Jeg sitter her hjemme, hører og ser at regnet slår mot ruta. Og jeg har satt meg her og skal prøve å samle tankene mine. I dag har jeg en fantastisk start på dagen. Jeg har fått nok søvn, jeg har fått en okay start og da blir det en god dag. Jeg har handlet til middagen, og jeg har vært ute på tur med Nala.
Liten tilskuer som dukket frem
Og jeg innser at jeg er litt rar fordi jeg ser noe vakkert selv i nedfelte trær. For meg er ikke bare høsten dritt og depresjon lengre, det har den ikke vært på mange år, nei det forsvant når jeg flyttet på meg. Og jeg nyter å gå i høstskogen.
Og jeg har fått gjort litt jobb sånn at det er start på tirsdag for kursdeltagerne og mindre stress for oss. Så nå sitter jeg her hjemme da og slapper av. Ikke kaffe i dag, dvs ikke riktig enda. Jeg har bestemt meg for å ikke drikke brus og det holder hardt så jeg tar denne her i stedet for. Egentlig er det kun denne jeg liker så det er litt kjipt når jeg kommer på butikken og de ikke har denne her.
og jeg kjenner at det går litt opp og ned men jeg har blitt testet for det meste og det er ingen diagnose som gjør det, det er bare sånn livet mitt er. Det var som en sa til meg, ” du har opplevd mer enn det andre på din alder har gjort men så lenge du har lært noe av det så er det verdifull erfaring” Og det kan jo føles som om jeg ikke helt har funnet meg selv. Men men det er nok noe som er som det er. Og jeg er den jeg er enten det er sånn eller sånn.
Jeg har bare en god dag i dag og jeg skal nyte det.
Jeg hadde egentlig ikke noe fornuftig å skrive om og hadde egentlig tenkt på la tastaturet få hvile i dag. Noen ganger er det best slik rett og slett. Men så var jeg en tur på butikken og det var det som gjorde at jeg måtte hamre løs på tastaturet. For det er det som skjer, jeg hamrer løs på det i frustrasjon over hvor lite omtenksomme mennesker er eller at man ikke kan ha en noenlunde innsikt på barnet man har og at man kanskje bør passe på at barn ikke bare smeller ut og i så fall snakker til det om hva man kan si og ikke si.
Litt dårlig forklart men jeg kjenner at jeg er lei meg for at dette er den holdningen man har. Og jeg vet at dette er ikke noe som er uvanlig dessverre.
Jeg var innom en av butikkene rett borti gata her og jeg har med jevne mellomrom møtt denne jenta og vi pleier ofte å ta en kort prat og vi bor heller ikke så langt fra hverandre. Og denne jenta sliter veldig med vekten sin. Hun er fullstendig klar over det og prøver å jobbe med det men det er ikke så lett. Mens vi står der så kommer det en ung gutt sammen med moren sin og en annen gutt. Hun smiler til oss. Denne unge jenta jeg snakket med beveget seg mot kassa og tok med seg litt mat og grønnsaker men også snop og brus og et par poser med potetgull og et par store plater med sjokolade og jeg smilte bare til henne og ønsket henne en fin dag. Men når vi står i kø kommer disse 2 guttene bort sammen med moren , han ser i kurven hennes og så kommer det” Fy F**n å feit og ekkel du er, jeg hadde aldri turt å bevege meg ute og du er ekkel og jeg spyr av deg, ja jeg mister matlysten av deg, de trenger elefanter på sirkus”
Hun ser på meg med tårer i øyene før hun styrter ut og står ute å gråter. Jeg snur meg mot moren og sier ” Kan du virkelig la gutten din si sånt?” Hvor svaret er” Men det er bare sannheten og hun trenger å høre det, hun er jo feit”
Jeg lar bare varene mine stå og går ut for å se om jeg ser henne, hun sitter på benken og gråter stille, og jeg kan ikke noe annet enn å gi henne en trøstende klem. Hun sier at dette er ikke noe uvanlig og det er mye av grunnen til at hun velger å handle på dagtid hvor det er skole men nå var det høstferie som hun hadde glemt. Så hun så på meg og jeg sa at jeg kunne bli med henne inn igjen etter at de hadde reist fra butikken, men hun sa nei, jeg bestiller bare hjem levering.
Tankefull gikk jeg inn igjen og betalte for varene mine og på veien hjem så slapp ikke dette i meg.
Greit at barn eller unge mennesker kan si ting rett ut men man tar et visst ansvar som voksen. Og jeg tenkte at det er virkelig sånn det er, det er kun de slanke som kan ha det okay tydeligvis i noen menneskers tankegang og jeg kjenner at jeg kan godt kjenne meg igjen i det å ikke være lik alle andre.
Og er det virkelig sånn at det er tallet på denne her: som skal bestemme verdien på et menneske? Jeg har skrevet om dette før og jeg kommer ikke til å slutte å skrive om dette med overvekt og menneskeverd. Jeg har selv vært stor og jeg valgte å ty til operasjon som slettes ikke var eller er en rask og enkel løsning. Men det betyr ikke at jeg ser ned på de som ikke velger dette, jeg tenker at man ikke vet hva som ligger bak hos et menneske. Vi har alle vår historie og vårt vei igjennom livet og vi vet ikke hvordan et menneske vil reagere på det vi sier.
Jeg har satt meg ned med en kaffe og lar tankene fare litt her og der og har vel noen mindre gode tanker rundt dagens handletur.
Da er det en ny dag. Med alt innhold hva det skal bli til det vet man ikke men en ting er sikkert man har selv et lite ansvar for å gjøre det til det beste ut av det man får tildelt. I går var det en ganske tung dag og det er fortsatt litt heng i dag men jeg tenker at det må bare stå sin prøve.
Så jeg bestemte meg for å ta fatt på dagen med en tur ut, og det er jo ikke noe nytt men det var nytt sted i dag, det vil si det ble en 2 delt tur. Først på stranden og så i skogen.
Og det er noe med det å komme seg ut. Vi vet jo at det er noen andre bloggere som skriver om turer og jeg tenker at det er godt at man kan komme seg ut enten det er i by eller andre steder. Men tilbake til dagens turer. Jeg hadde en okay oppvåkning i dag, var ganske så klar for å hoppe i tur tøyet og få hund i bilen. Jeg hadde et behov for å trekke ut mot havet i dag, fordi jeg ville kjenne lukta av sjø og kjenne denne friske luften mot ansiktet. Så da bar det på strandtur da. Og Nala fikk løpe løs så det ble en vinn-vinn situasjon for begge 2 kan man si. Etter stranden ventet det en liten tur på et møte i 20 minutter og siden jeg allerede var på hjul og i tur tøy så tenkte jeg at jeg drar en tur i skogen. Og selv om ikke de fineste fargene er kommet og det er mye døde ting i skogen nå så er det noe eget med å gå tur sånn. I hvert fall syntes jeg det. Og jeg er jo utrolig heldig som bor sånn til at det ikke er langt til verken strand eller skog så det er bare å komme seg ut å bevege seg. Det som er godt med å komme seg ut er at til tross for at det er mer fristene med å legge seg i senga og sukke av hjertens lyst ( som jeg har gjort noen ganger før i livet mitt, gjort det, ferdig med det) er at man får nye input, nye inntrykk selv om man har vært på samme sted 100 vis av ganger før så oppdager man stadig noe nytt. Og man kan la tankene fare og min erfaring er at man får ting på en slags avstand selv om det er tankene man sliter med så er det akkurat som om de blir igjen et annet sted.
Så når vi kom hjem så var det en som var rask til å hoppe i senga og innta denne her posisjonen:
Og der ligger hun enda. I mens jeg har vasket klær, vasket badet og hengt opp klær fra maskinen så ja hun sover så godt at hun snorker der hun ligger. Og det betyr en hund som er fornøyd altså. Men som sagt dette var terapi for meg. Og jeg kjenner at dette var det jeg trengte i dag, for det er så mye bedre for kropp og sinn ja for helse og u-helse at man kommer seg ut, spesielt siden det ikke er en selvfølge rett og slett.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, det er mer antall fingre jeg har på hånden. Og for noen er det kanskje bare en hund og noen mener jo at man ikke skal se på det som noe annet enn en utgiftspost og at man ville hatt et bedre liv uten dyr. Men hvem kan egentlig vite hvor mye et dyr betyr for en annen? Det er så alt for lett å komme med egen synsing. Og selv om man kanskje ikke har behov for dyr selv så det er mange som har det. For noen er dyr terapi. Vi vet jo at det er hunder som brukes av blinde, politi, tollvesen, funksjonshemmede og ja det er mange varianter av hvordan man kan benytte seg av dyr. Men man trenger ikke måtte bruke hund i den hensende for å ha nytte og glede av hund eller andre dyr. Vi vet jo at i USA bla benytter man hester og esler i terapi mens det er en del sykehjem i Norge som tillater besøk av dyr, gjerne hvor de pårørende har hund med seg eller også noen ansatte.
Men for meg eller oss da er hund en del av livet vårt. Nala er ikke bare en hund men også min støtte i hverdagen. Hun gir meg en grunn for å komme meg ut og hun drar ikke bare meg men oss begge ut på turer. VI får dagene fylt av meningsfulle ting. Ja klart at det er også en del utgifter med hund men for oss er det verdt det. Og vi har viktigheten av forsikring av henne. Så det gjør at vi ikke bekymrer oss så veldig hvis det skulle komme opp noe uforutsett.
Men hva er det som gjør at det er så viktig for meg å ha hund? Vel det er som jeg skrev hun får meg ut av døra og jeg får hjelp av henne bare at hun er her. Hun gir så mye av seg selv og hun viser ved hele seg at man betyr noe. Og jeg får også trent tålmodigheten min kan man si. For dette er en hund man må jobbe aktivt med nesten hele tiden. Men det er også sånn at hun er verd det for meg. Det gjør jo egentlig turen til noe mer enn bare tur. Og hun kan mer enn gjerne kun være en sofapotet også, så det er ikke sånn at det er speedy gonzales hele tiden, nei det er rolig når vi er hjemme.
Det er jo også sånn at med denne hunden fikk jeg også en god venne familie, hvor vi har utviklet gode vennskapsbånd.
Men neste gang du tenker” det er bare en hund”, det er nok ikke sånn for den som har den hunden, for for oss er det kanskje bare en hund men for hunden er man hele verden.
Ord er fattige og setninger er vanskelige å få ned på skjermen. Jeg ser på det tomme ” arket” og vet at jeg må prøve. Jeg må prøve å få frem hva jeg tenker og føler. Jeg vet ikke helt om dette blir et innlegg noen vil skjønne noe som helst av.
Det er som om det løper 1000 vis av tanker igjennom hodet mitt og jeg kjenner meg tom, jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å få frem i dag.
I går var det en tøff dag, jeg dro jo til tannlege og jeg kjenner at jeg var veldig glad for at det ikke var noe store greier men det som skjedde i ettertid var det som plager meg i dag. I natt var det svært lite søvn fordi hodet ikke fikk hvile. Det var det jeg grudde meg for. Jeg hadde en del mareritt etter det, og det er noe jeg kjenner som setter meg tilbake. Så de tingene jeg planla å gjøre i dag, det er ikke gjort enda. Jeg har ikke ro i kroppen. Gamle minner kommer tilbake og det er jo det jeg ikke ønsker. Hvor lite skal det til liksom? For mange er det ikke noe problem å gå til tannlege men for meg som har en overgreps bakgrunn så er det sånn at jeg rett og slett får flash back og jeg kjenner at jeg ikke har det bra i det hele. Jeg vet at det er viktig for meg å kunne skrive ned det jeg tenker selv om det er vondt fordi ….. jeg ikke vet hvordan den som leser det jeg skriver oppfatter eller forstår hva jeg skriver. Og selv om det er en evighet siden jeg var utsatt for det jeg opplevde i mange år så er det fortsatt noe som henger ved.
Og det er ikke sånn at jeg ikke har gått i terapi for å jobbe meg igjennom det, jeg har jobbet med dette, og jeg har på mange måter tenkt at jeg var ferdig med det. Men sannheten er at jeg ikke er det. Så jeg må igjen finne en vei for å takle dette og ofte tenker man at det er bare å glemme det.
Men jeg tenker at det er så mange måter man kan jobbe med dette og det er viktig at man finner en vei. Det som er sikkert er at det ikke skal ties i hjel men jobbes igjennom. Og jeg vet at det er ikke så mange som selv ikke har opplevd dette som vet hvor mye det kreves også mange år etter. En ting er sikkert og det at dette ikke er noe man bare skal fnyse av. Og kan man ikke forstå så ikke latterliggjør dette. For det er enda mange stigmaer rundt dette. Og man vet at mange kvier seg for dette.
Bærer jeg nag? Når jeg opplevde det jeg opplevde så var det jo ikke så mye snakk om det. Og det var nok mange som ønsket at man ikke skulle snakke om det og foreldre ville ikke vite. Nå var det jo sånn at min mor hadde egne problemer på denne tiden og jeg visste jo ikke. Jeg trodde jo at det var normalt. Det var en livsløgn jeg levde med. Og i ettertid visste jeg at det var helt feil. Og det er nok der det ligger man lot seg lure. Men hva visste jeg. Ingenting. Jeg følte bare på sviket.
Men jeg kan ikke la meg drukne i denne tankegangen, jeg må bare jobbe med dette som alle andre gangene. Jeg skal ikke la meg knekke.
God morgen. Jepp du leste rett, dagen begynte med et smell, det var akkurat som om det smalt av en liten granat i kjeven min og det verket verre enn noen gang. Det begynte så vidt i går kveld men det gikk over og jeg tenkte ikke noe mer over det. Men jeg våknet klokka 0430 og følte meg realt dårlig kan man si, og for meg som har så tannlege skrekk var dette den verste starten på dagen jeg kunne få. Jeg stablet meg på beina og fikk luftet Nala og så var det bare å lete etter en tannlege. Og det er jo ikke direkte den enkleste tingen når flere ikke tar i mot nye pasienter. Men jeg fant og fikk time 1020 i dag. Og det gir meg akkurat nok tid til å både grue meg men også mentalt forberede meg og jeg kjenner at jeg er kvalm som bare det, men jeg tenker at jeg har valget mellom 2 onder ( eller hva det heter) og velger å ta oksen ved horna. Jeg vet at det er bare meg som kan overvinne dette.
Men ja, det ble jo liksom ikke den morgen jeg håpet på. En ting er sikkert at jeg vet hva som er mye av grunnen til at jeg har smerter så det blir å kutte det ut, jeg har nemlig drukket alt for mye brus. Så jeg drakk ikke noe i går ( glemte å kjøpe og gadd ikke gå innom søndagsåpen butikk) og skal ikke ha noe mer i dag. Samt at jeg ha droppet søtsaker. Eneste sukkeret jeg tilfører er den ene sukkerbiten i latten min. Så vi får bare håpe at dette er fort gjort, jeg fikk 30 minutter hos tannlegen så ja. Så nå er det snart dusjen og så hoppe i bilen. Få det gjort liksom.
Ellers er det ingen store planer ang dagen i dag, jeg har liksom satt alle avtalene på vent rett og slett pga tannpinen.
For noen år siden så fant jeg noen av mine gamle dagbøker, dere vet disse bøkene man skrev de aller dypeste tanker og følelser og gjerne gjemte i skuffer, eller under senga og man kunne fortelle dagboken det man ikke kunne eller ville si til noen andre, ja kort sagt så kan man si at dagboken var en form for psykolog som ikke sa så mye og heller ikke dømte en.
Så kom internett og flere og flere fikk egne pc, jeg var ikke en av de, jeg var vel ganske så voksen før jeg hadde min egen pc, og jeg ventet så lenge sånn at jeg fikk en bærbar. Og til tross for at jeg var voksen så skrev jeg fortsatt mange tanker ned. Jeg har jo alltid vært veldig glad i å skrive, og jeg kjente at det å skrive var til stor hjelp for meg. Ja på den måten ventilerte jeg bedre og jeg kjente at det var en større hjelp enn å få timer hos en psykolog eller en psykiater. Det fungerte bedre på en måte. Jeg klarer ikke forklare det så bra faktisk.
Så kom jeg borti blogg, det var noe rare greier syntes jeg, for man så jo at dagboken man gjemte og ikke ville at noen skulle lese den, ble til at man gjorde mye for at noen skulle ta seg tid og hadde lyst til å lese det man delte, det hemmelige skulle plutselig deles med mange 100 og 10000 etter hvert. Og det var liksom ikke måte på hvor langt man var villig til å gå, ja man kom ikke dit ved å gå over lik men det var utrolig mange ting bloggerene delte, man følte at man var hjemme hos de, og av og til kjente man på et slags ubehag. Men med tiden ble det eldre bloggere, og fokuset på blogging og innhold endret seg. Nå er det mange som har endret plattformene sine vekk fra blogg og over til andre plattformer. Men fremdeles er det mange gode bloggere som holder ut i bloggverden og som skaper godt innhold. Og noen har funnet ut at for å få lesere må man ha dramatiske overskrifter og man ser at noen faktisk drar det så langt at de glemmer hva de skrev og skriver mot det som de sa for litt siden.
Men for mange er blogg en del av livet, et sted der de kan dele tanker og opplevelser, og de ser en grunn for å blogge. Og noen ser at det som de skriver kan hjelpe andre. Jeg syntes det er bra at man kan tørre å skrive om det man vil. På mange måter er det sånn at man kan si at på mange måter blir bloggen en har en del av livet.
Så kommer man til et punkt i livet der man spør seg selv” Hvor går veien videre og hvem er jeg egentlig?” Hvis du skjønner hva jeg mener, eller kanskje det bare er logikk for meg selv, jeg vet ikke. Det er så lett å ikke skrive det forstålig for andre enn en selv, det er litt for enkelt kanskje, Og det som virker logisk og okay i hodet mitt virker kanskje helt ulogisk og idiotisk for andre.
Jeg husker en kommentar ” hadde det ikke vært for bestemoren hennes så hadde hun vært lik moren sin” Og der og da så ble jeg mest ” skal vise de jeg” men så er det i ettertid sånn at jeg innser at min frykt for å bli lik mamma på de negative sidene har satt sine spor. Jeg er livredd å bli avhengig av medisiner f.ex siden jeg ikke liker alkohol så er det den andre rusen som jeg er redd for.
I går så jeg en film sammen med min kjære, det var den norske filmen ” la elva leve” og det var en gripende film fordi hovedpersonen gjorde mye for å skjule sitt samiske side av livet, men det kom frem til slutt og det minte meg om at jeg faktisk gjorde det samme, ikke skjule mitt samiske opphav fordi jeg ikke har en bit samisk i meg men mer det å skjule hvordan det var hjemme hos meg. Men til slutt gav jeg opp. Jeg vet at mennesker prater, jeg vet at mange rett og slett har sine meninger og tanker om mamma og jeg vet at ikke alle har gode tanker rundt det. Men på en annen side, jeg tenker at jeg trenger ikke bli som henne. Jeg vet at jeg ikke trenger å bli som mamma selv om hun er moren min.
Vi bærer alle på våre erfaringer og tanker og mange bærer også på hemmeligheter. Det som er viktig er at vi lærer oss å leve med det vi har erfart og kan bruke det til noe positivt.
Jeg vet ikke om dette gav noen mening for andre enn meg.
Velkommen til Oktober 2025. Håper denne måneden blir en flott måned og at den vil inneholde mye spennende. Oktober er jo både Halloween, rosa sløyfe og det er også den måneden jeg fyller år. Så ja dette er en måned som jeg på mange måter elsker men jeg har også dårlige minner fra denne måneden men det er mange år tilbake så jeg har ikke tenkt å dvele ved det. Jeg skal ut å kjøpe lys i rett farge, jeg elsker å tenne levende lys og jeg elsker å nyte de kveldene.
Så i morges så begynte dagen min kl 0645, Nala har tydeligvis bestemt seg for at dagene våre skal begynne tidlig, selv om jeg er dau i kroppen så tidlig på morgenen, ja du leste rett , når jeg er på jobb så går det bra men sånn utenom det er det litt okay å få sove litt men men det er visst ikke sjans lengre.
Men jeg får bare smile og ta fatt på dagen, i dag er det pizza på menyen, for det ville gutta ha. Men jeg må sette deigen tidlig sånn at jeg får den til å heve godt. Men jeg ville bare innom å ønske dere en kjempefin dag.
Når jeg skrev det forrige innlegget mitt så var det ikke for at noen skulle syntes synd i meg eller at jeg skulle få sympati, nei tvert i mot. Kall det drivkraften bak det innlegget er eller var at jeg husker selv hvordan det er å føle seg helt alene, at man er full av følelser og tanker om det å ha rusproblematikk i nær familie.
Og jeg vet jo at det er ikke så stor sannsynlighet for at noen som trenger det , leser mitt innlegg men jeg skrev det fordi jeg trengte å lufte hodet og tankene mine og jeg skriver jo mest for meg selv. Jeg vet at det er noe jeg alltid har satt pris på, skrive. Men det er også sånn at jeg mange ganger ikke har orket eller at jeg ikke hadde lyst til å skrive eller dele tankene mine. Jeg vet at det er alltid en viss sjans for at noen jeg kjenner godt leser innleggene mine og at det kan være at synet de har på meg eller de meninger de hadde ang meg endrer seg og at de tenker mindre pent om meg, men vet du, jeg tar ikke det så tungt.
I samfunnet i dag så er det ikke sånn at det er slik at barn som vokser opp med rusproblematikk eller at det utvikles når barna er blitt vokse at noen som ikke lever med dette kan forstå. “It takes on to know one” tror jeg at det er noen som sa. Men jeg lærer noe hele tiden. Og hvis jeg snakker strengt til meg selv så vet jeg jo dypt inne i meg selv at det er ikke min skyld at mamma har et problem, og det ar jeg kanskje ikke orker å ta den kampen med henne og nekte å hjelpe henne, ja noen vil kanskje si at jeg liker at hun er ruset. Og det er en sannhet med modifikasjoner fordi det er både rett og feil. Og det er kanskje det at man bare må ta det som det er.
Noen ganger har jeg så enormt vondt i magen, jeg hater å ha det sånn. Når jeg sakte men sikkert nærmer meg hjembyen min så vokser knuten i magen og jeg danner meg en form for katastrofe tanker i hodet på veien hjem til mamma og ofte kjenner jeg det på starten av reisen. Ikke fordi jeg ikke vil besøke mamma men fordi det er så komplisert. Så ja det er som det er. Men jeg jobber med meg selv hele tiden.
Det er ny uke, med mange nye muligheter og jeg setter pris på det at det er en sjans til å starte uka med gode tanker og en følelse av at man skal ha en god uke. Og vi skal være hunde passer i en uke, fra Torsdagen av så det blir hyggelig. Ellers kjenner jeg at jeg var på kjøretur i går så jeg er ganske så trøtt i kroppen men det kommer seg. Har vært våken siden 0530 i morges. Fordelen er at jeg får en del ut av dagen ( hvis ikke jeg sovner på sofaen da) og jeg har tatt av sengetøyet og jeg skal få hivd det i vasken. Ellers har jeg ingen store planer, jeg er alltid litt sånn etter Østlandsturene , det tar på å kjøre for en kort tid bare og jeg kjenner at jeg kanskje må vurdere det på nytt neste gang, men men gjort er gjort og kan ikke gjøres ugjort.
Men en av de tingene som er noe jeg har tenkt på siden i morges er at jeg må ta meg selv i nakken, jeg må ta en slags alvorsprat med meg selv, om noe som er utrolig sårt og vondt men jeg må fikse opp i det. Jeg har en ting jeg kanskje ikke har vært villig til å innrømme ovenfor meg selv men det er dessverre sånn at jeg har mye av skylden for at det er som det er med mamma. Og da tenker jeg ikke på foten hennes og kanskje ikke heller den mentale delen. Men her kommer det.
Jeg har jo aldri lagt skjul på her i bloggen min og den forrige bloggen min at jeg har en mamma som har et tidvis eller periodevis rusproblem og også psykisk u-helse og at jeg kjenner at jeg nok på mange måter er en den som ødelegger. Mamma sa til meg i går morges før jeg dro” Jeg må drikke fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal være når vi er sammen” Og det slo meg i magen rett og slett, fordi jeg vet ikke, men jeg ser jo at mamma sliter når vi er sammen, og det var aldri sagt det hun sa, det var som om jeg er den som er den som gjør det sånn. Hun sier ( men det er løgn) at hun kan gå lenge uten rusen når jeg ikke er der og at det er først når jeg kommer at hun må ha noe. Og jeg kjenner at det er ikke noe gøy å høre det, og jeg tror at det er sånn at jeg vet ikke alltid hva jeg skal syntes. Men jeg har aldri følt meg så trist og bedriten som når hun sa det. Og jeg vet at jeg kanskje har litt for lett å trekke den slutningen at hun vil innom polet når vi er sammen , at det er det som er løsningen. Og jeg tenker at det er jo bare når jeg er der, eller er det? Jeg vet jo at hun har en tedens til mye medisiner når jeg ikke er der, men jeg kan ikke ha all skyld for at mamma drikker? Eller det er kanskje sånn? Jeg vet ikke, men jeg husker jo godt hvordan det var før jeg flyttet hjemmefra, hvor mye rus det var da. Og jeg husker jo enda de julaftenen jeg var på tur med hunden vi hadde fordi jeg ikke klarte å være hjemme hvor de lå døddrukne og det var liksom meg og hunden alene. Jeg husker enda sorgen over det hele og så er det min skyld?
Mamma og jeg skal jo ut på tur i Desember og jeg håper at det blir en god tur, for å si det sånn jeg kommer til å gjøre mitt for at det skal bli det men hvis det blir en ren fylle tur, da blir det aldri mer. Men jeg må også ta tak i meg selv i dette.
Jeg vet at det er ikke så lett å skjønne og at det er garantert ikke bare meg som kjenner på det at man hjelper den personen til å skaffe rusen. Og jeg er trist for at det er sånn. Ingen barn skal måtte oppleve at foreldre er avhengig av rus. Men dessverre er det en hverdag for mange flere enn man vil innrømme eller innse. Man feier det liksom under teppet.
Jeg håper at det kan være noen som kan være villig til å hjelpe andre som opplever dette.
