Tiden flyr spesielt når man har det artig var det en som sa en gang. Vel ikke alltid at man må ha det artig for at tiden skal fly men mer det at man ja …. tiden flyr likevel.
Og så blir man jo bare stående da og føle at tiden bare raser av sted og at man kanskje skulle ønske at man kunne stoppe den der og da, men det er jo ikke mulig. For man tenkte vel det også når man fikk små barn, at tiden raser og før man aner de er de både konfirmanter og utflyttet. Men men sånn er livet rett og slett. Og det er jo ikke sånn at man automatisk ikke tenker over det, for jeg tror at vi alle en eller annen gang stopper opp og tenker over hva eller hvordan man vil si at det har vært til nå. Livet er jo tross alt ganske så fantastisk rett og slett. Selv om det fra tid til annen eller noe inni mellom det kan si at det føles ikke sånn. Og at man kanskje rett og slett ikke får det alltid sånn man ønsker seg eller tja hva skal jeg si , drømmer om eller en gang drømte om. Men så er det jo da, hva man gjør med de brikkene man har fått tildelt i livet , for man kan jo si det sånn at livet er jo egentlig en form for et puslespill.
Og noen ganger må det en ” nøkkel” til for å forstå. Men jeg tror at man ofte ikke klarer å se så positivt på livet som man selv ønsker å tro at man gjør – og det er jo noe som kommer frem i form av enten hva man sier eller gjør. Jeg tror at jeg på mange måter har hatt godt av å ikke klare å skrive noe her inne. At jeg har måtte ha denne pausen rett og slett. Mn nå er det snart påske og så er det ja vår. nyt kvelden
Har du noen gang smilt mot noen du bare møter, som du ikke kjenner i det hele tatt? Som når du går tur eller bare er en tur på butikken eller ja uansett hva. Hva skjedde med det smilet? Fikk du et smil tilbake?
Smil til verden sa en til meg en gang så skal du skje hva som skjer, for det er par muligheter som kan skje og det er f.ex at det kan det hende du enten får deg en på tryne eller du får et smil tilbake.
Ja hvem vet, men jeg tenker at et smil koster så lite. I dag er det sånn at man haster videre og kanskje ikke ser andre enn seg selv. Me jeg tror at man kommer så enormt mye lengre i verden med et hei, et smil, kanskje et god morgen til de rundt deg, ja hva enn. Hva man enn måtte mene så er det sånn at det er for lite medmenneskelighet her i verden. Vi kjenner vel alle på en følelse av en slags ” tomhet” eller mer bekymring for hva som skjer i verden og om vi selv blir rammet av det, og vi blir jo det selv om vi kanskje ikke opplever krigen på dørstokken men mange ser jo at matvarepriser og ikke minst drivstoff priser øker noe sånn inni granskauen. Da er det lett å bli overveldet. Det er sånn det er. Og vi kjenner vel alle en eller annen som har familie eller venner som bor i disse områdene. Men tilbake til smil. Hvorfor skal man gidde å smile eller si hei til ukjente mennesker? Vel kanskje er det nettopp et smil den du treffer på trenger. Kanskje er det nettopp det smilet som gjorde at de fikk en god følelse inni seg.
I dag når jeg våknet så kjente jeg at dette blir en dag hvor det rett og slett ikke er en okay dag, det er tungt og jeg kjenner at jeg sliter med ja noe, men jeg valgte å prøve å komme i gang med noe, jeg hadde jo et oppdrag som jeg hadde tatt på meg, men jeg kunne utsatt det men da ble det feil for meg, så jeg tenkte at jeg måtte bare prøve, bare lufte Nala først. Og det ble gjort og det var sånn at det løsnet litt i dag på turen, ryggen var mindre vond, tankene mine fikk litt input og jeg endte med å smile til de jeg møtte på min vei, og jeg fikk smil tilbake, da ble jeg glad. Og det varmet hjertet mitt.
Nå er det fyr i ovnen, og jeg har bestemt meg for en god dusj. Så tar vi det fra der. Snakkes
eller at det kommer noen gode ord fra en eller annen
Eller at noen sier takk for hjelpen.
Det er ikke så mye som skal til for at andre sin hverdag kan bli god. selv om man har det tøft selv kan man kanskje gi andre en god dag ved at de får nettopp dette fra deg. Og det koster så lite. I dag er det en god dag, kan noen tenke hvis de kanskje får et enkelt hei. For det betyr jo at noen har sett de, at noen på den måten viser at de ser at de eksisterer. Og har du et rosende ord til de, f.ex ” Så fin du er i dag, eller den overdelen kledde du godt” Ja hva som helst. Det er ikke alltid like enkelt men det beste av alt er at det er lov å smile, hilse og vise at man ser den andre.
Det samme gjelder i et ekteskap eller et forhold, man gir så mye av seg selv bare ved enkle ting, som å si at jeg er glad i deg, jeg elsker deg, eller gi en god klem eller spør om hvordan dagen har vært. Og dette med å bare være der for den andre, det betyr mye for den andre. Og jeg fikk et tips en gang, eller jeg var i en vielse hvor de hadde laget en halvmåne med halve delen grønn og halve delen rød. Og en pil i midten, ( jeg fant ikke bilde av dette) og at man hver eneste dag skulle huske at pilen aldri måtte være mot den røde delen når man la seg på kvelden, fordi det ville ødelegge. Og hvem vet , hvis noe skulle skje så vil det være tøft at det siste man sa til sin andre halvdel var sagt i sinne. Jeg har lagt meg noen ganger i frustrasjon men ikke hatt noen god søvn den natten fordi jeg vet at ord sårer mer enn man er klar over. Da er det bedre å heller rydde opp. Men det er ikke enkelt. Og det er så alt for lett å glemme de små tingene rett og slett i en hverdag som på mange måter bare farer av sted og før man aner det er det en ny dag. Jeg tror at vi alle blir bedre til dette når vi sakte men sikkert husker å ta vare på de små tingene. Det betyr å mye for andre selv om vi selv kanskje ikke tror det.
I dag er det mandag og det er jo den første dagen i denne nye uken, en uke som står som ubrukt og med blanke ark, hvor man kan gjøre så godt man kan for at det skal bli så bra det bare kan. Jeg skal i hvert fall til tross for alle ting som er på en måte en hindring eller fem prøve alt jeg kan for at dette skal bli en god uke, for jeg har hengt nok med hue for å si det sånn. Så jeg har kommet meg ut av døra i dag med Nala, jeg har fått unna noen tlf og jeg har rett og slett bestemt meg for å ikke å henge med hodet. Det er ikke noe hjelp i å henge med hodet fordi…. ja det er deprimerende rett og slett. Og det er noe jeg ser. Det har vært nok deppe. Jeg tenker at det er sånn at når formen er som den er, nei jeg er ikke deppa så bør man kanskje heller holde seg litt på avstand og heller bare skrive uten å trykke publiser. Uansett hvordan man ser på det, jeg vil ikke være den bloggeren som konstant henger med hodet. Jeg har brukt natta i natt til å gråte meg helt ut, jeg har rast mot noe som ingen kan se , og jeg har tenkt at det er bare å gi opp. Så nei jeg har ikke sovet i natt. Så ja hva skal man si? Det er bare sånn det er. Jeg har ikke så mye valg men jeg velger selv hvordan jeg vil ta ting. Og ja jeg kan rase mot urettferdigheten og alt som er men når man ser på ting i det store og hele…. ja hva kan man si? Det er som det er. Så let’s go, dette er bare å sette i gang, man får ikke mer enn man takler heter det… vel vi får se hva dagene viser. Ta vare på dere selv
Nå er det søndag og jeg trodde at det var en helt annen dag enn det er, jeg kjente at jeg ble ganske så kvalm rett og slett fordi det er som om jeg ikke henger med lengre. I dag er det jo sånn at det er mange ting som kan påvirke en person og jeg vet at det er en veldig god grunn til at jeg har det på denne måten. Litt for lite søvn, litt for mange tanker og følelser som går i hytt og gevær. Men det handler ikke bare om å ta seg sammen, for det ikke det som det handler om, tro meg, jeg prøver det hver eneste dag. Men sannheten er at det er rett og slett sånn at helsa ikke samarbeider i det hele, og at den sorgen jeg bærer inni meg setter sine spor mer og mer. Og det gjør meg så trist. Og lei meg. Og jeg vet at jeg må finne en løsning. Jeg innser til min store sorg at det kanskje ikke er noe mer hundeløp for meg, at jeg må begrense meg på så mange måter fordi i tillegg til dette så er tiden hvor symptomer dukker opp igjen og jeg er kjempe redd, Redd for at jeg skal havne tilbake på sykdoms tiden, at ME trollet sakte men sikkert dukker opp igjen og at jeg blir mer og mer satt bakpå. Og jeg er livredd for å bli en belastning, at jeg blir enda en byrde. Jeg har vært litt til og fra om å skrive så mye om ME sykdommen min, fordi det er så enormt mange ja kall det meninger eller fordommer, og siden jeg fremstår ( tror det i hver fall) som en aktiv person så ja hva skal man si, for det er jo sånn at mange mener at det handler om latskap og gidder ikke holdning, men det er kun de aller nærmeste som har sett hvor syk jeg var.
Det å sette seg med en blogg har vært en slags terapi på så mange måter og det er en haug av innlegg som aldri har eller noen sinne vil bli publisert men de ligger i kladden og der blir de liggende, og de har vært til stor hjelp for meg.
I dag er det søndag og mannen min har reist for å sjekke bilen og jeg har prøvd å samle meg sammen, jeg har prøvd å sette ned tankene mine og tenker mye kjenner jeg. Livet er som det er. Jeg innser at innleggene mine ikke er mulig for andre å skjønne. Det er ikke sånn at jeg kan forvente at noen skal forstå. Og jeg må gjøre noen endringer rett og slett.
Jeg beklager til dere som leser innleggene mine at de fremstår ikke så enkelt å forstå som jeg trodde.
Når vi blir født så kommer vi til verden med blanke ark og livet mellom 2 permer.
Den første permen er den dagen vi blir født, og den bakerste er dagen vi dør, men alt i mellom er blanke. Det er sånn at når vi står opp på morgenen så er det litt opp til oss hva dagens side blir fylt opp med og noe kan vi ikke bestemme. Men det er ikke alltid gode ting, eller tipp topp men ikke alle sider av livets perm er dårlige, det kan kanskje føles sånn men det er ikke sånn. Greit at vi alle blir født med ulike grunnlag men vi kommer alle til verden med samme utgangspunkt, altså nakne og sårbare. Nå skal det jo sies at vi kan allerede før vi blir født utsatt for ting som er med på å gjøre livsgrunnlaget vårt på en negativ måte, man vet jo at mennesker blir født med FAS, barn som blir født med alkohol syndrom eller man blir født med abstinenser . Men i utgangspunktet er vi alle like. Uansett hvilken farge vi har.
Men hva gjør vi ut av livet i tiden mellom de 2 permene? Hva var eller er dine drømmer? Dine håp og din tro? For mange mennesker er dette noe som er personlig, hvor de på mange måter ikke vil snakke om det fordi det er noe de selv vil bevare i hjertet sitt og ser på det at man deler som noe som man bare ikke gjør.
I da er det mandag, i dag er det ny dag i en ny uke, og sakte men sikkert jobber vi oss fremover. 9.mars og tiden har bare sust av sted samtidig som den har vært som sirup eller stått stille. I dag er det et lite håp om at vi skal få huseierne på besøk, sånn at de får tømt det rommet som de så skal fikse. Det er ikke det at det står i veien eller på en måte gjør det jo det fordi vi vil jo gjerne ha det rommet i bruk. I dag er det heller ikke noe sånt vårvær så det er litt sånn deppe dag samtidig hos meg men jeg har nå kommet meg hjem fra en god tur med Nala så det er ikke sånn at jeg ligger under dyna og lider….. men jeg kjenner jo litt på ulike følelser.
Men det er ikke det jeg skal ha fokus på, jeg skal prøve å fylle mine sider i livets bok med gode ting, at de vonde tingene ligger bak meg og at alle ting fortjener en ny sjanse. Livet fortjener en ny sjanse.
Jeg tror at det har vært greit å ha denne pausen, det er ikke det at jeg ikke har gjort forsøk på å skrive blogg innlegg men det har liksom ikke gått, fordi det bare har krøllet seg, alt har bare blitt feil. Så da var det greit med en pause og har tatt noen valg i livet mitt som kan ha mye å si for tiden fremover, uten at jeg kan si så mye om det før senere, ja jeg vet det er sånn typisk bloggsak, sier A men ikke B, men det er ikke der det ligger men mer at man må bare sjekke med alle parter før jeg sier noe..
Så over til noe annet, jeg har tenkt mye på hva jeg egentlig må gjøre for å få det bedre og sannheten er at det er opp til meg, det er kun meg som må senke forventingene mine rett og slett. For jeg vet at det ikke alltid er rett å forvente av andre, at de skal hive seg rundt, selv om jeg på mange måter skulle ønske det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Så jeg har en del jeg må jobbe med hos meg selv. Og at jeg kanskje kan gjøre mer enn det jeg tror jeg kan, fordi jeg kanskje tenker at det er noe jeg ikke kan eller ikke vil. Men ved å ” utsette” meg selv for ting jeg syntes er ubehagelig og lite lystbetont så blir jeg også en bedre person enn det jeg er i dag. Hver eneste dag så får man sjansen til å vokse litt som person og ikke minst medmenneske. Klart at man kan sette seg ned å bare la være å jobbe med seg selv, at man kan bare la ting gå sin vante gang og ikke endre noe på seg selv, men da kan man heller ikke forvente at andre igjen vil endre de tingene som endres bør.
Jeg har vel som så mange andre mennesker en drøm og et ønske eller kanskje flere men jeg må ta de som er realistiske og som ikke er så langt unna at jeg ikke klarer å strekke meg etter de.
Da har jeg måtte skaffe meg ny mobil, jeg prøvde å finne ny til en ok pris. Jeg har jo de siste årene hatt Iphone men hadde ikke lyst til å ha det nå, eller jeg vil ikke og kan ikke ta på avbetaling så da var det jo å finne noe annet, klart at jeg kunne ha funnet på finn. men men det gjorde jeg ikke. Så jeg durte bort i butikken og de hadde et godt tilbud. Jeg bestemte meg for å ha følgene krav:
ringe med
sms
sosiale media
Kunne betale med mobilen.
Alt annet skal jeg ikke ha. Så derfor tok jeg med det butikken, og da endte jeg med dette:
Ja da det er lite lagringskapasitet men det blir sånn denne gangen, vi fikk dessverre en del uventet utgifter og da ble det denne gangen så får vi se. Men jeg kjenner at det er litt forskjell på å bruke Iphone og andre varianter i mobil form men men det er bare en vanesak tror jeg.
Uansett, jeg skal ikke klage, for jeg er på nett og så jo fort hvor avhengig man er av mobil, fordi jeg var jo uten noe i det hele. Men det løste seg til slutt. Heldigvis. Jeg prøver å være takknemlig for det jeg har og kan få enten det er stort eller lite.
Nå er det bare å stålsette seg for å komme seg ut, for i dag har ikke jeg lyst til noe.
Jeg vet ikke hva det er med meg, eller hvorfor ting skjer før jeg rekker å snu meg rundt men i kveld, hadde jeg det sinnsykt travelt med å komme meg inn døra og jeg har hendene fulle. Normalt sett ville jeg ha gått 2 ganger men av en eller annen pussig grunn så gjorde jeg ikke det, og hva skjer? Jo da jeg mister det jeg har i hendene, og selvfølgelig da mobilen min, den klarte i tillegg til det å deise i bakken, men der den landet måtte det selvfølgelig være en stein og ja da, skjermen knuste ikke men jeg får ikke skrudd den av, på, stilt den eller noe som helst, den er rett og slett som om den er låst totalt. Og i tillegg ringer huseier der vi bodde og sier at vi må skaffe nye stekeplater fordi han syntes ikke de var så fine, og siden ovnen er så ny så mente han at det var min plikt, og selvfølgelig er det jo det men denne måneden er det jo enormt mange utgifter og litt mindre inntekt enn jeg så for meg, så ja….. jeg kjente at jeg bare knakk litt sammen, ja som om lufta gikk ut av meg der og da. Men jeg kan jo ikke bare gi opp heller, så jeg håper at det løser seg på mange områder.
Syntes denne passet inn akkurat nå.
Jaja det er bare sånn rett og slett. Men uansett jeg satser på at det går fint det også. Nå er det snart leggetid for denne damen her og ny dag i morgen. Rett og slett.
Her er det stille i huset, K er ute å går seg en tur, han har nok mange sommerfugler i magen, ny erfaring for han starter i morgen tidlig, min kjære skal kjøre sønnen sin til flyplassen om bare 7 timer, så det er nok snart natt for alle her. Mannen har slukna på sofaen, sliten etter siste innspurt i gamle leiligheten, men nå er det et tilbake lagt kapittel. Jeg… jeg derimot har satt meg ned for å skrive ned noen av de tankene jeg har i hodet. Rart det der, men det skal bli veldig stille med bare oss i huset, og ja Nala og da men …. i 4 uker før K kommer hjem igjen for å være hjemme i 4 uker og så ut igjen. I dag har det vært sånn guffent vært, regn og ikke akkurat den samme følelsen av påskevær som det var i går, for i går var det rett å slett fantastisk ute, det var godt å bevege seg, men i dag….. i dag derimot er det ja nesten litt sånn høst ute. Men det er jo som en sier at ” her på Jæren har vi en årstid, tidlig og sen høst” Men men nok om været.
I samfunnet i dag er det en tendens til at vi blir tyngre og tyngre, vi får mer og mer helseutfordringer som kommer i kjølevannet av økt vekt, vi ser jo også at mange treningssentre er fulle i begynnelsen av året men at det sakte men sikkert blir mer og mer støttemedlemmer etter hvert som ukene og månedene går.
Butikker sliter med å få inn nok produkter som Chiafrø fordi ” alle” skal lage den berømte kjøleskaps grøten. Vi hiver oss på trender og i enkelte vennekretser eller grupper blir man nesten litt sånn uglesett hvis man ikke følger dette. Og man ser at vekta øker. Flere og flere kjenner på presset om å være som mange andre, hvor det er om å gjøre å være mest mulig fit. Men dette er ikke et innlegg for å bodyshame noen som helst, nei dette er et innlegg som hvis du leser litt til vil du se hva jeg ønsker å få frem.
Jeg har skrevet om dette før og kommer sikkert til å skrive om det igjen senere men nå er det nå. Vi ser at det er også mange som søker mot det som noen kaller snarveier, og at de ikke er sterke nok men det er ikke alltid sånn som man tror. Flere og flere søker mot privat behandling fordi det er kortere ventetid, for de aller fleste vil ha ting gjort med en gang, ikke villig til å vente når de først har bestemt seg. Og på mange måter kan jeg forstå de, men samtidig er jeg veldig for at ventetiden kan hjelpe deg selv om man kanskje ikke ser det der og da.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har hatt overvekts operasjon, jeg mener at det å si at jeg har klart det på egenhånd er en slags halvveis sannhet, fordi jeg har jo jobbet veldig, det er jo ikke sånn at når jeg våknet etter operasjonen så var jeg tynn, men jeg har kjempet. Og jeg kjemper den dag i dag, ja kanskje på en helt annen og tøffere måte. Og det er litt det jeg vil skrive om. Vi blir operert i magen og ikke i hodet og hvis ikke hodet er med på dette så, ja da går det ikke. Og det jeg syntes er tyngst av alt er at jeg igjen sitter med en følelse av mislykket og at jeg ikke en gang klarte dette. At jeg hadde verdens beste sjanse men at det ikke er sånn lengre, at jeg misbrukte det jeg fikk. I helgen så traff jeg en person jeg ikke har sett siden … ja lenge og hun visste at jeg hadde hatt en operasjon og hun selv har tapt mange kg men da på egenhånd. Og mens jeg var på badet så hørte jeg at hun sa til hun andre ” Jeg trodde Chanett hadde gått ned i vekt jeg men hun har jo tydeligvis ikke det” Og jeg måtte stoppe meg selv i å si noe når jeg var ute av badet. Men jeg valgte å ikke si noe, kanskje var jeg feig men jeg tenkte at jeg orker ikke den praten nå. Så jeg sa hade og satte meg i bilen, og da rant tårene mine, jeg følte meg så lite verdt og selv om jeg vet at den personen som sa det alltid har noe negativt å si om mennesker så tenker jeg at noen ting sier man ikke. Det er ikke opp til andre mennesker å sette ” standarden” og den personen vet ikke hva jeg har gått igjennom, sånn på egen personlige plan.
I morges veide jeg meg og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble slått i bakken.
For jeg vet jo hva som er grunnen. Jeg ser jo at tallene ikke kryper nedover eller står stille men i steder for er det som om de løper et løp for å komme i mål. Og jeg blir lei meg, mismodig og rett og slett litt forbanna på meg selv, at jeg som en gang gav meg selv et løfte, den dagen jeg var på det tyngste og ble til noe lettere så gav jeg meg selv et løfte eller jeg laget vel strengt talt en avtale med meg selv, men det er som om jeg på mange måter bare har gitt opp for uansett hva jeg prøver så går det ikke, ikke lengre enn kortere enn kortest. Og jeg ser så lengselsfullt på de som får det til, de som fremstår som vellykket og mestrer også dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller, for jeg har ikke sjans til å gå å skaffe behandling privat, jeg vet at det er mange muligheter men jeg kan ikke benytte de, for jeg har ikke råd. Men jeg vet at det er heller ikke en løsning for det er bare der og da, og ikke varig men men det må finnes noe, jeg vet ikke. Det er som om jeg tyr mot det trygge, det jeg kjenner best, men trives minst med. Jeg vet at dette innlegget er mye av det jeg har skrevet før men det er vel bare sånn det er. Alt jeg trodde jeg skulle få til, er vekk. Alt er bare røsket vekk av planer og tanker….. men jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Men jeg må finne en løsning, for kroppen min verker og er for smertefull, og jeg vet at det er mye fordi kroppen minblir sakte men sikkert for tung.
Men det er ny dag i morgen med nye sjanser og muligheter.
Da var vi jammen ferdig med februar måned og vi er en måned nærmere årets løpestart, og vi er en måned nærmere vår og sommer. Ikke misforstå jeg elsker vinteren også men i år har det ikke vært annet enn råkaldt og guffent så ja da blir jeg nok en som lengter til varmere dager. I dag har Nala ligget ute også for 1. gang siden vi flyttet fra Varhaug så det var nesten 1 år siden, at hun kunne ligge ute i bånd. Og vi har kost oss. Vi er ikke helt i boks med flytting eller på en måte er vi ikke det fordi vi mangler litt lagringsplass så det er en del kaos men sakte men sikkert går det fremover, vi har 1 uke i huset her bare, og de sier jo at det tar en god stund å komme på plass. Vi har i hvert fall slått oss til ro her.
Jeg kjenner at det er godt å være meg for tiden, det er deilig å bare være her og nå, vi har enda ikke fått tv, så det blir rolig kvelder og tidlig i seng noe som er godt det også. Og så er det som om jeg egentlig ikke savner tv likevel selv om det dukker opp litt sånn skulle ønske følelse. I dag er K hos besteforeldrene å spiser så det er reste middag på oss ” voksne” men det går helt fint det også.. Det er ikke så ofte men av og til blir det sånn.
Jepp, hva skal jeg ellers si? Det er ikke noe spesielt som skjer egentlig i dag, annet enn at på Tirsdag har K sin første arbeidsdag som Kadett på skip så det blir godt for han å komme seg ut og jobbe med det han har utdannet seg til. Men ellers sånn utenom det, skjer det ikke så mye, mer fra i morgen av, men nå, nå skal jeg ut med Nala igjen.
