I går kveld så bestemte jeg meg for å ta et valg. Det er noe jeg har tenkt på en stund og jeg tenkte at siden mannen var på kurs så skulle jeg ta turen til et sted som endret livet mitt ganske så mye. Og jeg snakker om stedet der jeg ble skadet for nesten 1 år siden, den plassen som kunne ha kostet meg og Nala livet. På mange måter kan man si at jeg må ta tak i denne angsten eller frykten min for å klare å jobbe med meg selv. Så etter en god tur med Nala satte jeg kursen dit det hele skjedde. Jeg har vært der 1 gang etter at det skjedde men da var det sammen med mannen min. Men i kveld var jeg alene , eller Nala var i bilen da. Og at hun kjente seg igjen er det ingen tvil om fordi det var piping og uling og det pleier hun aldri å gjøre.

Det  var 2 grunner til  at jeg dro dit, det ene var for å se hvordan jeg ville reagere og det andre var at jeg var spent på om de faktisk hadde gjort som jeg ba om for at det skal minske risikoen for at andre opplever det samme som meg. Nemlig å få opp skilt. Det hadde de ikke gjort sist som jo var noen dager etter ulykken så jeg var veldig spent. Jeg kjente på en slags frykt eller egentlig mest angst rett og slett, ja rett og slett litt panikk følelse når jeg kjørte mot plassen. Og det ble ikke noe lettere når jeg svingte inn veien. Heldigvis var ikke kyra ute men jeg kjente fortsatt på en følelse av frykt, kvalme og jeg kjente en lukt i nesa ( innbilning) men lukta av kuene som var ved hodet mitt under angrepet, men jeg stoppet ikke, jeg kjørte bare til toppen. Og ja skiltet var oppe, riktignok kun på en ene siden, altså motsatt av der jeg startet men det var et skilt i  hvert fall.

Nå kan man jo spørre seg om hva som var formålet mitt med å dra hit? Var det for å kunne skrive et innlegg? Tja det er vel en slags kombi men det var mest fordi jeg ville skrive litt om dette med å tørre å ta tak i det som ligger bak og rett og slett jobbe med seg selv.  Nå er det jo en del av det å tørre å ta tak i det vonde og jeg vet at det er bare et bitte lite steg, og at for noen er dette bare helt ubetydelig og lite relevant og at det er mange meninger om hva som er viktig i en hver persons liv og levemåte. Men når jeg kjenner på denne angsten som en klemmende følelse og det er ikke en behagelig klemmende følelse men en ubehagelig som gir meg kropps smerter, da er det på tide at jeg setter beinet ned for den delen av meg. For det handler for meg personlig å ta tak i det som er skummelt og ubehagelig å vite at det er noe som ikke er så ille, de kan ikke skade meg nå, det som skjedde , det skjedde men det er gått litt tid og jeg må tre ut av den ” rollen” og bli sterkere. Og vi har alle våre måter vi jobber med oss selv. Og det er ikke sånn at dette er gjort på en dag, nei tvert i mot og det er ikke sånn at jeg kan utsette meg selv for dette igjen, men det gikk bra, og jeg og Nala overlevde. Vi kom ut av det hele med skadet kropp men hun klarte seg og vi lever.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I de siste dagene har jeg tenkt mye og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker mer enn ellers noen ganger men det er vel en del av meg og sånn jeg er, men jeg innser at jeg må ta tak i en del ting, jeg må tørre å kjenne på ting og jeg må innse at det er sånn det er. At jeg er den jeg er med den bagasjen jeg har og så får det heller jobbes med det som jobbes kan. Og jeg tror at det har løsnet for meg på mange måter. I går hadde jeg jo en liten panikk følelse og var nok mer skvetten enn jeg trodde men nå er det ikke sånn, nå er det sånn at jeg ikke kjenner på en frykt bare ved å se på et bilde. Men jeg tror ikke at jeg er 100% kurert men jeg er på vei i rett retning rett og slett. Eller jeg håper det i hvert fall.

I dag har vi vært på en god langtur i området her og nå er det litt pause før jeg starter på husarbeidet. Ta vare på dere selv i denne flotte dagen