Det er ny uke, med mange nye muligheter og jeg setter pris på det at det er en sjans til å starte uka med gode tanker og en følelse av at man skal ha en god uke. Og vi skal være hunde passer i en uke, fra Torsdagen av så det blir hyggelig. Ellers kjenner jeg at jeg var på kjøretur i går så jeg er ganske så trøtt i kroppen men det kommer seg. Har vært våken siden 0530 i morges. Fordelen er at jeg får en del ut av dagen ( hvis ikke jeg sovner på sofaen da) og jeg har tatt av sengetøyet og jeg skal få hivd det i vasken. Ellers har jeg ingen store planer, jeg er alltid litt sånn etter Østlandsturene , det tar på å kjøre for en kort tid bare og jeg kjenner at jeg kanskje må vurdere det på nytt neste gang, men men gjort er gjort og kan ikke gjøres ugjort.

Men en av de tingene som er noe jeg har tenkt på siden i morges er at jeg må ta meg selv i nakken, jeg må ta en slags alvorsprat med meg selv, om noe som er utrolig sårt og vondt men jeg må fikse opp i det. Jeg har en ting jeg kanskje ikke har vært villig til å innrømme ovenfor meg selv men det er dessverre sånn at jeg  har mye av skylden for at det er som det er med mamma. Og da tenker jeg ikke på foten hennes og kanskje ikke heller den mentale delen. Men her kommer det.

Jeg er en medavhengig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har jo aldri lagt skjul på her i bloggen min og den forrige bloggen min at jeg har en mamma som har et tidvis eller periodevis rusproblem og også psykisk u-helse og at jeg kjenner at jeg nok på mange måter er en den som ødelegger. Mamma sa til meg i går morges før jeg dro” Jeg må drikke fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal være når vi er sammen” Og det slo meg i magen rett og slett, fordi jeg vet ikke, men jeg ser jo at mamma sliter når vi er sammen, og det var aldri sagt det hun sa, det var som om jeg er den som er den som gjør det sånn. Hun sier ( men det er løgn) at hun kan gå lenge uten rusen når jeg ikke er der og at det er først når jeg kommer at hun må ha noe. Og jeg kjenner at det er ikke noe gøy å høre det, og jeg tror at det er sånn at jeg vet ikke alltid hva jeg skal syntes. Men jeg har aldri følt meg så trist og bedriten som når hun sa det. Og jeg vet at jeg kanskje har litt for lett å trekke den slutningen at hun vil innom polet når vi er sammen , at det er det som er løsningen. Og jeg tenker at det er jo bare når jeg er der, eller er det? Jeg vet jo at hun har en tedens til mye medisiner når jeg ikke er der, men jeg kan ikke ha all skyld for at mamma drikker?  Eller det er kanskje sånn? Jeg vet ikke, men jeg husker jo godt hvordan det var før jeg flyttet hjemmefra, hvor mye rus det var da. Og jeg husker jo enda de julaftenen jeg var på tur med hunden vi hadde fordi jeg ikke klarte å være hjemme hvor de lå døddrukne og det var liksom meg og hunden alene. Jeg husker enda sorgen over det hele og så er det min skyld?

Mamma og jeg skal jo ut på tur i Desember og jeg håper at det blir en god tur, for å si det sånn jeg kommer til å gjøre mitt for at det skal bli det men hvis det blir en ren fylle tur, da blir det aldri mer. Men jeg må også ta tak i meg selv i dette.

Jeg vet at det er ikke så lett å skjønne og at det er garantert ikke bare meg som kjenner på det at man hjelper den personen til å skaffe rusen. Og jeg er trist for at det er sånn. Ingen barn skal måtte oppleve at foreldre er avhengig av rus. Men dessverre er det en hverdag for mange flere enn man vil innrømme eller innse. Man feier det liksom under teppet.

Jeg håper at det kan være noen som kan være villig til å hjelpe andre som opplever dette.

Kjenner du noen?