Chanetts sine tanker Et lite steg av gangen, fører deg frem til mål.

Jeg har fra tid til annen fått et spørsmål jeg ikke alltid vet hva eller hvordan jeg skal svare på det. Ikke fordi at jeg skammer meg men mer det at jeg ikke vil at noen skal henges ut eller at det skal misforståes, for jeg bærer ikke nag, jeg bærer ikke på et hat, men jeg bærer heller ikke på en lettelse om du forstår hva jeg mener. Jeg bærer ikke på et savn ei heller et tap. Jeg bærer på mine egne tanker og følelser rundt det men til tross for dette så kan jeg forstå.

Jeg har vokst opp i en menighet, et slags samfunn, en gruppe mennesker som alle deler den samme troen, som har det samme synet på livet, gud og at man tror på bibelen. Det er ikke sånn at den tas 100% bokstavelig, for det blir litt for ille men troen på at det var noe større enn oss selv, noe vi ikke kan se men vet er der.  Og jeg hadde ikke noe problem med det den gangen. Jeg var ikke indoktrinert med det og jeg kunne forlate det når jeg selv ønsket, men jeg hadde ikke det ønsket i det hele tatt. Ikke før i 2009. Hva skjedde da?

Vel det er ikke lett å sette fingeren på hva det var som utløste det behovet for å forlate det jeg trodde var det rette? Jeg har ikke fått en åpenbaring eller noe i den duren men jeg fikk ting på avstand. Jeg flyttet vekk og kjente at jeg på mange måter måtte ta en alvors samtale med meg selv. Jeg måtte vende blikket innover meg selv og mine tanker rundt dette. Jeg hadde flyttet 500 km hjemmefra , jeg sto på egne bein og ingen kunne lengre gi meg svar på hva som var rett, eller kunne noen det? Jo jeg selv kunne gi meg råd og ro i kroppen. Og etter å ha gått en lang tur og resonert med meg selv så ble jeg trygg på valget mitt, jeg visste at når jeg sendte brevene så var det ikke noen mulighet til å snu.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tårene mine rant den dagen, for det var som om jeg skiltes fra noe jeg var vandt til, som jeg på en måte bare hadde gjort det som var forventet av meg, det var som om det ikke ville komme som en overraskelse på de som mottok brevene. Jeg har alltid gjort ting helt ut, jeg valgte derfor å ta det helt ut , og gjøre min tid i menigheten fullt og helt, jeg stilte alltid opp når det var et behov, men jeg skal ikke hive det under bussen fordi jeg tror at min barndom var lykkelig og bra, selv om det var noen skår i gleden, men til tross for dette så var det ikke en grusom barndom, jeg hadde mange mennesker rundt meg, men ingen av de grep inn da jeg trengte det, det var akkurat som om de antok og mente noe men aldri gjorde noe når de så hva som skjedde.

Ja jeg lærte mye den gangen og jeg har lært mye om meg selv i ettertid. Nå er det gått en del år og noen ganger kjenner jeg at jeg savner “gjengen” men jeg står så langt fra de som jeg kan komme. Jeg er ikke redd for å si at jeg tror på noe større enn meg selv, noe som ikke kan ses men som man bare vet er der. Jeg kjenner at jeg på mange måter ofte blir stilt ovenfor en slags følelse av at jeg ikke alltid velger den rette veien, og at det valget gikk utover andre enn meg selv, men jeg tenker at for meg var det nettopp et rett valg. Så får man heller ta det som det kommer.

Hva med deg? har du noen ganger måtte ta valg som ikke bare rammer deg men også andre?

Da er det blitt fredag og jeg venter på gjengen som skal komme hjem fra jobb. I dag har jeg hatt delvis sløvedag men tenkte at jeg kan ikke bare sitte her, selv om jeg nok ikke hadde fått et feil blikk fra de som kommer hjem. Jeg var så heldig for at jeg fikk sove til 0900 i dag og det var så godt å nyte en rolig morgen med tur på ukjente og nye veier. Og Nala koste seg på tur hun også, det virket sånn. Selv om det øste ned, og mobilen hadde blitt igjen hjemme, for den trenger jo ikke bli våt. Uansett det var godt med en litt sen morgen. Men når jeg kom hjem var det å få litt varme i seg, og så skifte til tørre klær og så slappe litt av, før jeg begynte å prøve å  sette i gang med litt her hjemme. Det sto bla annet  et par dunker med klær som skulle brettes, K reiser jo til Danmark på søndag for noen dager så da var det jo greit å få hans klær ferdig i både vask og tørk.  Og så har jeg kastet søppel, jeg har fått unna støvsugingen og jeg har spist litt. Og nå har jeg pause, jeg har skrevet handle liste . i dag ble det et ønske om Taco så da får det vel bli Taco da.

Jeg så i dag at noen få trær har begynt å få høstfarger.

I morgen skulle jeg deltatt sammen med Nala og mannen min ( han løper ikke da) på Gjørmelabben Nannestad og så videre til Trondheim, men sånn ble det ikke, vi er her på Jæren og vi dropper de løpene pga min helse og Nala sin helse, men neste år, da blir det bra.

Men nå skal jeg tilbake til kompisen min denne dagen, så blir det så rent og pent. Og på øret har jeg skrekkpodden.

I går var det verdens dagen for psykisk helse og jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg men jeg gjorde ikke det i går, ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg rett og slett var tom, utladet. Jeg kjenner at det å være tilbake på plass i kursvirksomheten er noe som jeg syntes er fantastisk tipp topp tommel opp men jeg blir av og til mentalt utladet. Jeg er rett og slett tom på alle måter, men jeg angrer ikke at jeg deltar på dette. Jeg lærer så utrolig mye, ikke bare om settingen, førstehjelp osv… men jeg lærer veldig mye om meg selv og jeg håper jo at jeg utvikler meg og blir bedre for hver gang.

Uansett, jeg hadde ikke glemt at det var verdensdagen for psykisk helse men noen ganger orker jeg ikke bare fokusere på det, selv om det er mye av fokuset mitt, noen kaller det jo for u-helse. Men i går ble det som sagt ikke noe. Det er noen dager jeg bare kjenner at nok er nok, og jeg har ikke fått fokusert på bloggen min disse dagene og jeg hadde ikke glemt bloggen min men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skulle finne ork til å sette meg ned med bloggen fordi ordene ikke fant veien. Så jeg kommer sterkere tilbake, rett og slett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vet ikke med dere men jeg syntes middag er så utrolig vanskelig å finne ut av, man skal ha det godt, enkelt og ja finne noe som metter uten å blakke seg helt. I dag var det ingenting her hjemme jeg kunne bruke i middagen så jeg tenkte at jeg må kjøpe alt som skal til. Målet mitt er å finne middager som heller ikke koster skjorta. Og når man er sånn delvis kresen så ja hva skal man si, det er ikke direkte enkelt men jeg tror jeg klarte denne gangen.

Her er det kylling filet, hvitløk, rødløk, gul løk, paprika, brokkoli, og gulrot og ris som blir laget ved siden av.

Alt er kjøpt på en av butikkene her og jeg kjøpte på tilbud, så det ble 285 kroner for alt sammen. Billigste er det ikke men det er greit nok. Jeg er overlykkelig om jeg klarer under 300 kr i middag til oss 3 men dessverre er det ikke alltid. Eller svært sjelden dessverre.  Men uansett dette er dagens middag. Den metter, den er okay i forhold til kostholdet og vi liker det så da blir det sånn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva skal dere ha til middag i dag?

Å være et menneske med verdi, skal ikke og bør ikke være avhengig av tallene på en vekt. Vi kommer i mange slags former og fasonger og når vi er barn lærer vi at vi ikke skal mobbe, erte eller kommentere hvordan et menneske ser ut. I våre dager har vi jo diverse nett forum hvor man kan være anonym og mange klarer å lire av seg kommentarer på hvordan et menneske i sosiale media ser ut. Vi snakker jo om kropps positivisme og at man skal godta alle mennesker uansett, men så vet man at det ikke alltid er sånn. Mennesker som er slanke, tynne blir hyllet mens mennesker som fyller ut kropps skinnet litt mer  de blir sett ned på og kritisert og kommentert og mange tør nesten ikke handle ting de vil ha i butikken fordi hvis du er stor/ tjukk/ feit, ja kall det hva du vil så skal du ikke kunne handle potetgull, sjokolade, brus, is, smågodt uten å frykte at noen skal si noe. Og jeg har som så mange andre vært i klesbutikker hvor jeg fikk beskjed om at de ikke hadde min størrelse. Og jeg vet ikke men jeg kan kun snakke ut fra mitt ståsted, jeg kan ikke si at dette er noe som gjelder for alle men jeg er av den oppfatning at vi har alle et ansvar, både for å ta vare på oss selv men også et ansvar for at alle skal bli behandlet respektfullt, for vi vet ikke hva som ligger bak den kroppen vi ser, vi kan ikke vite hvorfor et menneske er i godt hold eller også motsatt, hvorfor en person er radmager.  Men at man ser mer ned på mennesker som er store er noe som man vet.

Etter operasjonen min raste jeg ned mange kg og jeg kunne gå inn i en hvilken som helst klesbutikk, og jeg som så mange andre opplevde en bedre service, jeg fikk mer hjelp, jeg ble mer sett og det syntes jeg er vondt. Det som er spesielt er at når jeg har lagt på meg igjen så opplever jeg at det er en annen service igjen, det er som om jeg begynner å bli litt usynlig for enkelte ansatte i noen butikker.

Jeg håper og tror at det ikke er sånn at det er et tall som skal avgjøre om jeg er verdt noe eller ikke. Om jeg er stor så betyr jo ikke det at jeg er et dårligere menneske enn når jeg er tynn. Og det er heller ikke sånn at det er andre menneskers rett til å bestemme hva jeg skal handle. For hvem har egentlig rett til å bestemme dette? Og jeg tenker at de rundt meg kan ikke vite hvem jeg handler for, eller om jeg handler for en bestemt anledning. Men ja jeg kjenner at jeg kan krympe meg når jeg handler det som noen kan se på som usunt.  Men hvordan er det med deg? Hva tenker du når du ser mennesker som er litt større enn ” normalen” som handler godis og slike ting?

Kommenterer du noen gang hva andre handler? Om ikke høyt men inni deg eller ovenfor venner?

God mandag midt på dagen.

Jeg har akkurat kommet inn døra, etter å ha vært på opphoggeren med lille Bie. Jeg innser at overskriften kan tyde på noe annet men det er altså bilen vi kjøpte som en ekstra bil, som dessverre fikk avgå med “døden” i dag.

Og jeg har litt sånn rar følelse for det, ja av en eller annen merkelig grunn ble jeg veldig glad i den bilen og jeg kjente på det når jeg leverte den, når han sa at før han trykket på send tasten så kunne jeg ombestemme meg. Men jeg visste at tiden var inne. Og vi trenger ikke 2 biler sånn strengt talt klarer vi oss med kun en bil. Og så lenge K er her så har vi jo 2 biler i husstanden så ja…. derfor lot jeg den gå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men ja jeg kjente det litt i magen når jeg gikk fra opphoggeren mot bussen at dette var kanskje ikke rett men det var litt rett likevel.

Så nå er jeg kommet meg hjem og skal bare nyte resten av dagen, gjøre litt småting her og der og så skal jeg forberede meg til i morgen , for jeg begynner å jobbe litt igjen. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til det men bare å komme i gang rett og slett så hjelper det.  Men det er jo ikke så mye bedre at jeg ikke er i god form heller men men det får bare stå sin prøve. Men nå er det planlegging av morgen dagen som står på tapetet. Snakkes

Vi har ikke en kjempestor leilighet eller et stort hus. Vi har det vi trenger og ennå holder vi på å bo oss inn, men jeg har bestemt meg, jeg skal trives her. Vi hadde R og M på middags besøk i dag og det er det aller første besøket vårt her, og de spurte oss om vi triveds, og jeg eller vi sa JA! For det er jo det jeg gjør. Jeg kjenner at jeg har på en måte landet, det er her jeg skal bo sammen med mannen min og K ( i en periode før han reiser videre) og selvfølgelig Nala. Jeg tenker på at man jo sikkert skulle tro at det å ville ha en stor bolig med mange rom er noe man vil ha men jeg vil ikke det, det er som om jeg har det trygt og godt her. Ja det blir fort litt rot på kjøkken men jeg prøver å lage meg en god vane at jeg tar 10 min rydding på kvelden, og sjekker at alt er okay, det blir jo mye koseligere når man står opp. Og så er det jo så lett at hvis rotet ligger natta over så er det mye lettere å bare la det ligge og så hoper det seg opp. Og det er jo aldri for sent å lage seg nye og gode vaner tenker jeg. Før eller senere så tjener man på det, ikke i form av penger men mindre stress.

Jeg kjenner at når jeg legger meg om kvelden, kryper tett inntil mannen min, og jeg hører at både han og Nala sover, ja begge snorker) så gir det meg en trygghet, en trygghet om at dette var en god dag og at natta også vil bli bra. Og i morgen er det tur håper jeg.

Ha en flotte kveld

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva får en person til å bryte kontakten med et annet menneske? Det finnes vel egentlig ikke noe ” fasit” svar på dette fordi det kan være så utrolig mange grunner til det, ja nesten like mange som det er mennesker på jord men det som forundrer meg i det hele er at når man bryter kontakt med en person så lar man det også gå utover andre, som er i den personens familie, uten at de engang bor i samme by, eller distrikt. Det er jo sånn at man ofte kan føle seg såret men betyr det at en person har såret deg , det at alle i den familien har såret deg? Forhåpentligvis ikke.

Og hvorfor skal det være sånn at det går utover ” uskyldige” mennesker som sitter igjen men ubesvarte spørsmål? Jeg kan forstå at hatet gjør at man ikke ser lengre enn der og da. Det er jo sånn at det er alltid noen som blir såret.

Jeg har 3 barn men ingen kontakt, fordi vårt forhold ble ødelagt av valg og avgjørelser jeg tok som de ikke var enige i. Og jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde tatt de valgene men jeg vet at det skjedde og jeg må bare håpe at de ikke glemmer meg helt, at en dag, kanskje langt frem i fremtiden kan vi samles igjen men jeg har funnet min måte å håndtere dette med. Og tragiske ting har skjedd på veien den siste tiden men jeg vil alltid være moren deres, om ikke på noe annen måte enn på papiret deres. Jeg skal gjøre som de ønsker, jeg skal holde meg unna. Sårer det meg? Skjærer det meg i mamma hjerte? JA!!!!! Helt klart men jeg vet at det er som det er. Alt fordi jeg gjorde noen dumme valg, jeg stolte på noen som jeg ikke skulle ha stolt på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og jeg tenker på alt sammen i kveld, noen kvelder er det sånn. Ikke at jeg tenker at det blir noe bedre av å tenke på det men refleksjoner er alltid bra eller hva? Uansett så er det sånn at jeg tenker at man må bare ta det som det kommer, man må bare ta en dag av gangen.

Da er det en ny dag som er godt i gang. Jeg vet ikke med dere men jeg kjenner at det skal være godt å komme i gang hver eneste dag, selv om formen er dessverre ikke den beste. Håper det slipper snart kan man si. I dag har jeg egentlig ikke noen sånn kjempestore planer, jeg skal vaske litt tenkte jeg. Vi har jo fått unna det verste, nå er det bare finjusteringer igjen men det tar vi litt om litt.

Begynner å ligne noe nå altså. Fortsatt litt igjen men det er levbart og vi føler ikke at det er kaos i stua lengre selv om det nok sikkert er litt som kan endres, og som garantert kommer til å endre seg.

Nala har funnet roen nå, hun har forstått at det er her vi skal bo.

Så ja livet er godt rett og slett. I dag bestemte jeg meg for å ta turen på stranden med Nala i stedet for å gå her i området, så jeg  puttet Nala i bilen og dro av sted.

Og mens jeg gikk der, så lot jeg tankene fare, mobilen lå i lomma og eneste gangen jeg tok den opp var for å ta disse bildene, og jeg kjente pusten min endre seg, jeg kjente at jeg rett og slett at jeg har det godt. Denne følelsen har jeg ikke hatt på en stund og jeg kjente at dette var viktig for meg eller oss. ja mange vil kanskje mene at vi er rare som har valgt å flytte i denne leiligheten men likevel så er dette hjemme. Jeg kjenner at det er godt å være her.  Ja det er mer trafikk her men likevel det er ikke noe som jeg bryr meg om.

Når jeg dro fra det gamle huset så var det denne gjengen som samlet seg som om de sa adjø til meg. Uansett, jeg savner ikke den plassen et sekund, jeg vantrives ikke der i begynnelsen men etter at jeg hadde ulykken så ble det ikke det samme.

Men ja jeg har en indre ro i meg, en ro og en følelse om at jeg er hjemme.  Så jeg tenker at dette er en god dag.

Hei hei.

Dette er et innlegg som skrives mye på følelser og det er en eneste stor grunn til det, og hvis du leser litt videre så skal du se forklaringen. Og for de aller fleste er dette en ikke sak men av en eller annen grunn er det noe som gjør at jeg blir så lei meg på hennes vegne.

Okay her er saken. Jeg har søsken, og det er en litt komplisert familiesetting vi har men uansett min mor hadde i 6 mnd gledet seg til at søsteren min skulle komme på besøk og det skulle skje i dag. Grunnen til at det var blitt så langt tid siden sist var pga jobb hos søsteren min og helse og andre utfordringer hos mamma. Så ja summasummarum så skulle mamma få besøk i dag etter legetimen og jeg kjente at jeg gledet meg på hennes vegne.  Men av erfaring så visste jeg at det kanskje ikke ble sånn som hun håpet på/ ønsket seg. Og hva skjedde????? Nettopp det, hun hadde ikke tid til noe annet enn å kjøre mamma hjem og igjen satt mamma der men skuffelsen. Hun ringte meg med gråten i halsen og alt håpet  var ute om at det skulle bli en okay dag. Først hadde legen gitt mamma beskjed om at de ikke vet hva som er feil med foten hennes og så ble det knappe 6 minutter i bilen med søsteren min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja jeg vet at mamma ikke er perfekt, og at det til tider kan være ganske så slitsomt med henne men…. til tross for at det er sånn så er det da bedre å ikke si noe at man er i distriktet. Jeg vet også at noen ganger er det beste at man ikke har noe kontakt fordi ting er som det er og problemene er det som det er men gir det egentlig en person rett til å bryte en avtale? Tross alt var det kjøpt inn en del til lunsj som mamma skulle lage. Så hvorfor ikke gi blaffen i å såre hvis man vet at det blir sånn.

Men men da vet man at det er i samme bane som før, at ting ikke er endret og så må man bare håpe at skuffelsen ikke blir for stor. Men har tro på at hun kommer seg igjennom dette også. Og det tar bare litt tid