Ja da var det jammen blitt dag 2 i august og med det så har vi lukket døra til juli måned. Og jeg vet ikke med hvordan det er hos dere men her er det regn. Man kan si det sånn at både jeg og Nala ble ganske så gjennomvåte når vi var ute på en tur. Men det er noe med det også.
I dag er det jo som sagt en ny måned og det igjen betyr jo at det er 1 mnd igjen til neste gjørmelabben løp, først her i Rogaland og så 14 dager etter på er det Trøndelag, så det blir tipp topp tommel opp.
Men i dag har jeg også lyst til å belyse en ting eller kanskje mer riktig å skrive en ting og det er ikke så lett for alle å forstå og mange vil nok si at det handler om hvordan man tar det, og at det bare er å ha hodet høyt hevet…. vel det er ikke alltid at det virker sånn, og dette er ikke basert på meg eller ikke bare meg men mange med meg. For en ting er sikkert og det er at ikke alle ser frem til den tiden som ligger bak oss. Vi vet at mange sliter med høsten og får en depresjon på høsten fordi det er mørkt ute, og mange som ikke takler det så godt. Jeg var en av de, men det har blitt så pass mye bedre at jeg bare elsker høsten. Men det har ikke alltid vært sånn, jeg var en av de som virkelig sleit, som ikke hadde gode dager i det hele inni meg, som kjente på vonde tanker og følelser og som egentlig ikke ville noe annet enn å gjemme meg under dyna og bare bli der. Men jeg gikk på jobb, men jeg smilte ikke av ekthet men fordi jeg følte at jeg måtte putte på meg en slags maske.
Men for mange er det ikke sånn, de sliter og føler på mange måter ting ugreit, de opplever dager som tunge og de har dessverre ofte den følelsen av lite eller ingen verdi, og at verden er bedre uten de. Men jeg tenker at det er ikke så lett å vite hva man skal si eller gjøre. Og uansett hvordan det er så er det viktigste å være et medmenneske, å bry seg, ja erfaringsmessig kan man aldri bry seg for mye. Og husk at det er lov å spørre hvordan en person egentlig har det. Noen sa en gang at de ikke turte fordi de var redd for at de skulle sette personen på feil tanker hvis personen sa at han ikke hadde det bra ( jeg skriver han, men det gjelder uansett kjønn) og man spurte de rett ut om de noen gang hadde tenkt på å ta livet sitt. For det er en ting som er veldig viktig og det er å huske at har en person bestemt seg for dette så er det ikke sånn at ditt spørsmål tipper han over kanten.
I dag er det en dag der tankene mine går veldig til min mamma. For uansett hvor irriterende jeg syntes det hele er eller at jeg skulle ønske at jeg ikke trengte å forholde meg til henne, så ønsker jeg jo ikke at hun er død, og jeg tenker at det er nok i denne tiden det er verst for henne, for hun er en av de som reagerer veldig på mørketiden. Og når hun i tillegg kjenner på en slags ensomhet, ja da er det verre for henne enn ellers. Men jeg kan ikke være der hele tiden uansett, jeg er ikke den voksne og hun barnet. Og selv om man skulle tro det noen ganger så er det ikke sånn, så ille er det jammen ikke.
Jeg tenker at jeg er ikke den eneste som kjenner på dette noen ganger, og selv om jeg tenker at det er som det, jeg er ikke den eneste, jeg er blitt den jeg er blitt pga det jeg har erfart , og selv om det kjennes skamfullt noen ganger og jeg skulle ønske at det aldri hadde skjedd så har det jo gjort det, og jeg vet ikke om jeg ville ha gjort om på det. Eller ville jeg det? Jo da jeg ville nok håndtert ting annerledes . Men det er likevel en del av meg, og den jeg er.
Ta vare på hverandre, ikke vær redd for å spørre og vise at man er der for noen , for du kan gjøre en betydning for andre.