God morgen. I dag måtte jeg kjøre mannen min på jobb, jeg trenger bilen for å få gjort noen små ting, så ja da har jeg ikke noe annet valg, selv om jeg nok skulle ønske at jeg kunne ha sovet enda, fordi jeg er sååååå trøtt, fikk ikke sove veldig godt rett og slett. Men men sånn er det rett og slett. Så nå har jeg en energi drikk og en kaffe Latte i kroppen så jeg er klar som bare det for å starte dagen.
Håper dere har en god dag, og er klare som et egg eller noe sånt for å starte dagen deres. Jeg skal snart ut med Nala før jeg skal reise bort å lufte en annen hund og ja…. sånn er det i dag, jeg har noen papirer som skal leveres også så det er en sånn fra A- B dag i dag.
Men dette har jo ikke så mye med overskriften å gjøre, så jeg skal ta fatt på den delen. Vi har jo vært så heldige eller uheldige ( kommer an på hvordan man ser det) at snøen har besøkt oss og det var så vakkert en liten stund men…. som det typiske Jærske været så kom varmegradene og regnet i dag, og jeg kjente at jeg ble utrolig lei meg, ja til og med mannen min som ikke er veldig glad i snøen syntes den kunne ha blitt litt til, men som vi ble enige om sånn grytidlig på morgenkvisten i dag at vinteren er vel over her. Så ja hva kan man si? Det er så uendelig kjedelig med regnet og jeg var så klar for at det hvite dekket på bakken skulle få bli frem til litt mer vår følelsen i kroppen. Men men man kan ikke få alt man vil her i verden så jeg må jo bare satse på at det ikke blir mørkt og trist ute igjen. Uansett så er det jo ” heldigvis” ikke så kaldt i dag og det er vel en stor fordel det også. Men ja kunne jeg fått velge så hadde det vært snø og litt kulde enn regn men men.
Jeg har jo tidligere nevnt bloggen til Heidi Rosander og jeg syntes at det en en fantastisk flott blogger, hun skriver velformulerende, bra og hun viser hvordan hverdagen og ikke bare den men livet til en person som jobber med å sette fokuset på dette med overvekt, hun viser seg fra sin sårbare side og jeg tror det er mange som sitter med de samme tankene og følelsene bare , de bare viser de ikke frem. Men dette er en blogg man bør lese. Så i dag kom jeg over dette innlegget her: https://heidirosander.blogg.no/nar-voksne-mennesker-blir-nettroll.html og jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Vi vet jo at det finnes mennesker som leter med lys og lupe for å finne noe å skrive om mennesker, og da spesielt de som er i sosiale media eller har blogger, de leter etter ting og tang som kan hjelpe til med å tråkke mennesker enda lengre ned enn de føler seg. Og de gjemmer seg noen ganger bak brukernavn eller noen av de tør å fremstå som seg selv. Har dere sett serien” Ølhunden Berit?” Den tar jo for seg dette med å være nett troll. Og jeg forstår ikke hva som driver mennesker til å holde på sånn. Vi vet jo at man har fokus på dette med mobbing og trakassering blant unger men her er det voksne mennesker , kan man anta som driver på. Og jeg er litt nyskjerring på hva som driver de til å holde på. Jeg mener jeg kan forstå, eller jeg vet ikke, men jeg kan bruke det ordet , når det gjelder å kommentere på de som viser frem barna sine i blogg, influenser delen og forteller om ting som vi kanskje ikke trenger å vite noe men i Heidi sitt innlegg er det ikke snakk om henne men en sak hvor det er snakk om bruk av vektreduserende medikamenter og den baksiden av det, og der kommer alle netttrollene frem. Hvor det er som om de fikk betalt for å hive dritt ut. Og jeg tenker med meg selv, er dette mennesker som bare må liksom? Samfunnet er hardt nok for de som sliter med overvekt, og man ønsker jo å gjøre noe med det, men det virker som om det er ikke lov å gjøre det på noen annen måte enn sult og treningsmetoden, at alt er bare dritt og feighet og latskap hvis man bruker medisiner eller operasjoner. Det er ikke opp til noen av oss andre å bestemme hva slags hjelpemidler skal bruke. Og man burde heller klappe mennesker på skuldre og ikke slå de ned i søla. Og er du en av de som elsker å slenge dritt , tenk deg om, du vet ikke hvordan det blir oppfattet.
Hei og hopp, i dag kan vi melde om mindre kulde ( det føles sånn i hvert fall) men vind og snøføyke. Og det var dagens værmelding.
I dag har jeg ingen planer rett og slett. Jeg skulle vært å luftet en hund men det slapp jeg, så jeg har vært ute med Nala bare, det var jo rene trimmen bare det alene. Men det var faktisk deilig.
For et par dager siden skrev jeg i et innlegg” I dag er den første dagen i resten av livet ditt”, og det syntes jeg er en så bra ting å tenke på. Når man våkner opp så starter kjeden av valg, fra hva man skal ha på seg, til mat, hva man skal drikke, hva man skal gjøre den dagen osv… ja rett og slett er det en haug med valg vi tar i løpet av dagen, noen av de tenker vi ikke over i det hele tatt, de skjer på automatikk, mens andre valg vi må ta , de trenger litt mer tankeprosess. Og jeg tenker at på mange måter så er det ikke alle valg som er like lett å ta men det viktigste er at de valgene vi tar er det vi kan stå inne for. Vi vet jo at livet består av valg, som vi starter å ta fra ganske ung alder og det fortsetter til vi er gamle. Og ikke alle valg er like bra men jeg tenker at det er mange ting vi lærer av.
I dag er det en ny dag, en dag der vi kan ta nye valg, vi drar med oss erfaringer, som vi kan bruke enten i morgen eller en annen dag.
Ny dag= nye anledning til å lære noe nytt, starte med noe nytt, ja se på denne dagen som den første dagen i resten av livet ditt.
Så nå skal jeg lage meg litt frokost og så komme i gang med dagen.
Etter et par dager i mindre eller ingen annen aktivitet enn å ligge på sofaen og tur med Nala så er jeg i gang. Jeg kjenner at når formen ikke er på topp så er det så mange tanker som fyker igjennom hodet mitt, fordi bakerst i minne banken så husker jeg alt for godt hvordan det bare er å eksistere , hvor man ikke orker noe som helst. Ja i den perioden jeg var på mitt verste med ME sykdommen. Heldigvis er det ikke der nå og det er jeg så utrolig takknemlig for. Så ja hver gang jeg kjenner at formen er dalene så er det en slags mental forberedelse på at det kan bli som det en gang var, kanskje teit men men det er bare sånn.
Men i dag er det i hvert fall sånn at jeg har kommet meg i dusjen, og jeg har fått gang på vaskemaskinen igjen, klart at de andre i huset kunne tatt den delen men jeg vil gjerne gjøre det selv. Så ja nå føler jeg meg som et nytt menneske, rart hvor mye en dusj kan ha å si der altså.
I dag er det siste dagen før mannen er tilbake til jobb etter en laaaaang juleferie og så operasjon så man kan vel si det sånn at hverdagen vår ikke egentlig ikke har begynt før i morgen, selv om den begynte som alle andre sine hverdager, rett etter nyttår. Men det skal bli for han å komme tilbake, og så får vi se. Og så lurer jeg fælt da, har dere hatt en bra helg?
Så nå er middagen på kok, det blir poteter med hvalkjøtt gryte, hjemmelaget. Så den er snart ferdig.
Jeg kjenner at jeg er veldig klar for resten av kvelden, og jeg er klar for det som måtte komme i de neste dagene fordi det er sånn det er, man må bare ta det som kommer i mot og gjøre det beste ut av det. Eller hva?
I dag begynte dagen så greit men så ble det litt annen vri på den enn jeg trodde- Så jeg kjenner at jeg er litt opp og ned i kveld. Formen er ikke helt på plass og jeg kjenner at det tar på meg rett og slett. Jeg er sliten og trøtt og fryser som bare det. Det føles rett og slett som om jeg er tom for energi og egentlig ganske så dritt i form. Så jeg tenker at jeg bare lar det bli med det og kryper til køys i stedet for.
Hvorfor er det slik at vi mennesker er redd for det vi ikke vet nok om? Hvorfor er det sånn at vi jakter etter det perfekte men vi jakter og jakter og kommer liksom ikke i mål fordi målet endrer seg hele tiden? Hvorfor er det sånn at det er på mange måter ” lov” å kommentere noen mennesker mens andre er fredet? Hvorfor, hvorfor hvorfor?
Vi vet jo at når barn oppdager ord så er hvorfor et ord som er i mye bruk, og det er jo noe med denne barnslige undringen. Barn spør om alt mulig rart og de ser ikke verden på samme måte som oss voksne. Barn ser ikke hudfarger eller funksjonshemninger, de ser bare menneske, og de er heller ikke redd for å spørre om det som de lurer på. Klart at det kan være veldig rett frem noen ganger og av og til skulle vi kanskje ønske at de hadde noen sperringer men likevel er det ganske så befriende rett og slett at man skulle jo nesten ønske at man var et barn igjen. For er det noe vi voksne er redde for så er det å spørre. Vi er redde for å virke nysgjerrig når vi egentlig kan kalle det for lærdom. Og kanskje hvis vi spør så er vi redde for at den som vi spør skal oppfatte ting på en annen måte enn vi ville. Og at det kan bli frustrasjon ut av det. Men jeg tror at vi vokser ved å ta til oss ny kunnskap. Jeg husker en gang for mange, mange år siden så hadde jeg et spill som het Sofies verden, ( Jostein Gardner var vel forfatteren av boka som spillet var basert på tror jeg) sikkert noen som har vært borti det, og det var et pc spill som var en vandring igjennom historien og man lærte mye om de gamle filosofene, og man skulle løse oppgaver etter hvert. Det spillet lærte meg at det er viktig at man tar til seg lærdom og at man tør å undres og stille spørsmål. For livet består jo av lærdom og ikke minst undring. Siden vi gikk inn i det nye året så har jeg lagt til meg en vane, når jeg er på badet før jeg skal legge meg så tenker jeg over “hva har jeg lært i dag” Og på morgenene så prøver jeg å tenke at dette er en god dag, at jeg skal gjøre mitt aller beste for at det skal bli en god dag sånn at jeg kan legge meg med et smil om munnen. Så langt 7 dager inn i året har det gått bra.
Det er noe med tankesettet mitt, jeg prøver så godt jeg kan å lene meg tilbake og bli med på runddansen som livet er, uten at jeg utsletter meg selv. Minnene og erfaringene jeg har i dag har jeg fått med meg, noen av de fordi jeg turte å lære og spørre.
Hei og hopp. For en vakker dag i dag, den er godt og kald men vakker. Planen min om å gå til et spesielt sted gikk litt i vasken fordi….. jeg kan ikke gå dit når gradestokken der viser -16. Her er det bare -12. Så ja det er kaldt men vakkert. Det er noe med det hvite som ligger der på bakken, det blir straks mye lysere. Rart hvordan klima påvirker en. Og det er ingen tvil om at det er klima endringer selv om vi jo pleier å ha både snø og kulde her i landet. Vi er jo ikke vandt til snø sånn fast her på Jæren men vi har jo hatt det noen år. Om ikke mye og lenge men litt og en periode.
Livet er godt å leve for tiden og jeg tenker at det er fordi det begynner å bli bedre hos meg selv, jeg begynner på en måte å finne meg selv, ikke at jeg hadde mistet meg selv på veien, eller kanskje egentlig. For når jeg så meg selv i speilet så så jeg ikke den glade meg, men et trist smil. Kan godt være at jeg ikke er noe annet enn et vinter menneske? Se bort fra at jeg fryser skikkelig så ja alt annet enn kulda er tipp topp, for det med kulda er ikke tommel opp men tommel ned. Og jeg innser at jeg på mange måter ikke har klart å stå opp for meg selv, mine indre ” demoner” de som har satt sine spor i mitt hode og da på min kropp. Det er jo ikke sånn at jeg må drive med selvpining for å være en del av verden. Jeg har vel kommet til det punkt i livet at jeg begynner å forsone meg med at ting er som de er. Savnet jeg bærer inni meg er der enda, det er fremdeles sterkt og vondt men det tar ikke over all plass i livet mitt, på den måten det har gjort. Jeg har sagt med halveis sannhet at det ikke bryr meg lengre, men det var før, nå er det sant. Sorgen er der men den spiser meg ikke opp innvendig. Jeg er blitt mer bevist på hva som er løsningen for meg. Og jeg har så mye mer å se frem til. Og om noen måneder er det ut å løpe.
Disse ordene: ” Lag deg en god dag” står nevnt i flere blogger. Og etter en kommentar hos meg som skrev akkurat det samme så fikk jeg veldig lyst til å skrive noe rundt det. God morgen btw. Håper dere har hatt en god start på dagen etter en god natt og er klare for denne dagen her. Vet dere, jeg er så klar, det er som om kroppen min har blitt så glad av det hvite som dekker bakken at til tross for kulde og jeg går på tur med Nala og føler at hele turen består i at både bein og kjeve får trim ( den rister som bare det pga at jeg hakker tenner.) I dag var det bare -11 når jeg gikk men til tross for kulda så tok jeg meg selv i å kjenne at det er som om det bobler inni meg. Jeg kjenner at jeg er rett og slett bare glad. Jeg vet ikke hvorfor , men jeg er rett og slett bare glad. Så det er nok fordi jeg føler at livet smiler til meg for tiden, jeg gleder meg til jeg kommer i gang med å ha litt mer innhold i hverdagen, men ikke noe store endringer sånn sett. Formen er ganske så bra faktisk selv om jeg er litt trøtt så er det som om jeg rett og slett har funnet en god plass i livet. Jeg vet ikke. Men uansett. Dette blir ikke så lange innlegget da jeg egentlig ikke har så mye å si, men litt ble det jo. Nå skal jeg rett og slett bare sette meg ned å være tilstedet utenfor pc .
Man skal ta vare på den kroppen man har og eldes med eleganse leste jeg i et blad. Hvordan kan man eldes med eleganse? Er det å bli eldre og ikke ha et eneste problem i hele verden? Eller er det å bli eldre og foreta små inngrep for at man ikke skal se gammel ut? Og hvordan tar man vare på denne kroppen vi har? Behandler den som et tempel og ikke spise verken det ene eller det andre eller er det at man trener og står på og ikke nyter god mat og god drikke? Hva tenker du om det?
Jeg tror at det er mange ulike svar på dette, men det jeg vet er at vi mennesker har en kropp, og livet er en gave og så er det opp til oss hvordan vi tar vare på denne gaven. Noen av oss lever veldig sunt og ikke røyker eller drikker og trener til diverse ting mens andre igjen ikke er av den typen, tvert i mot så lever noen på livets skråplan. Og noen igjen de bruker 100000 vis av kroner på å endre kroppen, enten fra de får lov ved å bli gamle nok eller at de gjør det for å ikke virke for gammel. At de er redd for å bli gamle på en måte. Uansett så tror jeg at det handler mye om at man jakter etter det perfekte. Og det igjen er noe for seg selv, for hva som er perfekt er jo ikke et eneste enkelt svar på, nei det er like mange svar på det som det er antall mennesker man spør.
Jeg tror at vi mennesker har helt fra tidenes morgen hatt et slags driv i oss som gjør at vi ofte ikke ønsker å skille oss ut, vi blir lett med i det gjengen foretar seg fordi man ikke vil risikere å stå igjen eller å skille seg helt ut, og for mange vil man se at det er en form for klikker, ja selv i voksen alder kan vennegjenger danne klikker, og jeg vet selv hvordan det er å stå utenfor og ikke slippe inn i gjengen. Men jeg valgte å være for meg selv, for meg handler det ikke lengre å være en del av noe, fordi jeg innser at jeg ikke får det til, jeg klarer ikke endre meg sånn at jeg bare blir som de andre, og på mange måter opplevde jeg at jeg ble værende igjen på kontoret når jeg var på jobb mens de andre gikk vekk, og det var sårt men jeg bestemte meg ganske så greit i jula at jeg skal ikke bry meg, jeg er ikke der for de andre, jeg er der for de jeg har oppdrag for. Og jeg innser at det er det som er best for meg selv rett og slett.
Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke trenger andre venner enn de med fire bein. Jeg kjenner at det er en annen meg når jeg er sammen med folk med hund. Det er som om Nala og andre hunder gir meg en annen trygghet, og jeg tror at det kommer at jeg ikke har opplevd svik fra en hund eller et annet dyr i det hele.
Det var en fantastisk tur i dag med Nala, det var ikke så kaldt som det er nå i kveld, og jeg kjenner at jeg tenker så mye bedre når jeg går med henne at det er en fryd. Det er som om alle de negative tankene bare blåser bort. Og det var på denne turen i dag at jeg lovet meg selv. Jeg gav meg selv et løfte. Jeg skrev tidlig i dette innlegget at vi har en kropp og vi har fått liv i gave og at det er opp til oss selv hvordan vi tar vare på det. Og jeg lover meg selv at jeg skal bli flinkere, jeg skal ta vare på denne kroppen på den beste måten jeg kan. For meg er det viktig. Jeg blir ikke yngre med årene, kjenner ingen som blir det men jeg kommer ikke til å endre noen ting for at jeg skal bli yngre for jeg skal på en eller annen måte eldes med eleganse. Må bare finne denne elegansen først da.
Det er rart hvordan ting er eller føles. I dag var det en god start på dagen og på veien til Stavanger så ble det sagt at det var meldt snø men jeg har liksom hørt den før og blitt skuffa. Men da vi kom ut til bilen etter avtalen så var den kledd av et hvitt teppe. Mannen min er ikke veldig glad for snøen, han sier at ” Vil vi ha snø kan vi oppsøke snøen, den trenger ikke oppsøke oss” Nå skal det sies at siden han er Nord fra så er han lei snø, jeg er jo vandt til snø om vinteren men har hatt litt sånn ambivalent følelser til snø. Men vi kom oss hjem og etter mat og en tur på apoteket så var det bare å kle på seg og ta med Nala på tur, og jeg tror nesten at det er en polar hund vi har og ikke en Toller for denne frøkna her hun elsker snø, så hun passet på å ake seg bort etter. Jeg hadde planer om å ta bilder av det… men selvfølgelig var mobilen tom for strøm, så ja… det ble ikke noe sånt bilde nei.
Men jeg koste meg i snøværet, og jeg vet jo at det er en viss fare for at den blir borte i morgen, tror at det dessverre er meldt varmere i helgen, så ja det er vel bare å nyte den mens man kan. Og jeg skal si det som det er, jeg føler meg så mye lettere til sinns når det hvite ligger på bakken, det kan godt være kaldt men det føles ikke så kaldt når det er snø, noe som på mange måter er litt snålt syntes jeg men men det er bare sånn jeg føler det.
Så for meg er det nettopp lykke på jord når det snø ute, selv om jeg syntes det blir skumlere å gå og skumlere å kjøre men det er likevel bare fantastisk rett og slett.
