Knekt, supertrøtt og ikke meg selv. Det er resultatet etter en hektisk og lang dag. Akkurat nå har jeg våknet etter å ha sovet i noen timer, jeg kjenner at jeg gruer meg til i morgen fordi jeg skal igjen tidlig opp og så lege og så reise til Østlandet. Ikke misforstå men jeg kjenner at jeg gruer meg fordi jeg vet at det blir en lang og tung dag og kanskje i verste tilfelle en tung helg.
Jeg kjenner at det har vært spesielt tungt dette kurset og jeg kjenner at jeg er mer tom nå enn ellers. Men jeg har en liten mistanke om hvorfor. Jeg kjenner det er nok mye etter smellen med kyra, som henger i enda. Hodepine har jeg hatt hver eneste dag siden og det samme med nakken. Nå fikk jo nakken seg en real trøkk og det er ikke så mye annet å forvente egentlig men likevel, nå er det jo 3,5 mnd ca ( 17 juni) så jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg fortsatt er plaget men men det er vel noe jeg bare må leve med. Så vi får se hva det er som blir resultatet til slutt.
2 dager er gått siden jeg sist satt med bloggen min. 2 enkle dager men likevel med en følelse av at det har vært 2 tunge dager fordi jeg har ikke hatt så mye ork til noe som helst annet enn at jeg har vært på markør oppdrag. Og i går var jeg så sliten at når jeg kom hjem så sovnet jeg og sov til langt utpå kvelden, sto opp, dusjet og så natta igjen. Sov til i morges og jeg kjenner at jeg har lyst til å sove nå også men jeg skal ikke det. Jeg har egentlig for mye å gjøre. I dag var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde bilen fordi jeg var så trøtt når jeg var ferdig med dagen at det var bare helt greit å bli hentet rett og slett.
Jeg føler meg omtrent som dette kan man si. Men men det at jeg er sliten hindrer ikke tankene å flakse fra en plass til en annen så ja hva kan man si? Jeg tenker at det var greit at jeg ikke var her på de 2 dagene.
Nå har jeg akkurat vært ute med Nala, og nyter roen i huset, mannen min og K er å hjelper M og K med ting i det nye huset deres så det blir bra for de å få det på plass så får jeg heller ta turen dit etter neste uke. På fredag reiser jeg jo for å hente mamma hit ( delte tanker og følelser rundt det) og så er det rolige dager frem til neste kurs om 3 uker. Livet er litt opp og ned. Men jeg er nå i hvert fall i live. Satser på bedre dager i morgen og fremover.
Dette er et innlegg jeg har båret på en stund, det er et innlegg som krever mye av meg å skrive og det er fordi det gjør vondt i hjerte. Ikke fysisk men mentalt sett. Jeg syntes samtidig at det er godt å få det ned. Og jeg vet ikke om dette er et sånn innlegg som noen egentlig kan forstå seg på , fordi det blir sånn halvveis siden dette er kun mine ord og mine tanker. Men likevel har jeg bestemt meg for å skrive dette, fordi jeg har noe jeg vil si, noe jeg må ta opp. Ikke sånn at det handler om liv og død men jeg vil likevel si noe om det. Jeg vet at det er mange meninger om hvilket forhold man skal ha til barn, foreldre og søsken. Jeg vet at det er mange meninger om hva som er best og merkelig nok er det sånn at alle andre vet hva som er best for andre og at det virker som om de sitter på fasiten. Men det er ikke alltid sånn. Og jeg er jo også fullstendig klar over at dette er kun min side av saken, at siden dette ikke er en blogg hvem som helst kan skrive innlegg på så vil det bli kun en vei og en side av saken men likevel. Dette er noe jeg har båret på lenge og jeg har vært mye frem og tilbake men jeg har fått en PM så jeg tenker at jeg har lyst til å si noe om det uten å gå veldig inn på saken slik den er i dag.
Det er noen som lurte på om jeg har valgt å fortrenge at jeg har barn, egne biologiske barn, siden jeg snakker om lite om de, og at jeg nevner de aldri. Og at jeg setter mine bonus barn først. Og det gjør meg trist.
Jeg forventer ikke at noen kan forstå hvordan jeg har det, selv om jeg prøver å forklare, for det er en slags sorg som jeg bærer med meg. Og jeg vet at det er jo sånn at man mener at jeg er en dårlig mamma og ja jeg har vært det. Jeg har påført ungene mine så mange skuffelser at det kom til et punkt hvor det ble stopp. Hvor vi innså at veiene måtte gå hver sin vei. At de har sitt liv og jeg har mitt. Ungene mine er flotte gutter, de har klart seg utrolig bra og jeg er utrolig stolt over at de har tatt de valgene i livet som de har gjort selv om jeg er trist over at jeg har påført de en slags sorg og tomhet. Og jeg vet at det er ikke så mange som kan forstå hvordan det egentlig er for de og heller ikke for meg. Og jeg innser jo at den eneste måten de kan heles er at de ikke blir plaget. Jeg vet at det er mange ting som kan rettes opp men jeg innser at det som har skjedd var for sårende for de og at de som jeg har valgt å ta avstand. Og det er ikke bare sånn at dette kom over natten. Nei det har nok sakte og sikkert bygget seg opp. Så hva nå? Er det sånn at jeg driter i ungene mine? Nei det er jo ikke det, men jeg tenker at noen ganger må man bare la ting ligge.
Jeg kan ikke bestemme for andre, jeg kan ikke si at det for andre er rett og jeg kan heller ikke kreve at noen andre forstår det valget vi tok. Men jeg tror at ved å gi de fred og ro og ikke tar kontakt med de, at jeg lar den ballen ligge død så vil de finne frem roen og tryggheten i seg selv og hvem vet, når tiden er inne så vil de kanskje se et behov for å ta en samtale. Om jeg er her vil døra min alltid være åpen. Uansett er det ikke sånn at jeg ikke tenker på de men det er noen ganger best å bare la det vonde ligge rett og slett. Og jeg må bare håpe at en dag kan de tilgi meg og innse at det ikke var sånn det skulle bli. Og hvis ikke det skjer så håper jeg at det er sånn at de har det fint. At de en dag finner sin beste måte å ha det så godt de kan.
Og jeg bærer meg med sorgen og tapet i hjerte, for det er ikke sånn at de eneste typene med sorg som finnes er enten kjærlighet eller døds sorg, nei vi vet jo at det finnes mange typer sorg.
Gid morgen. Ja jeg er våken og klar for denne dagen.
Jeg håper dere er klare for denne dagen og jeg kjenner at det er noe jeg er klar for.
Jeg sitter her med tekoppen min og tenker litt, og en ting er sikkert og det er jo sånn at ikke alle ting er til å forstå. Og kroppen min er en av de tingene jeg ikke har funnet helt ut av enda jeg har hatt snart 51 år på meg. Og det er ganske snålt syntes jeg. Og hva er det som gjør det denne dagen? Vel jeg burde ikke vært så våken og allerede kommet i gang med å gjøre noe , for vanligvis er jeg egentlig i drømmeland på denne tiden, men til tross for mer eller våken natt og tidlig opp så er jeg lysvåken. Jepp du leste rett, lysvåken. Og det syntes jeg er så snålt, for det pleier jo ikke være sånn. Men men så hva slags planer har jeg i dag da? Vel ikke så spennende ting egentlig. Det vil si at jeg skal hente noen ting til jobben i morgen og så skal jeg på tur med Nala i hundeskogen tenkte jeg. Vi har bilen i dag så derfor er det jo greit å benytte den anledningen. Og så skal jeg vaske badet, det er egentlig det som står først på lista nå, for det er litt i tidligste laget å gå ut døra til de andre tingene.
Det er så viktig at man tar seg tid, at man tar seg tid til å gjøre de tingene som er viktige men også de tingene som er mindre viktig fordi uansett hvordan man ser det så er det ingen som kommer til takke deg for at du gav alt for mye av deg selv, og ikke tok vare på deg selv. Og av og til må man bare innse at det er viktig ikke bare for en selv men andre også at det er okay hjemme. Og det er jo egentlig egenomsorg på en måte( hvis man setter det litt på spissen) at man tar vare på hus og hjem.
Men nok om det nå skal jeg starte på noe og ikke bare sitte her. Tekoppen er snart slutt.
Dette er det brødet jeg baker i dag, jeg har bakt det en gang før men da ble jeg ikke så fornøyd så derfor skal jeg gjøre nytt forsøk i dag. Forskjellen er at denne gangen er det dobbel porsjon og så skal jeg ikke bruke former, men legge de i langpanne.
Har du er favoritt brød du liker å bake? Jeg husker godt at bestemor pleide å bake brød sammen med meg, og jeg tror at mye av den gleden når det gjelder å bake, ja i det hele tatt lage ting fra bunnen av har jeg nok fått fra henne. Og hvorfor ikke bruke denne dagen til å bake så det var bare å brette opp ermer, av med ringene og klokka og så sette i gang etter en god håndvask. Og det som er at når jeg baker eller står med andre ting på kjøkkenet så går gjerne tankene alle andre steder også. Og det er jo sånn at jeg har en del tanker om dagene fremover. Ikke at det er så mye som skjer men til helgen skal jeg til Østlandet å hente mamma og hun skal etter planen være noen dager men jeg tar ingenting for gitt før vi er her hjemme igjen begge 2. Så ja det er litt tanker rundt det kan man si. Men men. Jeg skal ikke gå noe mer innpå det.
Men tilbake til brødbaking. Jeg syntes alltid det er spennende å teste ut nye oppskrifter, og jeg må si at noen ganger er det bedre med kjøpe brød enn hjemmebakt men jeg skal prøve å skjerpe meg. For egentlig så koser jeg meg når jeg står med deigen eller røra i hendene og det føles ut som om jeg skaper noe, at det skjer noe. Og så er det jo noe av den beste lukten som er, enten det er boller eller brød eller hva?
Men ellers i uka som kommer…. da er det litt jobbings, så vaske litt og så er det en tur til lege og så ja turen går til Østlandet, jeg skal i utgangspunktet ta med Nala men vi får se. I morgen kommer jo K hjem også så det blir bra.
Så jeg venter på at brøddeigen skal heve seg før jeg begynner å jobbe med den. Jeg gleder meg til å teste ut denne varianten ( har gjort noen små, bitte små endringer i oppskriften) og så får vi se hva som var best. Mannen får avgjøre når han kommer hjem, han er å hjelper M med siste innspurten i boligen, i morgen kommer jo samboeren hans ned, og de skal flytte inn i nye huset. Så det blir en god start.
Håper dere alle har en god eller nei en fantastisk dag og kan se at dette er en dag man kan legge seg på minne.
Og etter 45 min ble dette resultatet:
Så nå er 2 runden i ovnen, og det er en god lukt her hjemme, en lukt som minner meg om bestemor.
God lørdag. Håper dere har en knallfine dag så langt. For noen har jo dagen nettopp begynt mens for andre har den vart i mange timer, og mange har fått unna både det ene og det andre. Her i huset er det litt sånn delt, jeg har tilbringt store deler av dagen i senga mens mannen har fikset både det ene og det andre. Kjekt sånn sett men jeg hadde jo en plan om å gjøre noe ut av dagen i dag men men sånn ble det ikke. Jaja, får bare ta det som det kommer rett og slett og tross alt er det ikke natta enda. Så jeg må bare få i meg kaffen og så sette i gang. Mens jeg nyter kaffen min eller det er jo egentlig en latte så ser jeg bort på mannen min, han ser på formel 1 på tv og samtidig legger kabal, og jeg ser at han minner meg om meg selv som både ser på tv og legger en eller annen kabal på mobilen.
Men i dag hadde jeg lyst å teste noe til middag og jeg vet ikke hvordan resultatet blir men men det går sikkert bra.
Rødløk, hvitløk, chilli, tomater og ingefær stekes litt raskt. Bladspinat og scampi, og pinjekjerner tilsettes og steks videre.
Kyllingfilee med smørost og krydder stekes i ovnen. Så skal dette da serveres.
Men om det blir godt?? Tja vi får se. Heldigvis har vi Pizzabakeren hvis ikke det er godt. Burde selvfølgelig ha skrevet dette innlegget etter at vi hadde spist men det gjorde jeg altså ikke. Så jeg får heller skrive et annet innlegg om det i etterkant. Og hører dere ikke noe mer fra meg så var det ikke godt og vi overlevde ikke ( nei da, skal ikke tulle om det) Så ja. Dette var min dag så langt.
Men jeg skrev om at livet gir og livet tar, og grunnen til at jeg skrev tar er at jeg fikk en melding i dag om at datteren til en god venninne jeg dessverre ikke har så mye med å gjøre lengre , ble funnet død i sengen sin i morges. Hun hadde sovnet stille inn. Så ja det er ikke greit og det er trist, men jeg har dessverre mistet litt kontakten med henne så jeg vet ikke. Men jeg kjenner jo godt til sorgen hun måtte ha.
Min bestemor sa en gang noe viktig. Hun sa ” hvis du ikke har noe positivt å si til noen, er det bedre å ikke si noe i det hele” Og det er vel ofte det beste. VI har jo ytringsfrihet i landet vårt men det er jo ikke ensbetydende med at man trenger å ytre alle meningene sine eller hva? Det er mange som jeg syntes er veldig hyggelige mennesker men det betyr jo ikke at jeg er enig i alt de sier, og av og til er det jo enormt lett å bare si de i mot, og jeg gjør av og til det men….
For jeg er en som tenker mye, på litt om alt og alt om litt men det er ikke sånn at jeg skriver eller deler alt, ikke fordi jeg skammer meg over det jeg tenker eller at jeg i det hele tatt tenker. Men noen ganger leser jeg diverse innlegg enten i en blogg eller i et eller annet sosiale media og jeg kjenner at det jeg leser er så langt fra der jeg selv står i livet at jeg tenker at i stedet for å skrive det jeg tenker så trekker jeg meg bare stille og rolig vekk. Ja vi har full rett til å være enige om at vi er uenige men man trenger ikke finne en måte å tråkke ned motparten. Og sånn er det jo i livet generelt sett, man vil alltid møte noen som mener noe helt annet enn en selv, men man trenger ikke bruke tid på å krangle tenker jeg. Vi vet jo at for en god stund siden, det er vel blitt et år eller flere så var det en som utelukkende baserte bloggen sin på andre sine blogg innlegg og det ble som om bloggeren latterliggjorde andre sine innlegg. Men det er jo enormt synd at det skal være sånn. Men jeg kan ikke styre hvordan andre blogger eller hva slags innhold de har. Men en ting er sikkert, er det for ille så slutter jeg å lese bloggen rett og slett.
Mamma har en venninne som alltid måtte kommentere andre sine klær men det var aldri noen sinne positivt, det var rett og slett latterliggjøring, man kan vel på en måte si det sånn at de sosiale antennene ikke direkte var på plass ( hvis det er lov å si det sånn) og jeg husker ofte hvor sårende det var når hun skjøt mot meg med sine tanker om meg. Ja jeg slet med vekt og hadde ikke så mye klær jeg klarte å bruke, men jeg tenker at uansett hva man tenker så lar man vær å si det høyt. MEN og det kommer et men her… jeg har ikke alltid klart å la vær å si noe og jeg lærte vel på den brutale metoden noen ganger men det viktigste er at jeg lært av det. Og den lærdommen tar jeg med meg igjennom livet. Og jeg lærer noe hele tiden om slike ting. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, jeg har vel en liten defekt der men jeg prøver å bli en bedre utgave av meg selv, jobber med det, om ikke hver dag så mesteparten av uka.
Det skulle ikke være mulig…. jeg forstår det bare ikke. Men men det er vel sånn noen ganger. Fredagen var planlagt, jeg skulle tidlig opp, ut på tur med Nala og så starte med husarbeidet. Men det ble ikke sånn. Jeg sitter på stedet hvil og jeg forstår ikke en dritt rett og slett.
Jeg er tom rett og slett. Ikke kan jeg skylde på dårlig søvn men jeg kjenner at jeg er dau i kroppen. Og det liker jeg ikke, jeg kjenner at jeg er en anelse bekymret for at ting skal ha gått feil vei igjen. Og jeg har jo planlagt en liten tur med mamma i desember. Og jeg kjenner at jeg er livredd. Og jeg skal jo på ny runde med oppdrag neste uke, og jeg skal jo hente mamma neste helg. Alt i alt er det feil og jeg kjenner at nok er nok, jeg må sette på bremsen rett og slett.
Så hva gjør jeg nå? ja jeg vet ikke. Jeg kjenner på en slags skrekk og jeg håper bare at det er en slags infeksjon i kroppen og jeg skal jo til ny lege neste uke. Så jeg er veldig spent. Men jeg tror også at det er noe som ligger i bunnen og som lurer meg.
Men seriøst, jeg har enten lim eller sirup i rompa, jeg kjenner meg så lat og treg men jeg har likevel fått vasket gangen og badet. Det er rart det der hvor tiltak det er å komme i gang men når jeg først får det unna, ja da er det helt greit. Jeg hadde egentlig planlagt å invitere noen venner i morgen på hjemmelaget pizza men akkurat nå er det liksom et eneste stort tiltak. Og lysten jeg hadde forsvinner sakte men sikkert men men.
Men men det går seg vel til, vi snakkes sikkert over helgen.
3 forsøk på å skrive et innlegg. 3 ganger i dag har jeg satt meg ned for å skrive et innlegg, men ble det noe? Gjett 3 ganger… nei da du skal slippe det, for svaret er ganske enkelt nei da , det ble ikke noe innlegg før i dag. Men det er jo aldri for sent, enten man skal snu eller ikke, men det blir et innlegg nå da. Dagen i dag startet tidlig med at jeg fikk mannen på jobb, eller han kjørte jo selv men etter at jeg hadde tatt med meg bilen hjem igjen så ventet jeg litt før jeg dro av sted til den berømte hundeskogen. Og det var så pass tidlig at vi hadde skogen for oss selv, ingen folk eller hunder og selv om det ikke er noe vi opplever så ofte så ja det var faktisk ganske så godt.
Nala fikk badet og kost seg og jeg badet ikke men tør å si at jeg koste meg like mye på min måte, og det var så deilig å bevege seg rett og slett. Og når jeg kom hjem fikk jeg jammen besøk så det var også veldig hyggelig. Selv om det ødela en del av opplegget så ja det var hyggelig rett og slett. Og etter det så var det frisør time osv. Med andre ord så har det gått slag i slag rett og slett. Og det er faktisk først nå jeg har fått satt meg ned. Så ja det er en sånn dag. Men jeg skal ikke klage, det var eller er denne dagen for fin til, og det er rett og slett bare en sånn dag. Så ja, klesdunker er tømt og ting er lagt på plass. I morgen er det en ny dag med litt husarbeid og litt sånn smått før det er helg på meg også. Men dere, ha en fin kveld, sov godt så skrives vi sikkert i morgen
Før jeg begynner på dagens innlegg så må jeg bare først ønske deg en god morgen. Håper at du har en god start på dagen. Her har vi nettopp vært på tur og vi kom hjem rett før regnet pøste ned igjen.
Så til neste ting før innlegget. Dette er mine tanker og følelser, mine meninger og jeg vet at det er så urolig mange meninger og holdninger rundt temaet jeg skal skrive om og det er ikke meningen å dra ned andre mennesker, jeg snakker ut fra egen erfaring. Og jeg ber om unnskyldning hvis jeg sårer noen.
I går ble jeg sittende og se på noen klipp fra Youtube og kom borti denne serien her:
Supersize Vs Super Skinny Series, hvor jeg kjente at tankespinnet begynte. For dere som ikke har sett dette så handler det om en engelsk lege som har en klinikk som behandler hvis man kan bruke det uttrykket mennesker som både sliter med ekstrem overvekt men også svært undervektige mennesker, hvor han lar de bytte måltider i 48 timer. Og de begynner å innse hvor mye eller hvor lite de spiser. Det er et ganske så interessant program syntes jeg. Men det er nok sikkert noen meninger rundt det, og jeg tror at det ikke alltid er nok med 48 timer for å endre kostholdet men det kan, jeg sier kan være med på å belyse og opplyse dem selv om hvordan matinntaket deres er.
Så ja overvekt og undervekt er et samfunnsproblem i utrolig mange land, og jeg tenker at før så pekte man over til USA for å påpeke overvektige men man ser en stor andel her i landet også. Jeg vet jo at det er en del mennesker som også er undervektige men jeg kan mest snakke om fra den andre siden, da jeg har vært der lengst. Jeg har dessverre ikke så mange bilder å vise til da de fleste bildene er det flere enn meg på, men det jeg kan si er at jeg var så pass tung at jeg kvalifiserte til overvekts operasjon, jeg var på 140 kg tallet. Og i dag på turen så begynte jeg å tenke på det jeg skal skrive i dette innlegget eller man kan si det sånn at jeg egentlig lot tankene mine spinne videre fra i går. Jeg tenker at dette er et mye omdiskutert tema og for mange så handler det om hvordan man spiser og lever, fordi man ser jo at mange beveger seg mye mindre enn de burde, og at det å ha tilgang til usunn mat kontra sunn mat handler om i mange tilfeller økonomi, jeg husker at jeg en gang for mange år siden , var uten inntekt i en kortere periode, og fikk hjelp av Nav, og det var billigere for meg å kjøpe snop og slike ting enn det var å kjøpe annen mat, klart at jeg ble fortere sulten men til tross for dette så var det på en måte det jeg fikk til. I dag så ser man at mange skoleelever velger å spise boller og ha sjokolademelk eller brus som mat ( ser de i butikken i matfri) enn annen mat.
Så hvem har ansvaret for at mennesker, ja unge mennesker øker i vekt? Det har jo blitt så pass at ungdom ned i 16 år blir operert for overvekt, og jeg mener at det er ikke bare foreldrene som har et ansvar her, ungdommen har også et ansvar. Heldigvis er det jo sånn at dette er ikke mengden men foreløpig bare et fåtall, men at vi blir tyngre og tyngre er det ingen tvil om. Hvis man tar seg en tur i butikken så ser man at prisene på sunn mat er dyrt. Men jeg tror at dette er en viss sannhet, fordi jeg er overbevist om at hvis barn og unge lærer seg å ha en okay forhold til kosthold og at man er i bevegelse, aktivitet så mye som mulig så danner man et grunnlag som man kan ta med seg videre i livet.
Men klart at det er så enormt mye enklere å spise snop og sitte foran en eller annen skjerm. Og det er jo også sånn at vi lar oss påvirke av de man har rundt seg. Nå vet jeg jo at det er mange foreldre som er hysterisk over hvis barnet får smake noe med sukker i og nekter de dette men det som kan skje er at når de er hos andre og de får tilgang til søtsaker så kaster man seg over dette. Nå sier ikke jeg at det er alltid sånn men det kan skje. Men det er jo også sånn at det er nok mye genetisk rundt dette med overvekt, man ser at i mange familier er det en del overvekt, i min familie ser jeg det, jeg har onkler, tanter, som alle har en eller annen form for overvekt og jeg ser også at andre har det. Så ja at det er mye gener inni bildet er også sikkert.
Men hvem har egentlig ansvaret for at det er slik at det samfunnet vi lever i dag består av mennesker som blir tyngre og tyngre? Har vi som personer all skyld selv eller kan man legge skylden på butikken, på politikere, på produsentene av varer i butikken? Bøndene får jo ikke alle de pengene vi betaler for maten, og en ting er sikkert, det er jo sånn at vi har et ansvar selv, men samtidig er det sånn at man burde se på hvorfor usunn mat er billigere enn sunn. Og det bør også være sånn at det finnes muligheter for at barn og unge kan få delta på aktiviteter som ikke koster penger eller i det beste ikke er så dyrt. For idrett er dyrt, det er det ingen tvil om. Men at det må en endring til det er sikkert og visst.
Ja jeg hadde en operasjon men det er ikke sånn at det er helt uten jobb, både før , og etter. Vekta står stille og jeg kan fint og lett legge på meg igjen. For meg handler det om at det sitter i hodet mitt. Jeg vet at det er der det ligger.
