Okay, nå må jeg skrive ned litt tanker, jeg er full av ulike følelser og tanker og vet at dette er nok, nok er nok. ( NOK ER NOK)

Jeg dro jo til Østlandet på Torsdag og hjem i dag og jeg innrømmer at det å komme hjem hit vi bor gjorde noe med meg, for det første var jeg enormt lettet fordi det var skikkelig drittføre å kjøre i, men jeg kom meg nå hjem fikk ting og tang ut av bilen, og fikk luftet Nala og så kom jeg inn og gikk i kjøleskapet for å finne drikke, for jeg visste at jeg hadde latt det stå igjen noe brus , en flaske eller 2 med brus og skulle ha når jeg kom hjem, noe jeg også sa til de her hjemme på onsdagen at jeg tar med meg en flaske eller 2 og så lar jeg resten stå til jeg kom hjem. Så siden jeg ikke så den på bordet, sjekket jeg kjøleskapet og jeg kikket inn i de andre skapene, men nei, ingen brus. Jeg var nok mer sur enn nødvendig og jeg dro for å kjøpe saft , for etter operasjonen klarer jeg ikke drikke kun vann, så det må være smak i, nytter ikke med sånn smakstilsetninger men saft og da fun-light saft, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Så jeg kjøpte saft og en brus til meg selv, og jeg var ikke veldig blid når vi spiste, og det endte med at K som hadde vært hjemme sa at det var tomt for saft og butikken var stengt så han hadde drukket brusen min, og jeg smilte vel litt sånn påtatt. Men inni meg innså jeg en ting. Vi snakker jo så mye om avhengighet i forhold til rusmidler og sukker osv… og jeg har jo på mange måter skrevet mye om mammas problemer men når jeg nå ser på meg selv så innser jeg at jeg har gjort mye av det samme. Brusen drikkes i kopp og ikke glass. Akkurat som om de hjemme lar seg lure av det. Jeg gjemmer brusen, på samme måte som mamma gjemte sine drikke varer. Men hun som meg vet jo godt at man finner det. Og jeg innser at jeg er blitt akkurat som henne men uten rusen, eller det vil si.. jeg er avhengig av en annen form for rus,  den følelsen brusen gir meg.

Og jeg vet at det å slutte med det er kanskje like ille som det som de som må slutte med alkohol eller andre rusmidler. Jeg kjenner at det er en slags merkelig følelse jeg får av dette her. Og jeg tenker at det er viktig at nok en nok, jeg må slutte, nok er nok, jeg tror at jeg får det bedre med meg selv når jeg kutter ut brusen. Og jeg tror at det er sånn at det er noe av det jeg så i dag med mamma som skremte meg, som gjør at jeg tror at jeg på mange måter har et gen for avhengighet og at det betyr at jeg må holde meg unna rett og slett. Det betyr at det er tøffe dager foran meg, og jeg vet at det blir grusomt men jeg innser at jeg er en slags blåkopi av min mor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg tror at det er bare å tørre å si ordene ” jeg er avhengig” Og den ” rusen” både brus og sjokolade gir meg er på en måte noe jeg må ta tak i, rett og slett.

På en eller annen måte.