke bare å slappe av i går, så da tar vi det igjen i dag. Og så bare gleder vi oss til å få se lillegutt. Det var en rar følelse inni meg når jeg fikk vite at den lille gutten var født, for selv om jeg ikke er noe annet enn gift med farfaren ( bestefar) så er det jo sånn at det er jo et bonus barnebarn, og på en annen side, kanskje det nærmeste jeg kommer til barnebarn.
Og så har det blitt ny bil, vi tar via firmaet en EL bil, som skal hentes til uken, forhåpentligvis er den klar for levering på fredag. Den andre bilen vi kjøpte i april er rett og slett et elendig kjøp og min kjære har ikke gjort noe annet enn å skru så han fikset bil igjennom firma. Så det blir bra.
Sånn utenom det så er det jo oppstart på kurser snart så det blir bra å komme i gang, og jeg ser frem til det, nå skal vi jo bytte lokaler så det er planlagt flytting i morgen, som jeg skal være med på så det skal bli godt at hverdagen begynner igjen. Og om rundt 2 uker er det jo jammen på med løpe sko og tøy for å delta i gjørmelabben. Så ja det er godt å komme i gang rett og slett.
Livet er ikke alltid like lett å forstå seg på og vi vet jo at det er tungt for mange mennesker å være i samfunnet og verden uten å kjenne seg utenfor men jeg kan aldri forstå meg på de som livnærer seg på sladder og må ha noe å si om andre selv om det som de sier ikke er sant. Og når man vet at det er så lett at mange biter på, ja da blir det helt feil syntes jeg. Og ja hva skal jeg si….. jeg finner vel ikke de rette ordene enkelt og greit. Men men det er vel bare sånn det er denne verden.
En eller annen popgruppe jeg ikke klarer å komme på navnet til hadde en gang en sang med teksten eller ordene ” Words don’t come easily” og det er ikke tull engang. Ord er så utrolige vanskelige til tider men det er også sånn at ord er kanskje noe av det som har tyngst vekt. Ord kan glede, såre, de kan bygge opp og de kan dra ned, ord kan styrke og ord kan drepe, ja det er jo som de har i sangen Sami Edna ” ord er sterkere enn krutt.
Nå skal ikke jeg sitter her og sitere den ene sangen etter den andre men.. grunnen til at jeg bruker innlegget er for å “snakke” om betydningen av ord. Vi lærer jo ord opp igjennom oppveksten og ja egentlig lærer vi nye ord hele livet men ikke bare ordene men også betydningen av ordene. Og vi vet jo at det norske språket er et ikke direkte rikt språk men det er et språk med mange ulike varianter og mange syntes at det er vanskelig å lære seg. Men for at man skal kunne fungere i et samfunn så bør man gjøre sitt beste for at man skal lære seg et språk, ellers blir man jo gjerne stående på utsiden. Uansett hvilket språk det er. Så kan man jo si at man burde ha det og det språket som obligatorisk på skolen i tillegg til valgfag språkene, men jeg tror at uansett hvordan man vrir og vrenger på det så er det ikke mulig å treffe alle men kanskje man burde vurdere tegnspråk hvis man skal ha inn et språk som obligatorisk, jeg vet ikke. Hva tenker du ?
Men en ting er sikkert, ord er noe av det mest virkningsfulle våpen vi har men som man kanskje ikke alltid tenker på. Og man vet jo at mange velger å bruke taushet som et slags våpen, noen ganger fordi man ikke får det som man vil, eller man velger å trekke seg vekk fra noen og ikke være noe annet enn taus , og det er noe som er veldig smertefullt. Man forstår ikke alltid hvorfor det er som det er. Og noen ganger er det sånn at man stiller seg undrene når man blir møtt på en måte som gjør at man kjenner på det, mer enn ellers, for hvis den andre personen er sur eller sint eller lignede så ja da blir man ofte litt satt ut.
Så vet vi jo også at det noen som er aktive og langt fremme i SOME de har stor påvirkningskraft med bare de som de sier, og man kan jo ofte føle at de er som venner fordi de bruker uttrykk som ” mine venner, mine kjære , mine elsklinger” og da følger man gjerne etter som bukken etter havresekken. Ord veier mye her.
Jeg tenker at vi noen ganger må veie ordene våre på vekt og man trenger ikke alltid si det man tenker på eller mener, men det er jo heller ikke sånn at man skal holde inne alt eller tåle alt. Det er opp til hver enkelt å avgjøre men husk at ord er hardere enn mange ting og ikke alle ting kan tas tilbake.
Noe av det jeg alltid prøver å huske på er at jeg aldri legger meg sint, eller sur, at jeg alltid husker å si ordene ” jeg er glad i deg, sov godt” Det er fordi jeg vil at hvis noe skulle skje med en av oss så er de ordene de siste som ble sagt. Og det er så alt for lett å glemme tyngden av ord, at de ting som er sagt ikke kan tas tilbake. Og noen ganger kan det lønne seg å gå noen runder med seg selv, før man sier det man vil si. Og husk at det er sannhet man må si, ikke lyve for å virke mer viktig.
Ord er viktige, ord er rike og ord er fattige, ord kan være innhold og meningsfulle og ord kan være tomhet, men det er likevel noe av det sterkeste våpen vi har, hvor man ikke trenger lisens til å ha, selv om det er noe man burde ha tenkt på noen ganger.
Hei og god mandag. Klar for denne uka? Jeg håper det og jeg satser på at det blir en fin uke. Hverdagen er jo på mange måter skikkelig i gang og barn skal begynne på skoler, og mange er tilbake på jobb. Ja på mange måter kan man si at høsten er her. Selv om det til tider er ganske så varmt så er det likevel litt sånn høst i været.
I går kveld så bestemte jeg meg for å bake protein rundstykker, og jeg hadde jo ikke noen oppskrift, dvs jeg kunne ha hentet fra nettet men blåste i det. Så jeg tenkte at hvor ille kan de bli? Vel de ble spiselige men det var det de var.
Ingen oppskrift, tok ikke noen mål, bare litt slump, men det er egg, havregryn, ost, Chiafrø.
Så etter at de var ferdige så kjente jeg at nei nå må jeg bevege meg og Nala ville på tur, mannen min hadde jo tatt morgenturen så da bestemte jeg meg for at det er jeg som tar den neste turen, han måtte ordne noe i kjelleren så da bar det ut på tur.
Jeg tok bare disse bildene før jeg la mobilen vekk og jeg ser jo det at det er bedre å ikke ha denne mobilen tilgjengelig hele tiden, man kan jo undres hvordan man klarte seg uten før- men man gjorde jo det den gangen.
Men mens jeg gikk der så er det sånn at da får tankene kverne sin egen vei og jeg ble gående å fundere og tenke på hvor veien fører meg hen, hvor i livet jeg må ta noen endringer og hvordan jeg skal få det til. Og jeg ser helt klart at det er noe jeg må gjøre fordi jeg får det ikke bedre før jeg har gjort eller startet på endringene hos meg selv. For det er jo sånn at det er hos en selv en må begynne endringene uansett hva det er fordi hvis man ikke endrer seg eller holdningene, eller innstilingen en har så vil det ikke gå uansett. Og det er sånn at det er aldri for sent å begynne på endringer og jeg tror at det er noe som blir til det bedre for oss alle.
Jeg kjenner at jeg har et behov for det liksom, og da kan man jo si at tankene går også til hva om…. hva om jeg setter en annen kurs for bloggen min, hva om jeg finner en annen kurs i livet enn jeg har sett for meg, hva om jeg gjør en enda større innsats for en bedre helse? Hva om, dersom atte…. Ja hvem vet hva de neste dagene bringer. Det jeg vet er at jeg ikke skal sette meg for store mål, for da blir fallhøyden litt for stor. Og så må jeg si nei, nei der jeg innser at jeg kan fort gape over for mye. Og at jeg har lov til å si at ” hyggelig men dessverre ikke nå”
Uansett, så er det noe med å skape den beste utgaven man kan av det som måtte være en selv.
Dette er fru Vingleguri… jepp det er kanskje det jeg burde kalle bloggen min, ikke Chanettssinetanker… for makan til vingling skal man ikke måtte føle på. Men jeg er nå tilbake og pausen min var slettes ikke så lang som jeg tenkte behovet var. Men men det er lov å ombestemme seg eller hva? Uansett jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive her inne, men jeg tenker at dette er også som jeg har sagt før , egentlig en god form for terapi. Og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker at noe av det jeg har å si har noen betydning for noen, men på en annen side, jeg skriver for meg selv og ikke noen andre. Eller kanskje en eller annen kan føle en form for trøst i at de kan finne ut at noen har det som de. Skulle jo ønske at det fantes en blogg når jeg vokste opp., men det gjorde jo ikke det og jeg følte at jeg var helt alene i verden å ha det som jeg hadde det. Det som nok hjalp meg var tilhørligheten til dyr og at jeg hadde noen få rundt meg men også at jeg hadde en overlevelses styrke i meg… jeg vet ikke hva som gjorde det men jeg tror at det var en kombinasjon av flere ting. Og det er jo flere ting som fører til Rom ikke sant?
I dag er det en slags følelse av høst ute, og jeg kjenner at det gjør noe med meg, jeg blir litt trist inni meg men samtidig så er det godt at det går den veien også. For det er noe eget med den årstiden også. Men det har jo som kjent ikke vært sånn bestandig. Jeg har vel kommet til et punkt i livet mitt der jeg skulle ønske at det var sånn at fasiten lå foran meg, at jeg på en eller annen måte kunne forstå hva som ligger foran meg, eller oss. Jeg er utrolig glad for at jeg har mannen min i livet, og at hele hans familie har tatt meg vel i mot, ja jeg har jo mamma også men det er liksom der det stopper, ja det er en liten kjerne av familie som jeg har. Og så har man jo gode venner som føles som familie og det er gull verdt.
Livet tar oss av og til andre veier enn man så for seg eller først tenkte og så er det jo som jeg har sagt før, helt opp til oss selv ( stort sett) hvordan vi vil håndtere det. For noen er omveltninger vanskelige mens for andre er det null problem.
Det som er viktig er at vi husker hvem vi er og ikke glemmer hvor vi kommer av og på mange måter er det jo sånn at det vi opplever igjennom livet og det vi gjør i livet frem til den dagen vi dør gjør at det forteller noe om hvem vi er. At vi er sterkere enn vi tror noen ganger. Og noen ganger så havner vi ubevisst i en slags ond sirkel der det blir for mye fokus på det negative og det blir en slags nedadgående spiral, men at det er mulig å hoppe av den. At livets karusell er det den er, og at vi kan hoppe av og gå videre. Uansett hvordan vi velger i livet, uansett de valgene vi tar må vi jobbe med å opprettholde, og ta det som det kommer. Livet gir og livet tar og det er ikke en dans på roser hele tiden men noen ganger, ja noen ganger får vi sjanser vi må gripe før de blir borte.
Nå er det jo sånn at jeg er tilbake, jeg har visst tatt pause fra pausen og så får det bli som det blir, det viktigste er at man gjør sitt beste. Jeg skal i hvert fall prøve å gjøre mitt beste for at hver dag skal bli en god dag så langt jeg kan styre.
Noen ganger eller av og til kommer jeg ti et punkt der alt stopper, jeg føler at jeg henger fast i en slags hengemyr og jeg prøver å komme meg ut av det men føler at jo mer jeg prøver, jo verre blir det, og at alt bare egentlig er helt feil. Har du noen gang kommet til et punkt i livet der du tenker at ” jeg skulle prøvd noe annet”? På mange måter er det vel kanskje der jeg er i dag og jeg ønsker virkelig å gjøre noe med det. Men jeg vet egentlig ikke hvordan det skal gå eller hvem vei jeg må gå.
Det er så alt for lett å miste motet på veien og jeg tenker at jeg er i bunn og grunn på det punktet der jeg må ta noen endringer men jeg vet ikke helt hvilke ting som må til. Jeg vet at det er mye jeg må fikse opp i hodet mitt men jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå. Så etter mange tanker og enda mer tanker så har jeg kommet til at jeg må rett og slett få orden på dette. Jeg orker ikke ha det som jeg har det akkurat nå. Kommer sterkere tilbake.
Ja da var det jammen blitt dag 2 i august og med det så har vi lukket døra til juli måned. Og jeg vet ikke med hvordan det er hos dere men her er det regn. Man kan si det sånn at både jeg og Nala ble ganske så gjennomvåte når vi var ute på en tur. Men det er noe med det også.
I dag er det jo som sagt en ny måned og det igjen betyr jo at det er 1 mnd igjen til neste gjørmelabben løp, først her i Rogaland og så 14 dager etter på er det Trøndelag, så det blir tipp topp tommel opp.
Men i dag har jeg også lyst til å belyse en ting eller kanskje mer riktig å skrive en ting og det er ikke så lett for alle å forstå og mange vil nok si at det handler om hvordan man tar det, og at det bare er å ha hodet høyt hevet…. vel det er ikke alltid at det virker sånn, og dette er ikke basert på meg eller ikke bare meg men mange med meg. For en ting er sikkert og det er at ikke alle ser frem til den tiden som ligger bak oss. Vi vet at mange sliter med høsten og får en depresjon på høsten fordi det er mørkt ute, og mange som ikke takler det så godt. Jeg var en av de, men det har blitt så pass mye bedre at jeg bare elsker høsten. Men det har ikke alltid vært sånn, jeg var en av de som virkelig sleit, som ikke hadde gode dager i det hele inni meg, som kjente på vonde tanker og følelser og som egentlig ikke ville noe annet enn å gjemme meg under dyna og bare bli der. Men jeg gikk på jobb, men jeg smilte ikke av ekthet men fordi jeg følte at jeg måtte putte på meg en slags maske.
Sannheten er vel at jeg rett å slett var redd for at noen skulle skjønne hvordan jeg hadde det, for meg var dette en svakhet, det var det jeg mente den gangen, men med tiden så innser jeg vel at det var en slags styrke fordi jeg sto det over, ja jeg taklet det på en eller annen måte greit nok. For meg var det noe som løsnet og jeg fant veien videre, og la dette bak meg.
Men for mange er det ikke sånn, de sliter og føler på mange måter ting ugreit, de opplever dager som tunge og de har dessverre ofte den følelsen av lite eller ingen verdi, og at verden er bedre uten de. Men jeg tenker at det er ikke så lett å vite hva man skal si eller gjøre. Og uansett hvordan det er så er det viktigste å være et medmenneske, å bry seg, ja erfaringsmessig kan man aldri bry seg for mye. Og husk at det er lov å spørre hvordan en person egentlig har det. Noen sa en gang at de ikke turte fordi de var redd for at de skulle sette personen på feil tanker hvis personen sa at han ikke hadde det bra ( jeg skriver han, men det gjelder uansett kjønn) og man spurte de rett ut om de noen gang hadde tenkt på å ta livet sitt. For det er en ting som er veldig viktig og det er å huske at har en person bestemt seg for dette så er det ikke sånn at ditt spørsmål tipper han over kanten.
I dag er det en dag der tankene mine går veldig til min mamma. For uansett hvor irriterende jeg syntes det hele er eller at jeg skulle ønske at jeg ikke trengte å forholde meg til henne, så ønsker jeg jo ikke at hun er død, og jeg tenker at det er nok i denne tiden det er verst for henne, for hun er en av de som reagerer veldig på mørketiden. Og når hun i tillegg kjenner på en slags ensomhet, ja da er det verre for henne enn ellers. Men jeg kan ikke være der hele tiden uansett, jeg er ikke den voksne og hun barnet. Og selv om man skulle tro det noen ganger så er det ikke sånn, så ille er det jammen ikke.
Jeg tenker at jeg er ikke den eneste som kjenner på dette noen ganger, og selv om jeg tenker at det er som det, jeg er ikke den eneste, jeg er blitt den jeg er blitt pga det jeg har erfart , og selv om det kjennes skamfullt noen ganger og jeg skulle ønske at det aldri hadde skjedd så har det jo gjort det, og jeg vet ikke om jeg ville ha gjort om på det. Eller ville jeg det? Jo da jeg ville nok håndtert ting annerledes . Men det er likevel en del av meg, og den jeg er.
Ta vare på hverandre, ikke vær redd for å spørre og vise at man er der for noen , for du kan gjøre en betydning for andre.
Noen ganger …. ja noen ganger eller kanskje mange ganger må man tenke seg nøye om når man skal skrive, fordi man aldri vet hvem som leser innleggene i bloggen eller hvor det ender hen… for noen har jo en tendens til å ” reklamere” for et innlegg i sine egne sosiale media, og på mange måter er jo det hyggelig at noen syntes at man har et godt blogg innlegg mens andre ganger så skulle man virkelig ønske at dette ikke skjedde. På den måten så kan man føle seg litt mer fri.
Men dette er et slikt innlegg jeg skriver men ikke vet om jeg kommer til å trykke lagre eller publiser, fordi jeg er enda usikker på om hvilke valg jeg bør ta rundt akkurat det.
I helgen som var så var vi på besøk hos mamma og alt var tipp topp tommel opp, hun var i god form, og det var lite eller ingen fare for krangel, og jeg kjente at når vi dro hjem på søndagen at det hadde for en gangs skyld vært en god helg. Og jeg kjente også på en slags glede fordi det hadde vært lite prat om enkelte ting. Men som alle vet som er i samme båt som meg da så vet man at det varer ikke alltid like godt og i morges så ble det krasj. Og jeg innså der og da i morges når jeg kjørte for å hente egg at det var veldig dumt av meg å ta den tlf til mamma. Det var som å gå fra bra til verre. Jeg har aldri følt meg så liten og jeg fikk høre all dritten hun hadde samlet seg opp og tydeligvis båret på en stund. Og jeg sa bare at jeg er straks tom for strøm, og la på med at vi snakkes en annen gang. I minuttene etter så rant tårene mine og jeg måtte bare stoppe bilen og la alt bare komme ut, så når eggene skulle hentes så så bonden rart på meg, men han sa ingenting.
” Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker” er et ordtak som jeg har lært meg til, men hadde det bare vært alkoholen… nei det er så mye annet, ikke stoff men andre ting. Og jeg vet at hun ikke mener det hun sier innerst inne men det legges mye eller all skyld på meg, at livet hennes er som det er, at hun ikke kan ditten og datten pga det og det , ting som ikke jeg skal komme innpå her. Og det er så alt for lett å skylde på alle andre men selv ikke se alvoret i det og at man faktisk har en liten skyld selv. Så kan man jo si at det er bare å la vær å ha kontakt men hadde det vært så enkelt eller så svart/ hvitt hadde jeg gjort det, jeg har gjort det før, og jeg kan jo si det sånn at jeg hadde det på mange måter bra den gangen, men klart at tankene mine gikk jo den veien rett som det var.
Det er ikke så lett å være mamma, jeg vet det og man kan på mange måter si det sånn at hun har opplevd mye på kort tid og har nok en følelse av et slags tap, og når man i tillegg føler på en slags ensomhet, ja da kan det jo ofte bli verre enn man tenker seg og at det er så små ting som skal til før man kjenner ekstra på det.. og klart at man kan dra det dit at det er kun en selv som har et ansvar for egen lykke og livs situasjon og at det i hvert fall ikke er barna ens som skal bære på det som foreldrene måtte føle. I det siste har jeg tenkt mye på mamma, og mammas livs situasjon og jeg har tenkt om det er noe jeg kan gjøre for at hun skal få det bedre, men det er ikke noe svar som bare popper opp rett og slett.
I dag er det en sånn dag der jeg kjenner at jeg er veldig , ja utrolig glad for at det er lang avstand i mellom oss.
