Noen ganger …. ja noen ganger eller kanskje mange ganger må man tenke seg nøye om når man skal skrive, fordi man aldri vet hvem som leser innleggene i bloggen eller hvor det ender hen… for noen har jo en tendens til å ” reklamere” for et innlegg i sine egne sosiale media, og på mange måter er jo det hyggelig at noen syntes at man har et godt blogg innlegg mens andre ganger så skulle man virkelig ønske at dette ikke skjedde. På den måten så kan man føle seg litt mer fri.
I helgen som var så var vi på besøk hos mamma og alt var tipp topp tommel opp, hun var i god form, og det var lite eller ingen fare for krangel, og jeg kjente at når vi dro hjem på søndagen at det hadde for en gangs skyld vært en god helg. Og jeg kjente også på en slags glede fordi det hadde vært lite prat om enkelte ting. Men som alle vet som er i samme båt som meg da så vet man at det varer ikke alltid like godt og i morges så ble det krasj. Og jeg innså der og da i morges når jeg kjørte for å hente egg at det var veldig dumt av meg å ta den tlf til mamma. Det var som å gå fra bra til verre. Jeg har aldri følt meg så liten og jeg fikk høre all dritten hun hadde samlet seg opp og tydeligvis båret på en stund. Og jeg sa bare at jeg er straks tom for strøm, og la på med at vi snakkes en annen gang. I minuttene etter så rant tårene mine og jeg måtte bare stoppe bilen og la alt bare komme ut, så når eggene skulle hentes så så bonden rart på meg, men han sa ingenting.
” Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker” er et ordtak som jeg har lært meg til, men hadde det bare vært alkoholen… nei det er så mye annet, ikke stoff men andre ting. Og jeg vet at hun ikke mener det hun sier innerst inne men det legges mye eller all skyld på meg, at livet hennes er som det er, at hun ikke kan ditten og datten pga det og det , ting som ikke jeg skal komme innpå her. Og det er så alt for lett å skylde på alle andre men selv ikke se alvoret i det og at man faktisk har en liten skyld selv. Så kan man jo si at det er bare å la vær å ha kontakt men hadde det vært så enkelt eller så svart/ hvitt hadde jeg gjort det, jeg har gjort det før, og jeg kan jo si det sånn at jeg hadde det på mange måter bra den gangen, men klart at tankene mine gikk jo den veien rett som det var.
Det er ikke så lett å være mamma, jeg vet det og man kan på mange måter si det sånn at hun har opplevd mye på kort tid og har nok en følelse av et slags tap, og når man i tillegg føler på en slags ensomhet, ja da kan det jo ofte bli verre enn man tenker seg og at det er så små ting som skal til før man kjenner ekstra på det.. og klart at man kan dra det dit at det er kun en selv som har et ansvar for egen lykke og livs situasjon og at det i hvert fall ikke er barna ens som skal bære på det som foreldrene måtte føle. I det siste har jeg tenkt mye på mamma, og mammas livs situasjon og jeg har tenkt om det er noe jeg kan gjøre for at hun skal få det bedre, men det er ikke noe svar som bare popper opp rett og slett.
I dag er det en sånn dag der jeg kjenner at jeg er veldig , ja utrolig glad for at det er lang avstand i mellom oss.
Deres forhold høres ut som et motsatt forhold, jeg mener som det er hun som er barnet. Beskyldninger, ikke se seg selv, det er jo sånn barn og ungdom holder på med foreldrene sine. Her virker det som det er hun som har den atferden som en ungdom har i opprørsfasen. Jeg skjønner godt dette er slitsomt for deg, og du kan IKKE stå for hennes problemer. Hun må ta ansvar for seg selv, sånn er det jo bare. Men skjønner det blir mye tankekjør av sånt. Håper du har en ventil et sted du kan blåse ut litt 🙂
Det er nok mye rett i det som du sier, og ja jeg får blåst ut hos en som jobber med mennesker og relasjoner
Ja, men bør nok tenke seg om før man poster personlige og private ting på det åpne internettet. Jeg er også ganske personlig på nett iblant, men prøver å ikke skrive nedsettende om navngitte personer eller personer som lett kan identifiseres. For det er alltids noen som kjenner noen og så er jungeltelegrafen i gang helt til hovedpersonen også får vite om det.