Når jeg skrev det forrige innlegget mitt så var det ikke for at noen skulle syntes synd i meg eller at jeg skulle få sympati, nei tvert i mot. Kall det drivkraften bak det innlegget er eller var at jeg husker selv hvordan det er å føle seg helt alene, at man er full av følelser og tanker om det å ha rusproblematikk i nær familie.
Og jeg vet jo at det er ikke så stor sannsynlighet for at noen som trenger det , leser mitt innlegg men jeg skrev det fordi jeg trengte å lufte hodet og tankene mine og jeg skriver jo mest for meg selv. Jeg vet at det er noe jeg alltid har satt pris på, skrive. Men det er også sånn at jeg mange ganger ikke har orket eller at jeg ikke hadde lyst til å skrive eller dele tankene mine. Jeg vet at det er alltid en viss sjans for at noen jeg kjenner godt leser innleggene mine og at det kan være at synet de har på meg eller de meninger de hadde ang meg endrer seg og at de tenker mindre pent om meg, men vet du, jeg tar ikke det så tungt.
I samfunnet i dag så er det ikke sånn at det er slik at barn som vokser opp med rusproblematikk eller at det utvikles når barna er blitt vokse at noen som ikke lever med dette kan forstå. “It takes on to know one” tror jeg at det er noen som sa. Men jeg lærer noe hele tiden. Og hvis jeg snakker strengt til meg selv så vet jeg jo dypt inne i meg selv at det er ikke min skyld at mamma har et problem, og det ar jeg kanskje ikke orker å ta den kampen med henne og nekte å hjelpe henne, ja noen vil kanskje si at jeg liker at hun er ruset. Og det er en sannhet med modifikasjoner fordi det er både rett og feil. Og det er kanskje det at man bare må ta det som det er.
Noen ganger har jeg så enormt vondt i magen, jeg hater å ha det sånn. Når jeg sakte men sikkert nærmer meg hjembyen min så vokser knuten i magen og jeg danner meg en form for katastrofe tanker i hodet på veien hjem til mamma og ofte kjenner jeg det på starten av reisen. Ikke fordi jeg ikke vil besøke mamma men fordi det er så komplisert. Så ja det er som det er. Men jeg jobber med meg selv hele tiden.
