På fredagen 10.oktober så var det verdensdagen for psykisk helse, og veldig mange markerte denne dagen, de skrev innlegg på blogger, sosiale media og det var markeringer for denne. Veldig mange sto fram og fortalte sin historie, enten de selv slet med psykisk helse eller de hadde mistet noen i selvmord eller hadde familie, eller venner som sliter. Og det er viktig å markere slike dager, for dette er et tema og noe som er så utrolig viktig når man tenker over at det blandt annet kuttet i tilbud og senge plasser i psykiatrien. Og det er jo veldig idioti at sjefer i helsevesenet øker lønninger mens man skal kutte i mange ulike tilbud. Og det er jo ingen tvil om at psykiatrien er sårbar fra før. Det at man får færre sengeplasser betyr jo at færre får hjelp og de som får hjelp får det kun for kortere perioder fordi andre trenger plassen. Og resultatet er da= svingdør pasienter. Sent inn og fort ut= raske innleggelser på nytt og det blir en runddans uten like.
Nå er det jo sånn at jeg har nevnt psykisk helse før i bloggen min og jeg skal ikke ape etter de andre som har skrevet innlegg men det er noe som er viktig å skrive om, vi må ikke glemme at dette er et sårbart og for mange tungt felt. Og vi vet jo også at mange velger å sette egne diagnoser på seg selv, fordi det er ” in” eller man mener selv at man har en eller annen diagnose men ingen lege har satt den. Nå skal ikke jeg ta fatt på den delen fordi det er noe som de selv må stå inne for. Men at det er ingen tvil om at i landet vårt er det mange 1000 som skulle hatt hjelp men som ikke får det og noen av disse blir gående rundt og er til fare for seg selv og eller andre. Og at de av og til må gjøre drastiske ting for å bli sett eller hørt. Jeg har venninne som ble avvist på legevakten og endte med å kle seg i svart for å gå langs motorveien for å håpe at ingen så henne for å da kjøre på henne. Først etter en haug som ringte 112 for å gi beskjed ble hun innhentet og hun fikk da en helg på akutt posten. Dessverre var ikke det nok og hun endte med å ta livet sitt ved å hoppe fra en bru. Andre har valgt å henge seg etter å ha bedt om hjelp i laaaaang tid. Nå høres det ut som om mine venner og tidligere venner av meg er en gjeng med selvmordskandidater, det er det ikke men det er mange skjebner i dette landet vårt.
Vi har jo for en del år tilbake fått på plass hjelpetelefoner der noen lytter og prøver å være et medmenneske og hjelpe hvis det er mulig.
Disse har både chat, man kan skrive til de eller man kan ringe de.
https://sidetmedord.mentalhelse.no/
Så har man jo legevakt- 116117 eller politiet på 112.
Men for mange er det et stort og tungt steg å ta og det er dessverre slik at politiet nok bør ha enda mer trening på hvordan håndtere mennesker som har et psykisk problem. For det er enda en større skam å bli hentet av politiet enn å ha psykiske problemer for noen ganger blir man hentet hjemme eller på steder hvor det er mennesker som ser dette og det blir da tungt å møte verden etter at man er ute fra innleggelse.
Jeg har selv mistet noen i selvmord. Fordi det var det som var løsningen for den personen.
På fredag ble det markert men hva med de andre 364- ish dagene? Skal vi ikke bry oss om psykisk helse? Er det sånn at alle mennesker kun sliter den ene dagen i året? Nei det er jo ikke det og man kan jo ikke kreve at det markeres hver dag men hva med å markere det litt mer?
La oss se her. Ikke meningen å sette noe opp mot andre men vi har fokus på brystkreft i oktober, vi har prostata kreft i november, så har vi pride festival i juni men så er det ikke så mye mer fokus på det enn et par dager i året.
Og ja det er bra at det er fokus på hele menneskes helse. Jeg tror at dette er et tema som ma kan skrive om opp og ned , ut og inn i mente.
Hva tenker du om dette?
