I dag er det ny dag med nye muligheter, og man må bare ta det i mot, hva enn som måtte komme mot en. På den måten får man lære noe nytt hver eneste dag, selv om det kan være vanskelig å se det akkurat der og da når man står oppi det. Men nok om det, nå er det jo bare å brette opp ermene og begynne å gjøre noe. Skal snart ut døra.
Jeg tenkte på noe i morges når jeg gikk med Nala, jeg hadde podkast på øret og jeg ble vel gående litt sånn i egne tanker og tenkte på dette med blogg. Vi har jo sett at denne blogg listen på blogg.no er stort sett ganske jevnt over, med noen få unntak av hvem som ligger på de 3-5 første plassene, noen holder seg jevnt på den aller ” gjeveste” nemlig førsteplassen, og jeg syntes det er bra, og klart det er mange , ja utrolig mange gode bloggere som ikke er kommet så høyt, denne listen som er på blogg.no sin side er jo en liste over de 100 mest leste, og gjerne ser man ikke på de lengre ned, erfaringsmessig så vet jeg selv at jeg gjerne bare kikker raskt over hvem som er der og hvilke blogger jeg vil lese. Det er noen jeg leser fast og andre jeg knapt bruker et sekund på å klikke meg inn, men vi vet at et klikk er et klikk mer og kanskje det som trengs for å komme litt opp. Så det er jo sånn det er noen ganger, men men.
Men så tenker jeg at er det egentlig sånn at man kan stille bloggingen lik en konkurranse? Hvor man skal kjempe om å komme på gode plasseringer? Jeg syntes det er ganske spennende når det gjelder blogg fordi jeg vet jo at når jeg legger ned tid og lyst til å skrive blogg innlegg, og at det er litt innhold i de så ja da ligger jeg stort sett blant disse 100 mest leste, av og til jeg er jeg oppe å snuser litt høyere og ja jeg skal være ærlig å si at jeg syntes det er litt morsomt rett og slett når jeg kommer opp på blant de 50 mest leste.
Men det er jo sånn at da må man jo ” trene” i form av å skrive innlegg, og faktisk skrive innlegg med litt mening og hva er egentlig det? Jo det kan være personlige ting, det kan være håndarbeid, turer og ulike oppskrifter og det er opp til hver enkelt av oss hva vi skriver om som gir meninger. For det er ingen tvil om at vi alle vinkler ting forskjellig og føler ting forskjellig. Men ja det er jo en slags konkurranse og det er jo ikke den verste konkurransen tenker jeg, men klart man vet jo at noen velger å gå over ” lik” for å lykkes. Men det er opp til hver enkelt av oss.
Du skal aldri dømme, hvis ikke du har vært i deres sko. Du skal ikke si at du vet hvordan det er, hvis ikke du har prøvd det selv. Hvorfor er det sånn at vi mennesker tror at vi sitter på fasiten for alle andre? Jeg tror at det er så alt for lett å si at jeg forstår, men gjør man egentlig det?
Det er så alt for lett å komme med en løsning men kan man si at man har den løsningen som fungerer for andre selv om den fungerte for deg? Jeg vet ikke men jeg tror at svaret på det er NEI.
I dag har det vært en god dag, en dag med mange tanker og mange bekymringer men jeg prøver å ikke miste motet. Jeg prøver å ikke se svart på det. Og jeg tror at det er det beste for meg, jeg tror at jeg fungerer best på den måten, for jeg vet vel innerst inne hva som er rette fasiten for meg og min situasjon men jeg vet jo ikke om den er rett for deg. På mange måter tror jeg at man får et slags bilde av at man selv vet svaret. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har gitt meg tips og råd om hva man skal spise, hvordan man skal trene , og ja nesten hvordan man skal puste fordi alle kjenner vel noen som kjenner noen som kjenner noen som vet hvordan naboen til onkelen til venninnen til sønnens tante i bortevekkistan fikk god effekt av et eller annet. Men når bekymringer dukker opp må man bare ta en pust i bakken og sette seg ned å prøve å vri det svarte og håpløse til noe annet. Man kan ikke klare alt her i verden men man kan gjøre det beste for seg selv. Jeg liker det som en av bloggerene her inne sier ” Lag deg en god dag” Og det er jo nettopp det man bør prøve å strebe etter, lage seg en god dag. Når man vet at det er noe på gang men ikke vet hva, gjør det beste ut av det. Lytt til de som er rundt deg, ta sjansen på at det finnes noen der ute som strekker ut en hånd, og om så, ta den i mot.
Vi gjør alle feil og tabber og vi jobber stadig med å takle det som måtte komme vår vei, det er en del av det å være menneske. Noen ganger sårer vi andre med de tabbene man gjør men så er det å jobbe med å bli en bedre utgave av seg selv og tørre å innrømme de feil man har og håpe at den andre personen kan tilgi deg. Hvis ikke så må man bare jobbe enda bedre. Og det er det som er det viktigste, man må jobbe for å lage hver dag til en bedre dag enn dagen før.
Så nå skal jeg legge meg og tidlig opp i morgen. Sov godt
Hva er glede for deg? Eller bør jeg heller spørre , hva skal til for at du skal kjenne deg glad? Jeg tenker at det er like mange svar på det som antall personer man spør. Og kanskje vil det bli noen like svar men også mange ulike. Noen ganger er det sånn at man blir glad av store ting men oftest av de aller minste tingene. Det kan være et smil, en klem, et enkelt hei, eller ja noe helt annet. Og det kan være at du klarer noe du ikke har klart før nå eller aldri klart det før.
I dag kjenner jeg på en veldig glede, men også en takknemlighet. Vi eller jeg snakket med de nye huseierne våre om det gikk an å fremskynde innflytting fra slutten av måneden til nå til helgen. Og ja da det ble sånn, så jeg kjenner på en veldig glede over at vi får flytte i helgen, og på mange måter er det nesten sånn at jeg løp hjem for å pakke ned ting men vi har jo nedvask av boligen som må bli ferdig.
Så ja jeg ble veldig glad, og takknemlig. Tror at vi har fått verdens hyggeligste utleiere.
Så i morgen reiser vi bort for å starte nedvask, jeg gleder meg….. haha tenk å glede seg til det, men ja jeg gjør det.
Det skal bli godt å bli ferdig rett og slett. Og jeg tenker at det er bra at det er et lyspunkt i en kjedelig hverdag, og neste uke blir det jo mer oppdrag så da må jeg ta det i tillegg.
Okay, nå må jeg skrive ned litt tanker, jeg er full av ulike følelser og tanker og vet at dette er nok, nok er nok. ( NOK ER NOK)
Jeg dro jo til Østlandet på Torsdag og hjem i dag og jeg innrømmer at det å komme hjem hit vi bor gjorde noe med meg, for det første var jeg enormt lettet fordi det var skikkelig drittføre å kjøre i, men jeg kom meg nå hjem fikk ting og tang ut av bilen, og fikk luftet Nala og så kom jeg inn og gikk i kjøleskapet for å finne drikke, for jeg visste at jeg hadde latt det stå igjen noe brus , en flaske eller 2 med brus og skulle ha når jeg kom hjem, noe jeg også sa til de her hjemme på onsdagen at jeg tar med meg en flaske eller 2 og så lar jeg resten stå til jeg kom hjem. Så siden jeg ikke så den på bordet, sjekket jeg kjøleskapet og jeg kikket inn i de andre skapene, men nei, ingen brus. Jeg var nok mer sur enn nødvendig og jeg dro for å kjøpe saft , for etter operasjonen klarer jeg ikke drikke kun vann, så det må være smak i, nytter ikke med sånn smakstilsetninger men saft og da fun-light saft, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Så jeg kjøpte saft og en brus til meg selv, og jeg var ikke veldig blid når vi spiste, og det endte med at K som hadde vært hjemme sa at det var tomt for saft og butikken var stengt så han hadde drukket brusen min, og jeg smilte vel litt sånn påtatt. Men inni meg innså jeg en ting. Vi snakker jo så mye om avhengighet i forhold til rusmidler og sukker osv… og jeg har jo på mange måter skrevet mye om mammas problemer men når jeg nå ser på meg selv så innser jeg at jeg har gjort mye av det samme. Brusen drikkes i kopp og ikke glass. Akkurat som om de hjemme lar seg lure av det. Jeg gjemmer brusen, på samme måte som mamma gjemte sine drikke varer. Men hun som meg vet jo godt at man finner det. Og jeg innser at jeg er blitt akkurat som henne men uten rusen, eller det vil si.. jeg er avhengig av en annen form for rus, den følelsen brusen gir meg.
Og jeg vet at det å slutte med det er kanskje like ille som det som de som må slutte med alkohol eller andre rusmidler. Jeg kjenner at det er en slags merkelig følelse jeg får av dette her. Og jeg tenker at det er viktig at nok en nok, jeg må slutte, nok er nok, jeg tror at jeg får det bedre med meg selv når jeg kutter ut brusen. Og jeg tror at det er sånn at det er noe av det jeg så i dag med mamma som skremte meg, som gjør at jeg tror at jeg på mange måter har et gen for avhengighet og at det betyr at jeg må holde meg unna rett og slett. Det betyr at det er tøffe dager foran meg, og jeg vet at det blir grusomt men jeg innser at jeg er en slags blåkopi av min mor.
Så jeg tror at det er bare å tørre å si ordene ” jeg er avhengig” Og den ” rusen” både brus og sjokolade gir meg er på en måte noe jeg må ta tak i, rett og slett.
Rart det der. Akkurat nå sitter jeg i bilen og sakte men sikkert beveger vi oss hjemover. Mannen min var så fantastisk snill at han valgte å bytte ut en flytur på 50 minutter med en kjøretur på 7 +++ timer hjem sammen med meg. Jeg var nok ikke veldig lei meg for det kan man si. For det er et helvete å kjøre i dette været. Så jeg ble mega glad når han sa at han valgte å kjøre. I morges kom han med toget så vi kjørte sammen fra Vestfold. Håper dere har hatt en fin helg. Jeg har vel hatt en helg for å si det sånn. Litt dårlige nyheter ble det men til tross for det så gikk det greit. Tidlig opp og tidlig i seng hele helgen. Men jeg fikk nå besøkt mamma så nå har jeg litt mer god samvittighet rett og slett. i morgen skal jeg starte borte i nye huset. Begynne å vaske oss inn. Og så blir det flyttehelg neste uke rett og slett. Ha en flott søndag
Det handler om å ikke resignere men å omfavne hva som måtte komme ens vei. Det handler ikke om å gi opp, men å lære seg å leve med det man kan leve med. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken vei man skal gå videre men det er lov å spørre om hjelp. Jeg vet ikke hva som er best for deg men jeg vet hva som er best for meg, jeg kjenner meg selv. Klart at noen ganger kan det være at jeg ikke vet alt som er om meg selv men jeg vokser hver eneste dag, for sannheten er at en dag i livet er en ekstra ting man kan lære. Jeg kan jobbe med det som jobbes kan, men noen ganger er det et lerret som føles umåtelig stort å bleke. Ikke alle dager er like og noen ganger er jeg mer trist enn andre, noen dager er så uendelig tunge og vonde mens andre dager er helt motsatt men man har også de midt i mellom, for når man ser livet i perspektiv så er det ikke bare opp og ned, men også noen rett frem. Men jeg vet at det er mye hvordan man selv tar det. Når man våkner om morgenen begynner valg man må ta fra man står opp til man legger seg, det omhandler alt. Og man er i et slags tanke modus hele tiden fordi….. man tenker enten man er klar over det eller ikke. Veien mot og fremover i livet er det aldri godt å vite hva gir, på mange måter er det en gave, hver eneste dag man våkner, fordi man ikke alltid vet innholdet. jeg vet også hva som er best for meg selv, selv om jeg kanskje ikke ser det der og da. Noen ganger må man bare stoppe opp og være litt egoist, for hva om det at man skal please andre mennesker betyr at man på en eller annen måte utsletter seg selv? Om ikke med en gang men sakte men sikkert. Man bryter seg selv ned ved å ikke stå opp for seg selv. Klart at man skal ikke være ren egoist og det er lov å hjelpe de som trenger hjelp men ikke hvis det betyr at det over tid gjør deg syk.
I kveld kjenne jeg på det at jeg på mange måter skulle ønske at jeg ikke trengte å reise, men det er jo sånn at det er ikke bare på besøk til mamma men også noen andre ting som må fikses. Og for meg vet jeg at selv om jeg ikke burde ha reist så blir det at jeg trosser meg selv og bare setter mine egne tanker til sides. Men det går bra det også.
Jeg skrev et innlegg som jeg postet men etter å ha vært i dusjen og ryddet litt opp på badet så bestemte jeg meg for å slette innlegget og heller jobbe med det som plaget meg. Jeg skal heller bekjempe det enn å fokusere på det. For alt i alt handler det om meg selv og hvordan jeg ser meg selv i det, og fokusere på det jeg kan i stedet for det jeg ikke kan.
Livet er fult av opp og nedturer og ofte kan man havne i et slags sort hull hvor man ikke ser noe bra og jeg tenker at det er noe jeg ikke vil være en del av, jeg kan kun dra ned meg selv. Ja folk kan kommentere men det er hvordan jeg selv oppfatter det som de sier. Men klart at man kan la seg påvirke, uten tvil men jeg tenker at det er det viktigste er at man ikke trekkes ned. Og så er det jo sånn at det er ikke akseptert at man kommenterer kropp eller utseende hos andre. Så i stedet for å la meg tynges av dette som plager meg så tar jeg tak i det. Og jeg vet at det er så mange muligheter til å jobbe med dette. Ja jeg kan skylde på det ene eller det andre men det er noe med å innse sannheten, hvor man rett og slett ikke kan se forbi. Og når man står i det så kan det være lett å miste dybdesynet og ikke se helheten. Og jeg tenker at det er så enormt mye man kan jobbe med og man blir sterkere av det. Så man må bare ta fatt i det.
Jeg vet ikke med deg men det jeg vet er at det er noe jeg skal jobbe med, jeg skal jobbe med hvordan menneskers kommentarer påvirker meg og det er nok en del jobb. Ja jeg vet at jeg har lagt på meg, jeg vet at det er ikke det som er planen når man foretar inngrep men likevel. Det går som det går. Jeg vet at det er kun meg det handler om, det er kun jeg som kan jobbe med dette.
Jeg har jo skrevet et innlegg om at jeg opplever en del matstøy. Blant annet dette jeg skrev tidligere i dag: https://chanettssinetanker.blogg.no/ting-ma-endres.html men mat er ikke bare “negativt”. Det er også en form for terapi. Og jeg har dager jeg hater å lage mat, mens andre dager er det sånn at jeg ser frem til at jeg skal lage mat ( ikke bare spise den) og jeg prøver å finne mat som alle kan spise og ikke minst spise og jeg er dessverre ikke så opptatt av antall proteiner osv når jeg skal lage middag men jeg er opptatt av at det er sunt, eller vi har burger og slike ting også men prøver å ha fisk minst 1 dag i uka. Nå skal det sies at jeg er ikke så super glad i kjøtt og jeg spiste meg nok ganske så mett på fisk men jeg spiser bare det ved siden av, så jeg prøver å ha samme mat til oss alle sammen.
I dag er det tirsdag og jeg fikk lyst på fiske form.
Skrell poteter og gulrot( mengden bestemmer du selv) og kok de passe myke.Kutt opp Oliven, paprika, og ingefær i passe biter.Løk, hvitløk og purreløk hakkes opp i passe biter.Denne er fullt brukbar og har passe mengde, denne posen inneholder 800 gram men vi hadde bare halvparten igjen så derfor er retten 400 gram fisk1.Ts av denne blandes i tomatsausenDet var ca 2-3 ss igjen i denne så jeg brukte denne opp.1-3 dråper av denne.Valgte 2 av denne i dag, men noen vil ikke ha med smak så det velger du selv.Ser nå at det er litt søl men det får bare gå.
Dette er en rett mannen min presenterte for oss her hjemme for noen år siden men jeg har laget min egen versjon av denne. Det er vel en av de fiske rettene som blir spist mest opp av. Og den er sunn og god. Vi har hvitløks brød ved siden av.
Så jeg koser meg veldig når jeg lager mat. Ikke alltid jeg orker for tiden og da blir det noe enkelt men når jeg er hjemme så har jeg litt bedre, og kan planlegge litt mer.
God formiddag på en kjølig men likevel god tirsdag. Håper at alt er bra med dere og at dere er klare for denne dagen selv om vi er godt i gang med denne dagen. Hva den måtte bringe oss vet man jo ikke før man legger seg i kveld. Uansett, dagen er her og den er din. I dag er det en rolig dag for meg, vi skal nok bort i huset hvor vi skal flytte til senere i dag, regner med det, men akkurat nå er det ikke det på programmet. I dag kjenner jeg at jeg har hatt noen aktive dager bak meg og jeg har heller ikke vært flink med mat og spist for mye dritt så kroppen min gir skikkelig beskjed, og jeg er full i smerte og hovne fingre og knær så ja det er ingen tvi om at det er mye som må tas tak i. Jeg hadde jo bestemt meg for å holde meg unna men jeg har ikke spist sjokolade men mer usunne ting og jeg innser at kroppen min gir beskjed.
Så ja ting må endres. Jeg vet hva som må til men det er bare det å holde det da, og jeg har jo tidligere snakket om dette med matstøy osv… og jeg merker at jeg bare dras mot det jeg bør holde meg unna, så det må jeg ta tak i.
Så i natt ble det litt sånn tankevirksomhet da jeg sovnet på sofaen i går kveld, det tok litt tid før jeg sovnet igjen når vi la oss så jeg ble liggene å tenke over dette med bloggen min. Jeg tenkte på dette med at jeg har vært åpen om at mine barn ikke alltid har bodd hos meg, og jeg har også vært åpen om mamma og de tingene der og jeg innser at det er jo egentlig ensbetydende med å legge hodet på hoggestabben, og jeg syntes det er litt av det som er det negative. Jeg ble derfor tenkene litte grann. Jeg kom jo til at jeg har/ hadde følgene valg:
Og det endte vel så langt med at jeg lar bloggen være, den skal ikke slettes, ikke slette innhold, eller noe som helst, jeg skriver de tankene jeg har og om livet mitt og jeg tenker at ingen skal diktere det som jeg skriver eller hva jeg skal skrive om.
Dette har jeg jo skrevet om før men måtte vel bare skrive det på nytt tydeligvis.
Men jeg innser at jeg må ta noen endringer, noen endringer på min vei og jeg skal bruke litt tid på å tenke over det, nå skal jeg jo på reise på torsdag- søndag så da blir det vel litt tankeprossess da. Og jeg vet at noen endringer må til på en eller annen måte.
Nå skal jeg snart begynne å skrelle poteter, vi skal ha fiske rett til middag.
Jeg leste kommentaren din og var litt usikker men jeg har “guts” nok til å poste den selv om jeg ærlig talt var litt usikker, fordi jeg var ikke sikker på om det var nyttig i det hele tatt, men så tenker jeg at hvorfor ikke. For det første så syntes jeg at påstanden din om at jeg er ruset er langt utenfor grensen for hva man kan skrive, men la meg svare på det. Jeg er verken ruset eller noe , jeg er trøtt bare, ikke noe annet enn det, litt livstrøtt faktisk. Trøtt av at ting går feil vei for tiden og at uansett hva jeg gjør så blir det feil. Og derfor kan jeg betrygge deg at jeg ikke bruker stoff av noen art, ikke en gang en smertestillende. Men jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal kunne overbevise deg om det.
Jeg har hatt mange runder med meg selv når jeg oppdaget at jeg hadde godkjent kommentaren din i går ( jeg var nok ganske så trøtt) men på en annen side så vil jeg vise deg at jeg ikke er redd for å godkjenne slike kommentarer. Jeg sitter likevel igjen med noen tanker som jeg har lyst til å dele med nettopp deg.
Jeg forstår at du mener at mine barn hadde det bedre i fosterhjem og man kan sikkert diskutere det frem og tilbake men svaret mitt er at mine barn hadde alle sammen fantastiske fosterhjem, og jeg har aldri skammet meg for å fortelle at mine barn har bodd under andre sine omsorgsevner men det er fordi det i utgangspunktet ikke var min feil at de ble plassert der, og jeg beundrer de som tar på seg det å være fosterforeldre. Og jeg er veldig glad for at det ble som det ble og at mine barn hadde de beste foreldre der. Ikke bare fostermor men også fosterfar. For det er 2 stykk tross alt.
Jeg sitter med en følelse av at det var en slags rakke ned tone i innlegget ditt for andre enn biologiske foreldre kan være gode mødre. Og når det gjelder hunden vår så tror jeg at hun har et bra hjem, jeg vet jo ikke for jeg kan dessverre ikke hundespråk men hun får både mat, tur og mengder av kos og hun får bruke den mentale delen av seg. Jeg beklager at de jeg anser som venner mener at de må være venn med meg fordi de syntes synd i meg, det vil jeg ikke, da vil jeg heller være venneløs. Og jeg skriver ikke det innlegget du kommenterte på for å få sympati, jeg skrev det med andre motiv. Jeg syntes at du heller bare bør finne en annen blogg å lese.
ha en fin kveld.
BTW Jeg har alltid likt marihøne dyret. Så det er jo litt mystikk rundt det dyret men det kan også bite fra seg
