Jeg har vel i løpet av mitt snart 51 årige liv  funnet ut at jeg har en ekstrem merkelig familie. Ikke den familien som er på mannen min side men den familien jeg ble født inn i og den som jeg på ingen måte kunne velge. Men klart at man kan velge å fjerne seg selv eller andre i den familien fra livet og komme seg videre i livet med uansett så er det blodsbånd og DNA som er der enten man vil eller ikke. Men at den settingen jeg fikk tildelt ved fødsel og som økte etter hvert med søsken som kom til er for mange en håpløs og komplisert satt sammen. Og ofte er det sånn at jeg ikke nevner noe om søsken fordi det er så vanskelig å forklare rett og slett.

Men saken er den at når jeg i går snakket med mamma så kom det fram at jeg visstnok skal ha ringt min søster å sagt at ” mamma har sagt at jeg må ringe deg og gratulerer deg med dagen, og at jeg hadde sagt til henne at jeg ikke var hos mamma lengre fordi hun var så ruset”

Og det er jo sånn at etter min hukommelse så har ikke jeg snakket med søsteren min siden 2018 ca og det er nok det siste menneske på jord jeg ville ha sagt noe om mammas problem. Men når jeg blir beskylt for slike ting så blir jeg veldig trist inni meg og jeg kjenner at jeg blir usikker. For jeg er 100% sikker på at jeg ikke har ringt henne fordi jeg ikke ønsker kontakt  med henne. Og som sagt ja mamma har hatt eller har til tider problemer men likevel så ville jeg aldri ha sagt det til søsteren min. Og så er jeg jo i bunn og grunn ikke en som føler at jeg har noe forhold til henne. Vi har felles mor men ikke far selv om jeg vokste opp i troen på at vi hadde samme far men det ble ikke sånn at det fortsatte i mange år, jeg fikk kontakt med min biologiske far når jeg var rundt 10-12 år. Og det var vel på den tiden at stefaren min tok avstand fra meg, fordi hans nye samboer fant ut at jeg ikke var hans bio datter og da fikk jeg ikke komme på besøk. Og vi vokste jo opp i 2 ulike hjem , dvs vi var 3 søsken men kun de 2 yngste som er helsøsken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hvorfor er det som det er? Jeg vet ikke, jeg vet bare at vi er så utrolig forskjellige , vi har liksom kun mamma som fellesnevner. Og jeg vet at mammas største ønske er at vi alle sammen kan bli  vel gjenforent og rett og slett være søsken og en stor familie men jeg tenker at den båten er reist.  Jeg orker ikke rett og slett. Og det har vært mye vondt blod i mellom årene og mellom oss. Og klart at det viktigste er å være familie . Det viser seg jo at min søster har fått påvist brystkreft og at det skal opereres men jeg tenker at den avstanden som er mellom oss er det som er rett uansett. Jeg har vel i den tiden vi har bak oss funnet ut at jeg ikke orker eller gidder ( hvis jeg skal være helt ærlig) å ta fatt på å  bygge opp vennskap/ søskenforholdet fordi vi er så utrolig ulike. Og man kan egentlig si at vi er så ulike at vi er på 2 forskjellige plasser i livet.

Men samtidig som jeg er så skråsikker på at jeg ikke har gjort det som blir sagt så er jeg da blitt usikker. For kan jeg virkelig ha gjort det? Kan jeg ha glemt det, fortrengt det? Og jeg vet ikke, men jeg tror ikke det. Jeg tenker at siden vi er så ulike så er dette noe jeg ikke ville ha snakket med henne om  når det gjelder mamma.  Det er bare sånn det er fordi det ville ha blitt brukt mot mamma og da igjen tilbake til meg. Så  nei jeg vet ikke.

Ja det er ikke  noen tvil om at vi er en kompleks familie som opplever mye på veien igjennom livet.