Jeg har vel i løpet av mitt snart 51 årige liv  funnet ut at jeg har en ekstrem merkelig familie. Ikke den familien som er på mannen min side men den familien jeg ble født inn i og den som jeg på ingen måte kunne velge. Men klart at man kan velge å fjerne seg selv eller andre i den familien fra livet og komme seg videre i livet med uansett så er det blodsbånd og DNA som er der enten man vil eller ikke. Men at den settingen jeg fikk tildelt ved fødsel og som økte etter hvert med søsken som kom til er for mange en håpløs og komplisert satt sammen. Og ofte er det sånn at jeg ikke nevner noe om søsken fordi det er så vanskelig å forklare rett og slett.

Men saken er den at når jeg i går snakket med mamma så kom det fram at jeg visstnok skal ha ringt min søster å sagt at ” mamma har sagt at jeg må ringe deg og gratulerer deg med dagen, og at jeg hadde sagt til henne at jeg ikke var hos mamma lengre fordi hun var så ruset”

Og det er jo sånn at etter min hukommelse så har ikke jeg snakket med søsteren min siden 2018 ca og det er nok det siste menneske på jord jeg ville ha sagt noe om mammas problem. Men når jeg blir beskylt for slike ting så blir jeg veldig trist inni meg og jeg kjenner at jeg blir usikker. For jeg er 100% sikker på at jeg ikke har ringt henne fordi jeg ikke ønsker kontakt  med henne. Og som sagt ja mamma har hatt eller har til tider problemer men likevel så ville jeg aldri ha sagt det til søsteren min. Og så er jeg jo i bunn og grunn ikke en som føler at jeg har noe forhold til henne. Vi har felles mor men ikke far selv om jeg vokste opp i troen på at vi hadde samme far men det ble ikke sånn at det fortsatte i mange år, jeg fikk kontakt med min biologiske far når jeg var rundt 10-12 år. Og det var vel på den tiden at stefaren min tok avstand fra meg, fordi hans nye samboer fant ut at jeg ikke var hans bio datter og da fikk jeg ikke komme på besøk. Og vi vokste jo opp i 2 ulike hjem , dvs vi var 3 søsken men kun de 2 yngste som er helsøsken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så hvorfor er det som det er? Jeg vet ikke, jeg vet bare at vi er så utrolig forskjellige , vi har liksom kun mamma som fellesnevner. Og jeg vet at mammas største ønske er at vi alle sammen kan bli  vel gjenforent og rett og slett være søsken og en stor familie men jeg tenker at den båten er reist.  Jeg orker ikke rett og slett. Og det har vært mye vondt blod i mellom årene og mellom oss. Og klart at det viktigste er å være familie . Det viser seg jo at min søster har fått påvist brystkreft og at det skal opereres men jeg tenker at den avstanden som er mellom oss er det som er rett uansett. Jeg har vel i den tiden vi har bak oss funnet ut at jeg ikke orker eller gidder ( hvis jeg skal være helt ærlig) å ta fatt på å  bygge opp vennskap/ søskenforholdet fordi vi er så utrolig ulike. Og man kan egentlig si at vi er så ulike at vi er på 2 forskjellige plasser i livet.

Men samtidig som jeg er så skråsikker på at jeg ikke har gjort det som blir sagt så er jeg da blitt usikker. For kan jeg virkelig ha gjort det? Kan jeg ha glemt det, fortrengt det? Og jeg vet ikke, men jeg tror ikke det. Jeg tenker at siden vi er så ulike så er dette noe jeg ikke ville ha snakket med henne om  når det gjelder mamma.  Det er bare sånn det er fordi det ville ha blitt brukt mot mamma og da igjen tilbake til meg. Så  nei jeg vet ikke.

Ja det er ikke  noen tvil om at vi er en kompleks familie som opplever mye på veien igjennom livet.

På fredagen 10.oktober så var det verdensdagen for psykisk helse, og veldig mange markerte denne dagen, de skrev innlegg på blogger, sosiale media og det var markeringer for denne. Veldig mange sto fram og fortalte sin historie, enten de selv slet med psykisk helse eller de hadde mistet noen i selvmord eller hadde familie, eller venner som sliter. Og det er viktig å markere slike dager, for dette er et tema og noe som er så utrolig viktig når man tenker over at det blandt annet kuttet i tilbud og senge plasser i psykiatrien. Og det er jo veldig idioti at sjefer i helsevesenet øker lønninger mens man skal kutte i mange ulike tilbud. Og det er jo ingen tvil om at psykiatrien er sårbar fra før. Det at man får færre sengeplasser betyr jo at færre får hjelp og de som får hjelp får det kun for kortere perioder fordi andre trenger plassen. Og resultatet er da= svingdør pasienter.  Sent inn og fort ut= raske innleggelser på nytt og det blir en runddans uten like.

Nå er det jo sånn at jeg har nevnt psykisk helse før i bloggen min og jeg skal ikke ape etter de andre som har skrevet innlegg men det er noe som er viktig å skrive om, vi må ikke glemme at dette er et sårbart og for mange tungt felt. Og vi vet jo også at mange velger å sette egne diagnoser på seg selv, fordi det er ” in” eller man mener selv at man har en eller annen diagnose men ingen lege har satt den. Nå skal ikke jeg ta fatt på den delen fordi det er noe som de selv må stå inne for.  Men at det er ingen tvil om at i landet vårt er det mange 1000 som skulle hatt hjelp men som ikke får det og noen av disse blir gående rundt og er til fare for seg selv og eller andre. Og at de av og til må gjøre drastiske ting for å bli sett eller hørt. Jeg har venninne som ble avvist på legevakten og endte med  å kle seg i svart for å gå langs motorveien for å håpe at ingen så henne for å da kjøre på henne. Først etter en haug som ringte 112 for å gi beskjed ble hun innhentet og hun fikk da en helg på akutt posten. Dessverre var ikke det nok og hun endte med å ta livet sitt ved å hoppe fra en bru. Andre har valgt å henge seg etter å ha bedt om hjelp i laaaaang tid. Nå høres det ut som om mine venner og tidligere venner av meg er en gjeng med selvmordskandidater, det er det ikke men det er mange skjebner i dette landet vårt.

Vi har jo for en del år tilbake fått på plass hjelpetelefoner der noen lytter og prøver å være et medmenneske og hjelpe hvis det er mulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Disse har både chat, man kan skrive til de eller man kan ringe de.

https://sidetmedord.mentalhelse.no/

https://www.kirkens-sos.no/

Så har man jo legevakt- 116117 eller politiet på 112.

Men for mange er det et stort og tungt steg å ta og det er dessverre slik at politiet nok bør ha enda mer trening på hvordan håndtere mennesker som har et psykisk problem.  For det er enda en større skam å bli hentet av politiet enn å ha psykiske problemer for noen ganger blir man hentet hjemme eller på steder hvor det er mennesker som ser dette og det blir da tungt å møte verden etter at man er ute fra innleggelse.

Jeg har selv mistet noen i selvmord. Fordi det var det som var løsningen for den personen.

På fredag ble det markert men hva med de andre 364- ish dagene? Skal vi ikke bry oss om psykisk helse? Er det sånn at alle mennesker kun sliter den ene dagen  i året? Nei det er jo ikke det og man kan jo ikke kreve at det markeres hver dag men hva med å markere det litt mer?

La oss se her. Ikke meningen å sette noe opp mot andre men vi har fokus på brystkreft i oktober, vi har prostata kreft i november, så har vi pride festival i juni  men så er det ikke så mye mer fokus på det enn et par dager i året.

Syntes denne var så bra.

Og ja det er bra at det er fokus på hele menneskes helse. Jeg tror at dette er et tema som ma kan skrive om opp og ned , ut og inn i mente.

Hva tenker du om dette?

God søndag alle sammen.

Håper dere har hatt en fin helg så langt og dette er jo siste dagen i høstferien for en del av landet. Så det er nok en del som enten har kommet hjem eller er på veien eller holder på å gjøre seg reiseklare. Uansett god tur hjem og kjør pent.

Jeg har hatt en okay helg , kost meg. Planen var jo på fredag å skrive et innlegg siden det var verdensdagen for psykisk helse men så skjedde det ting som gjorde at det fikk utgå fordi jeg ikke orket å ta fatt på det når jeg skulle starte å skrive innlegget men det betyr ikke at det er mindre viktig likevel. Men jeg har et innlegg på tapetet som kommer snart, vet ikke når men snart. Kanskje senere i dag, vi får se. Men tilbake til overskriften.  Mysteriet er løst. Hvilket mysterie?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror jeg har skrevet en gang før om hodepinen min og jeg har vært ganske så fortvilet over denne som tar så mye ” plass” i hodet mitt, hvor jeg ikke orker så mye annet enn å bare ligge der. Og så har jeg fra forrige lørdag og til i går ikke spist sukker, det vil si jeg har hatt en brun sukkerbit i latten min når jeg har hatt det men utenom det, ikke noe med sukker, ikke  sjokolade eller noe sånt og jeg har hatt minimalt eller ikke noe som helst antydning til hodepine.

Og i går hadde vi pannekaker og suppe til middag og jeg skulle ikke ha pannekake fordi jeg ikke liker det uten sukker på, men jeg klarte lenge å ikke spise før jeg ikke klarte det lengre. Og det ble 2 små og hva skjedde? Jepp hode pine og muskel verk. Så det jeg har kommet til at kroppen min har det best uten sukker rett og slett. Og hallo det er jo ikke noen stor krise å ikke kunne spise sukker. Og jeg vet ikke om det er en tilfeldighet eller om det er sånn så vi får se. Kjører på med sukkerfritt igjen og ser om det varer eller om det ikke er sånn at mysteriet er løst likevel.

Det vil bare tiden vise tenker jeg.

God søndag

Det er en ting jeg er så utrolig glad for. Jeg er så glad for at jeg faktisk valgte å ta valget å spørre mamma om hun ville være med til Polen. For hun er nesten like ivrig som meg, om jeg har funnet sted, plass og når vi reiser. Og jeg må si at jeg var veldig spent på om det ville bli bra men jeg tenker at dette er det som hun trengte. Mamma har jo slitt mye med helsen sin, og ikke bare den fysiske men også den psykiske men jeg hører på stemmen hennes at hun gleder seg. Og vi var enige om datoen og landet vi skulle dra til. Det er ikke mange dager vi blir borte men jeg tenker at det er innenfor den toleranse grensen mellom oss. Så i dag har jeg bestilt hotellet og jeg har funnet fly reisen , så det er bare å vente på lønnen sånn at man får betalt den. for det ble ikke det billigste men det er heller ikke så ille pris.

Jeg har hatt mange tanker på om  det ville bli totalt krasj med den turen og at det kunne ende med at alt ble feil men jeg kjenner at når jeg prater med henne og hun avslutter alle samtaler med at hun gleder seg og hun har fortalt vennene sine at hun endelig skal få reise på tur med meg, sånn jentetur eller mor – datter tur. Jeg vet at mange mener at det er ren idioti å legge ut på en sånn reise og at det bare blir skuffelse og det er jeg klar over at kan skje men så er det noe med å ta sjansen da.  Og jeg vet ikke jeg, det jeg vet er at jeg nok da enten får det stå sin prøve eller så går det veldig bra og jeg tror at det vil bli det siste. På mange måter kan vi kalle det for en slags eksamen i forholdet vi har. For jeg tror at det er det som må til rett og slett.  Og vi har begge bestemt oss for at dette skal bli en tur man virkelig kan se tilbake på, og hvem vet kanskje blir det en slags årlig tradisjon. Med en sånn tur en gang i året.

Men i dag har jeg vært fall gjort mamma glad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg sitter her hjemme, hører og ser at regnet slår mot ruta. Og jeg har satt meg her og skal prøve å samle tankene mine. I dag har jeg en fantastisk start på dagen. Jeg har fått nok søvn, jeg har fått en okay start og da blir det en god dag. Jeg har handlet til middagen, og jeg har vært ute på tur med Nala.

Og jeg innser at jeg er litt rar fordi jeg ser noe vakkert selv i nedfelte trær. For meg er ikke bare høsten dritt og depresjon lengre, det har den ikke vært på mange år, nei det forsvant når jeg flyttet på meg. Og jeg nyter å gå i høstskogen.

Og jeg har fått gjort litt jobb sånn at det er start på tirsdag for kursdeltagerne og mindre stress for oss. Så nå sitter jeg her hjemme da og slapper av. Ikke kaffe i dag, dvs ikke riktig enda. Jeg har bestemt meg for å ikke drikke brus og det holder hardt så jeg tar denne her i stedet for. Egentlig er det  kun denne jeg liker så det er litt kjipt når jeg kommer på butikken og de ikke har denne her.

Det var en følelse av at livet er som en

og jeg kjenner at det går litt opp og ned men jeg har blitt testet for det meste og det er ingen diagnose som gjør det, det er bare sånn livet mitt er. Det var som en sa til meg, ” du har opplevd mer enn det andre på din alder har gjort men så lenge du har lært noe av det så er det verdifull erfaring” Og det kan jo føles som om jeg ikke helt har funnet meg selv. Men men det er nok noe som er som det er. Og jeg er den jeg er enten det er sånn eller sånn.

Jeg har bare en god dag i dag og jeg skal nyte det.

Håper du har en god dag du også.

Jeg hadde egentlig ikke noe fornuftig å skrive om og hadde egentlig tenkt på la tastaturet få hvile i dag. Noen ganger er det best slik rett og slett. Men så var jeg en tur på butikken og det var det som gjorde at jeg måtte hamre løs på tastaturet. For det er det som skjer, jeg hamrer løs på det i frustrasjon over hvor lite omtenksomme mennesker er eller at man ikke kan ha en noenlunde innsikt på barnet man har og at man kanskje bør passe på at barn ikke bare smeller  ut og i så fall snakker til det om hva man kan si og ikke si.

Litt dårlig forklart men jeg kjenner at jeg er lei meg for at dette er den holdningen man har. Og jeg vet at dette er ikke noe som er uvanlig dessverre.

Jeg var innom en av butikkene rett borti gata her og jeg har med jevne mellomrom møtt denne jenta og vi pleier ofte å ta en kort prat og vi bor heller ikke så langt fra hverandre.  Og denne jenta sliter veldig med vekten sin. Hun er fullstendig klar over det og prøver å jobbe med det men det er ikke så lett. Mens vi står der så kommer det  en ung gutt  sammen med moren sin og en annen gutt. Hun smiler til oss. Denne unge jenta jeg snakket med beveget seg mot kassa og tok med seg litt mat og grønnsaker men også snop og brus og et par poser med potetgull og et par store plater med sjokolade og jeg smilte bare til henne og ønsket henne en fin dag. Men når vi står i kø kommer disse 2 guttene bort sammen med moren , han  ser i kurven hennes og så kommer det” Fy F**n å feit og ekkel du er, jeg hadde aldri  turt å bevege meg ute og du er ekkel og jeg spyr av deg, ja jeg mister matlysten av deg, de trenger elefanter på sirkus”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun ser på meg med tårer i øyene før hun styrter ut og står ute å gråter. Jeg snur meg mot moren og sier ” Kan du virkelig la gutten din si sånt?” Hvor svaret er” Men det er bare sannheten og hun trenger å høre det, hun er jo feit”

Jeg lar bare varene mine stå og går ut for å se om jeg ser henne, hun sitter på benken og gråter stille, og jeg kan ikke noe annet enn å gi henne en trøstende klem. Hun sier at dette er ikke noe uvanlig og det er mye av grunnen til at hun velger å handle på dagtid hvor det er skole men nå var det høstferie som hun hadde glemt. Så hun så på meg og jeg sa at jeg kunne bli med henne inn igjen etter at de hadde reist fra butikken, men hun sa nei, jeg bestiller bare hjem levering.

Tankefull gikk jeg inn igjen og betalte for varene mine og på veien hjem så slapp ikke dette i meg.

Greit at barn eller unge mennesker kan si ting rett ut men man tar et visst ansvar som voksen. Og jeg tenkte at det er virkelig sånn det er, det er kun de slanke som kan ha det okay tydeligvis i noen menneskers tankegang og jeg kjenner at jeg kan godt kjenne meg igjen i det å ikke være lik alle andre.

Og er det virkelig sånn at det er tallet på denne her: som skal bestemme verdien på et menneske? Jeg har skrevet om dette før og jeg kommer ikke til å slutte å skrive om dette med overvekt og menneskeverd. Jeg har selv vært stor og jeg valgte å ty til operasjon som slettes ikke var eller er en rask og enkel løsning. Men det betyr ikke at jeg ser ned på de som ikke velger dette, jeg tenker at man ikke vet hva som ligger bak hos et menneske.  Vi har alle vår historie og vårt vei igjennom livet og vi vet ikke hvordan et menneske vil reagere på det vi sier.

Jeg har satt meg ned med en kaffe og lar tankene fare litt her og der og har vel noen mindre gode tanker rundt dagens handletur.

Da er det en ny dag. Med alt innhold hva det skal bli til det vet man ikke men en ting er sikkert man har selv et lite ansvar for å gjøre det til det beste  ut av det man får tildelt. I går var det en ganske tung dag og det er fortsatt litt heng i dag men jeg tenker at det må bare stå sin prøve.

Så jeg bestemte meg for å ta fatt på dagen med en tur ut, og det er jo ikke noe nytt men det var nytt sted i dag, det vil si det ble en 2 delt tur. Først på stranden og så i skogen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og det er noe med det å komme seg ut. Vi vet jo at det er noen andre bloggere som skriver om turer og jeg tenker at det er godt at man kan komme seg ut enten det er i by eller andre steder. Men tilbake til dagens turer. Jeg hadde en okay oppvåkning i dag, var ganske så klar for å hoppe i tur tøyet og få hund i bilen. Jeg hadde et behov for å trekke ut mot havet i dag, fordi jeg ville kjenne lukta av sjø og kjenne denne friske luften mot ansiktet. Så da bar det på strandtur da. Og Nala fikk løpe løs så det ble en vinn-vinn situasjon for begge 2 kan man si. Etter stranden ventet det en liten tur på et møte i 20 minutter og siden jeg allerede var på hjul og i tur tøy så tenkte jeg at jeg drar en tur i skogen.  Og selv om ikke de fineste fargene er kommet og det er mye døde ting i skogen nå så er det noe eget med å gå tur sånn. I hvert fall syntes jeg det. Og jeg er jo  utrolig heldig som bor sånn til at det ikke er langt til verken strand eller skog så det er bare å komme seg ut å bevege seg. Det som er godt med å komme seg ut er at til tross for at det er mer fristene med å legge seg i senga og sukke av hjertens lyst ( som jeg har gjort noen ganger før i livet mitt, gjort det, ferdig med det) er at man får nye input, nye inntrykk selv om man har vært på samme sted 100 vis av ganger før så oppdager man stadig noe nytt. Og man kan la tankene fare og min erfaring er at man får ting på en slags avstand selv om det er tankene man sliter med så er det akkurat som om de blir igjen et annet sted.

Så når vi kom hjem så var det en som var rask til å hoppe i senga og innta denne her posisjonen:

Og der ligger hun enda. I mens jeg har vasket klær, vasket badet og hengt opp klær fra maskinen så ja hun sover så godt at hun snorker der hun ligger. Og det betyr en hund som er fornøyd altså. Men som sagt dette var terapi for meg. Og jeg kjenner at dette var det jeg trengte i dag, for det er så mye bedre for kropp og sinn ja for helse og u-helse at man kommer seg ut, spesielt siden det ikke er en selvfølge rett og slett.

Så det var en god og nødvendig start på dagen.

Håper at dere har en flotte dag alle sammen

Jeg vet ikke hvor mange  ganger jeg har hørt det, det er mer antall fingre jeg har på hånden. Og for noen er det kanskje bare en hund og noen mener jo at man ikke skal se på det som noe annet enn en utgiftspost og at man ville hatt et bedre liv uten dyr. Men hvem kan egentlig vite hvor mye et dyr betyr for en annen? Det er så alt for lett å komme med egen synsing. Og selv om man kanskje ikke har behov for dyr selv så det er mange som har det. For noen er dyr terapi. Vi vet jo at det er hunder som brukes av blinde, politi, tollvesen, funksjonshemmede og ja det er mange varianter av hvordan man kan benytte seg av dyr. Men man trenger ikke måtte bruke hund i den hensende for å ha nytte og glede av hund eller andre dyr. Vi vet jo at i USA bla benytter man hester og esler i terapi mens det er en del sykehjem i Norge som tillater besøk av dyr, gjerne hvor de pårørende har hund med seg eller også noen ansatte.

Men for meg eller oss da er hund en del av livet vårt. Nala er ikke bare en hund men også min støtte i hverdagen. Hun gir meg en grunn for å komme meg ut og hun drar ikke bare meg men oss begge ut på turer. VI får dagene fylt av meningsfulle ting. Ja klart at det er også en del utgifter med hund men for oss er det verdt det. Og vi har viktigheten av forsikring av henne.  Så det gjør at vi ikke bekymrer oss så veldig hvis det skulle komme opp noe uforutsett.

Men hva er det som gjør at det er så viktig for meg å ha hund? Vel  det er som jeg skrev hun får meg ut av døra og jeg får hjelp av henne bare at hun er her. Hun gir så mye av seg selv og hun viser ved hele seg at man betyr noe. Og jeg får også trent tålmodigheten min kan man si. For dette er en hund man må jobbe aktivt med nesten hele tiden. Men det er også sånn at hun er verd det for meg. Det gjør jo egentlig turen til noe mer enn bare tur. Og hun kan mer enn gjerne kun være en sofapotet også, så det er ikke sånn at det er speedy gonzales hele tiden, nei det er rolig når vi er hjemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er jo også sånn at med denne hunden fikk jeg også en god venne familie, hvor vi har utviklet gode vennskapsbånd.

Men neste gang du tenker” det er bare en hund”, det er nok ikke sånn for den som har den hunden, for for oss er det kanskje bare en hund men for hunden er man hele verden.

Ord er fattige og setninger er vanskelige å få ned på skjermen. Jeg ser på det tomme ” arket” og vet at jeg må prøve. Jeg må prøve å få frem hva jeg tenker og føler. Jeg vet ikke helt om dette blir et innlegg noen vil skjønne noe som helst av.

Det er som om det løper 1000 vis av tanker igjennom hodet mitt og jeg kjenner meg tom, jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å få frem i dag.

I går var det en tøff dag, jeg dro jo til tannlege og jeg kjenner at jeg var veldig glad for at det ikke var noe store greier men det som skjedde i ettertid var det som plager meg i dag. I natt var det svært lite søvn fordi hodet ikke fikk hvile. Det var det jeg grudde meg for. Jeg hadde en del mareritt etter det, og det er noe jeg kjenner som setter meg tilbake. Så de tingene jeg planla å gjøre i dag, det er ikke gjort enda. Jeg har ikke ro i kroppen. Gamle minner kommer tilbake og det er jo det jeg ikke ønsker. Hvor lite skal det til liksom? For mange er det ikke noe problem å gå til tannlege men for meg som har en overgreps bakgrunn så er det sånn at jeg rett og slett får flash back og jeg kjenner at jeg ikke har det bra i det hele. Jeg vet at det er viktig for meg å kunne skrive ned det jeg tenker selv om det er vondt fordi ….. jeg ikke vet hvordan den som leser det jeg skriver oppfatter eller forstår hva jeg skriver. Og selv om det er en evighet siden jeg var utsatt for det jeg opplevde  i mange år så er det fortsatt noe som henger ved.

Og det er ikke sånn at jeg ikke har gått i terapi for å jobbe meg igjennom det, jeg har jobbet med dette, og jeg har på mange måter tenkt at jeg var ferdig med det. Men sannheten er at jeg ikke er det. Så jeg må igjen finne en vei for å takle dette og ofte tenker man at det er bare å glemme det.

Men jeg tenker at det er så mange måter man kan jobbe med dette og det er viktig at man finner en vei. Det som er sikkert er at det ikke skal ties i hjel men jobbes igjennom. Og jeg vet at det er ikke så mange som selv ikke har opplevd dette som vet hvor mye det kreves også mange år etter. En ting er sikkert og det at dette ikke er noe man bare skal fnyse av. Og kan man ikke forstå så ikke latterliggjør dette. For det er enda mange stigmaer rundt dette.  Og man vet at mange kvier seg for dette.

Bærer jeg nag? Når jeg opplevde det jeg opplevde så var det jo ikke så mye snakk om det. Og det var nok mange som ønsket at man ikke skulle snakke om det og foreldre ville ikke vite. Nå var det jo sånn at min mor hadde egne problemer på denne tiden og jeg visste jo ikke. Jeg trodde jo at det var normalt. Det var en livsløgn jeg levde med. Og i ettertid visste jeg at det var helt feil. Og det er nok der det ligger man lot seg lure. Men hva visste jeg. Ingenting. Jeg følte bare på sviket.

Men jeg kan ikke la meg drukne i denne tankegangen, jeg må bare jobbe med dette som alle andre gangene. Jeg skal ikke la meg knekke.

God morgen. Jepp du leste rett, dagen begynte med et smell, det var akkurat som om det smalt av en liten granat i kjeven min og det verket verre enn noen gang. Det begynte så vidt i går kveld men det gikk over og jeg tenkte ikke noe mer over det. Men jeg  våknet klokka 0430 og følte meg realt dårlig kan man si, og for meg som har så tannlege skrekk var dette den verste starten på dagen jeg kunne få. Jeg stablet meg på beina og fikk luftet Nala og så var det bare å lete etter en tannlege. Og det er jo ikke direkte den enkleste tingen når flere ikke tar i mot nye pasienter. Men jeg fant og fikk time 1020 i dag. Og det gir meg akkurat nok tid til å både grue meg men også mentalt forberede meg  og jeg kjenner at jeg er kvalm som bare det, men jeg tenker at jeg har valget mellom 2 onder ( eller hva det heter) og velger å ta oksen ved horna. Jeg vet at det er bare meg som kan overvinne dette.

Men ja, det ble jo liksom ikke den morgen jeg håpet på. En ting er sikkert at jeg vet hva som er mye av grunnen til at jeg har smerter så det blir å kutte det ut, jeg har nemlig drukket alt for mye brus. Så jeg drakk ikke noe i går ( glemte å kjøpe og gadd ikke gå innom søndagsåpen butikk) og skal ikke ha noe mer i dag. Samt at jeg ha droppet søtsaker. Eneste sukkeret jeg tilfører er den ene sukkerbiten i latten min. Så vi får bare håpe at dette er fort gjort, jeg fikk 30 minutter hos tannlegen så ja. Så nå er det snart dusjen og så hoppe i bilen.  Få det gjort liksom.

Ellers er det ingen store planer ang dagen i dag, jeg har liksom satt alle avtalene på vent rett og slett pga tannpinen.

Ha en kjempefin dag .