I dag bar det til Hellestø stranden. En av de flotte Jærstrendene som vi har. Her kan man velge om man vil vandre litt i mellom sanddyner og gress og en vann pytt både her og der eller ta turen ned til strandlinjen, eller begge deler selvfølgelig. Og jeg kjente at jeg koste meg veldig. Det er som om alt det som føles så tungt og vanskelig ikke er med på tur. Klart at jeg kan kjenne at tårene dukker opp i øyekroken men de blir ikke en ting som overskygger alt. Og det er bare sånn det er. Og jeg tenker at det er så deilig å bare bevege seg ute. Og etter turen var jeg å hentet meg et par sko som jeg fant på finn.
Og når vi kom hjem så slappet vi litt av på sofaen. Og nå er jeg klar til å starte på helgens rydding. Nala sover godt i sofakroken så hun er fornøyd.
Jeg må smile for meg selv, jeg leste en kommentar på forrige innlegget mitt og jeg syntes det var så koselig å få slik kommentar. (Så ja du traff godt der) Men jeg har vel ikke evne til å ta meg nær av det. Uansett jeg tenker at det er sånn det er, man kan jo ikke bare få roser og smil av de som leser innleggene mine.
Håper dere er klare for helg, det er jeg, eller jeg tror det men syntes det går veldig fort denne tiden nå. Før vi rekker å blunke så er det jul. Jaja, ikke der enda. Men jeg skal i hvert fall nyte denne helgen.
En person sa til meg” Det å blogge er som om man inviterer en haug ukjente mennesker inn i båe livet og hjemmet ens” Og når man ser på det på den måten så er det jo noe i det, man deler jo mye med ukjente mennesker. Og det er nok mye derfor jeg ikke deler bilder av andre enn meg selv eller Nala i bloggen min. Det er ikke noe med at jeg skammer meg over de jeg kunne tenkt meg å ” vise frem” men dette er et valg jeg tok for lenge siden. Nå er det jo ikke sånn at det ikke er et eneste bilde av familien min hvis man søker opp meg på fjesboka men det er mer okay på en måte og det er kanskje ikke noe bedre det men det er jo sånn det er blitt.
Men når jeg sitter å leser blogger så ser man at det er ganske stort spenn i både alder og innhold i de ulike bloggene. Noen velger hovedsakelig å ha et innhold som er variert men har en rød tråd i forhold til hobby, mens andre har en rød tråd i forhold til samfunn og politikk. Mens andre igjen deler mat og oppskrifter , noen deler bake oppskrifter, noen deler om hverdagen og noen deler livet med alvorlig sykdom. Men det som er felles for alle er at man deler av det man har lyst til. Klart at man trenger ikke være enig i alt andre skriver om men man trenger ikke være stygg mot de heller. Man vet at mange bruker mye krefter på å få frem et innlegg. Og jeg er veldig glad for at de som vil dele tanker og meninger tar seg tid til å gjøre nettopp det. Jeg har en del ganger satt meg ned for å skrive et innlegg og så blir det bare kaos og ingenting blir som planlagt , da er det så frustrerende og irriterende at det er rett før pc går ut vinduet
Derfor er det en slags seier for hvert eneste innlegg jeg klarer å få til. Og for det meste går det greit mens andre ganger er det som om alle ordene ikke finner veien fra hodet og ned på tastaturet. Men nå skulle jeg ikke skrive om meg her, det skal jeg ikke.
Men jeg har igjen lyst til å fremsnakke noen bloggere. Flere av de har jeg nevnt før men noen nye, og jeg må si at det jeg skriver er sånn jeg oppfatter bloggen deres.
https://audmarit.blogg.no/– Aud Marit er en blogger jeg ser opp til. Hun viser en hverdag man kanskje ikke ønsker å vite noe om og for mange er det uvirkelig at man skriver om dårlig økonomi men vet dere, til tross for dette , at hun ikke har en feit bankkonto så viser hun at livet kan smile likevel, at man har en grunn for å stå opp hver eneste dag.
https://kariengesvik.blogg.no/– Kari deler en hverdag med en sykdom jeg dessverre kjenner alt for godt til selv, og hun viser også sider av livet som ikke bare dreier seg om sykdom, men om de små og store ting. Reiser til steder jeg selv kunne tenke meg.
https://lillelevi.blogg.no/– Dette er en blogg jeg kom over ved en tilfeldigheter og jeg syntes den er så hjerte varm. En fantastisk dame skriver om livet som mamma til en herlig gutt med et kromosom for mye ( kromosom rik) og at livet ikke alltid er så lett men at det ikke nytter å sette seg ned.
https://gryende.blogg.no/– Dette er en dame med bein i nesa, som ikke er redd for å snakke rett ut fra både hjerte og lever. Hun skriver om det som hun syntes er viktig og hun gir et nyansert blikk på det meste av livets mange sier.
https://bunny.blogg.no/– Så har vi en som jeg ser på som en av de ærligste bloggerne. En som ikke er redd for å stå opp for de som trenger en hjelpene hånd, en som viser frem byen som han bor i med stolthet, og han viser også frem de fantastiske jentene sine, verdens herligste og flotte Mops. Og han har også sansen for både blomster og det meste av naturens flotte fargesprak.
Ja dette er bare noen av de flotte blogg mennesker ute i vårt langstrakte land.
I de siste dagene har det vært en debatt i landet vårt. Statsbudsjettet ble lagt frem og selv om vi ikke burde bli overrasket så ble mange mennesker tatt på senga. Ting som var blitt lovet var borte og det som det var penger til i valgkampen er på en eller annen mystisk måte bare borte vekk. Og hvis man skal ta de tingene med likevel så må man ta fra noe annet, altså gi meg en hånd, ta med den andre. Og det er blitt stor debatt og noen har varslet at de kan mer enn gjerne ta opp kampen for å event få regjeringsskifte. Men igjen jeg og mange med meg ble ikke overrasket når dette ” fantastiske” statsbudsjettet vårt ble lagt frem.
Så kan man jo diskutere om det egentlig var så bra med regjeringen som var før denne regjeringen som ble gjenvalgt- jeg må smile litt for meg selv fordi regjeringer som sitter og skal forhandle frem gode resultater skylder på forrige regjering når man skal forklare hvorfor det plutselig ikke var penger likevel, men så var det jo de selv som satt. Og det er jo også så utrolig å si at det skal bli bedre for alle og enhver men alle og enhver er de som sitter med pengesekken.
Og la oss se på en veldig viktig del av samfunnet vårt, nemlig frivilligheten.
Og ha var vel Norge uten frivillige? Det er jo ikke bare snakk om de som redder eller leter etter mennesker når det er snakk om frivillighet men også idretten osv… men det er det liksom ikke penger til, nei man må stramme inn og stramme opp og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal ta vekk. Men er det penger til at stortinget kan få lønnsøkning ? Jepp, de innvilger seg selv det. Og det er ikke noen som er bedre enn andre, jeg vet om noen som ikke er for denne økningen av lønn mens andre de tar i mot med åpne armer. Men la oss gå tilbake til frivillige. Som tidligere medlem i Hjelpekorpset og også en periode i redningshundene så er dette med frivillighet noe som jeg syntes er veldig viktig. Og man sier jo at uten lastebilene stopper Norge, ja men det kan også skje hvis det blir slutt på frivillige som bruker egen penger, tid og ikke minst gleden i å hjelpe andre. Men hvor lenge kan man drive uten midler eller mye mindre midler enn man har behov for? Hvor lenge kan man forvente at de frivillige kan holde på uten noen form for støtte, det trengs jo utstyr, osv…..
Vi har jo sett at statsministeren har blitt sammenlignet med denne karen her og så er jo spørsmålet om det er en rettferdig sammenligning?
Og det er jo ganske så spesielt når man vet at når man gikk ut og lovet gull og grønne skoger så var det allerede med en vissthet om at det ikke var en snev av sannhet i det men det er jo tydeligvis viktigere å vinne valget ved hjelp av lureri og da ha makta eller å være åpne mot folket. Tenk om partiene kunne sagt” Vi lover dere mer enn vi kommer til å holde men la oss vinne valget likevel”
Jeg vet ikke jeg men jeg syntes ikke det er rett at de skal slippe unna med å bare si ” beklager jeg sa visst feil” Hadde ikke de blitt tatt i løgn så hadde de ikke gjort noe med det.
Og nei jeg tror ikke Borgelig regjering er noe bedre
I dag er det en dag med mange tanker, tårene sitter løst og jeg kjenner på en takknemlighet. Fordi jeg igjen får bli et år eldre. Men det er også en dag hvor jeg kjenner på dette at jeg føler meg 2 delt i hjertet mitt. Den ene delen er jo at jeg har det godt i livet mitt men også den delen der jeg smiler og blir varm i hjertet mitt hver eneste gang jeg får en gratulerer med dagen melding på FB men så skulle jeg ønske at det kommer en hilsen fra noen andre som jeg vet at det ikke kommer i det hele. Men det er lov å håpe. Men det er ikke sånn at jeg setter meg ned å gråter og ikke vil noe som helst bare fordi det ikke skjer.
Så i morges var det rett og slett bare helt godt å våkne og tenke at dette er en enormt god dag.
Og jeg kjente at jeg er fylt av en utrolig takknemlighet fordi at til tross for alt dritten dette året har gitt min vei , så er det ikke bare elendighet. Og det handler ikke om å se kun det negative men også det positive rett og slett. For det er som man sier ” Gir livet deg sitroner, lag limonade” Og jeg har vel sakte men sikkert innsett at det å grave seg ned er det rett og slett ikke noe poeng i.
Og man må se muligheter. Klart at det som er viktig for meg ikke er det for andre men det er jo sånn at man skal noen ganger sette egen behov foran andre men så lenge det ikke er konstant og at man ikke blir selvisk og egoistisk og velger å kjøre over andre. Og når ting er ganske så mørkt så er det lurt at man noen ganger kan man rett og slett måtte ta et steg tilbake og se tingene på nytt og da er det ikke sikkert at det er så uoversiktlig eller så vanskelig rett og slett. Men det er viktig at man ikke mister seg selv.
Men i går var jeg å kjøpte gave til meg selv. Det vil si mannen min betalte men jeg fant de selv.
For når det kommer til planter så liker jeg å finne det selv rett og slett. Og disse syntes jeg var fine, selv om jeg nok ikke lykkes i å få de til pga lysforholdene her vi bor men jeg prøver. Og disse har jeg lett litt etter rett og slett. Så da får vi heller ta risikoen.
Men nå skal jeg bare vente til mannen er hjemme og så er det ut å spise.
I de siste dagene har jeg jobbet mye med det mentale hos meg, for når jeg kjenner at ting ikke alltid går den veien jeg ønsker og at jeg på mange måter må gi opp det som jeg føler er viktig eller som gir meg innhold da er det så enormt lett å bare grave seg ned. Hvor man ikke alltid klarer å se fremover rett og slett. Og så står man der da og kjenner at dette ikke er noe man liker. Og så er det jo gjerne sånn at man har på mange måter følehorna ute å tenker det verste om hvordan folk opplever eller har en mening om det man selv trives med. F.ex leiligheten vår, jeg stortrives her men har liksom ikke hatt særlig ønske eller behov for besøk av andre enn bonusbarn fordi jeg har hatt en sånn gnugene følelse av at de ikke ser fordelen og trivselen her som vi gjør og jeg har også ikke fungert i forhold til å holde den konstant ryddig så det blir sånn “ond” sirkel og det bare baller på seg. Men i går hadde vi besøk, og det var jo veldig hyggelig.
Pizza med kjøttdeig av hjort, løk, hvitløk, paprika.2 delt pizza, skinke på den ene siden og skinke og pølse, løk på den andreJalapenos, hvitløk, chilli, løk, paprika, bacon, kylling, Nachos, og spekeskinke
Det ble 3 ulike typer pizza og det ble veldig godt. Alle er laget på speltmel bunn og hjemmelaget saus.
Besøket hadde med salat så det var nok mat. Etter at vi hadde spist og drukket kaffe så var det tid for Yatzy og undertegnede tapte men det er ganske så vanlig rett og slett.
I dag hadde jeg behov for å lufte meg og hadde lyst på en skogstur så jeg tok med meg Nala mens mannen var hjemme for å forberede middagen til i dag og da bar det til skogs rett og slett. Jeg er ikke sopp kyndig i det hele tatt, så jeg plukker bare de jeg vet er ok, men ingen av disse ble plukket, den hvite lå bare der så jeg tok bilde men jeg tør ikke å risikere noe som helst rett og slett. Det er liksom ikke verdt det. Men nok om det, det var overhengende fare for regn men det kom ingenting rett og slett så det ble en tørr tur, og jeg kjente at det var godt med denne turen. Men hallo alle turer ut er godt for kropp og sinn mener nå jeg da. Men nå kaller dusjen og jeg skal gjøre meg klar til besøk.
Hver eneste dag blir vi nødt til å ta valg, noen av de er enkle og de tas nesten på impuls uten at vi tenker over det, mens andre er verre og tar mer tid for oss for at vi kan treffe det rette valget. Og noen valg er nesten umulige eller det kjennes sånn. Men andre valg de kan aldri avgjøres av oss alene. Og jeg er vel en som ofte enn ønskelig tar valg som kanskje ikke betyr så mye der og da men at konsekvensen blir litt mer enn jeg så for meg rett og slett.
Men noen ganger må man ta valg og selv om det er tungt så må man bare det enten man vil eller ikke. Men det er et valg jeg har tatt i dag, jeg har funnet ut at kroppen min begynner å fortelle meg at noe er feil, ikke at jeg har en eller annen sykdom som dukket opp eller jo jeg har vel egentlig det, men jeg hadde et lite , bitte lite håp om at det ikke skulle skje men det er blitt sånn at kroppen min begynner å sette på bremsen så derfor må jeg nok ta noen vurderinger nå i løpet av denne uka. At jeg kutter ut på markør jobben. 5,5 år har jeg holdt på, eller 5 år aktivt og jeg har stortrives men det er sånn at livet skjer. Så da ble det sånn denne gangen dessverre.
Jeg kjenner at jeg er trist fordi det gav meg så enormt mye og jeg kommer til å savne de jeg har jobbet med, og de vi har hatt som kunder. Og jeg kjenner på at dette er noe som har ligget tungt i bakhodet at det er bare som det er. Jeg hadde håp om at jeg kunne fortsatt med dette men det er jo sånn at det er et liv utenfor. Så jeg får se hva dagene fremover viser.
Uansett så kan jeg ikke bare sette meg ned å syntes synd i meg selv, jeg vet at det er som det er og jeg har på mange måter tenkt at det er bare et spørsmål om tid. Og kroppen min er som det er, jeg må bare jobbe med det
Jeg har vel i løpet av mitt snart 51 årige liv funnet ut at jeg har en ekstrem merkelig familie. Ikke den familien som er på mannen min side men den familien jeg ble født inn i og den som jeg på ingen måte kunne velge. Men klart at man kan velge å fjerne seg selv eller andre i den familien fra livet og komme seg videre i livet med uansett så er det blodsbånd og DNA som er der enten man vil eller ikke. Men at den settingen jeg fikk tildelt ved fødsel og som økte etter hvert med søsken som kom til er for mange en håpløs og komplisert satt sammen. Og ofte er det sånn at jeg ikke nevner noe om søsken fordi det er så vanskelig å forklare rett og slett.
Men saken er den at når jeg i går snakket med mamma så kom det fram at jeg visstnok skal ha ringt min søster å sagt at ” mamma har sagt at jeg må ringe deg og gratulerer deg med dagen, og at jeg hadde sagt til henne at jeg ikke var hos mamma lengre fordi hun var så ruset”
Og det er jo sånn at etter min hukommelse så har ikke jeg snakket med søsteren min siden 2018 ca og det er nok det siste menneske på jord jeg ville ha sagt noe om mammas problem. Men når jeg blir beskylt for slike ting så blir jeg veldig trist inni meg og jeg kjenner at jeg blir usikker. For jeg er 100% sikker på at jeg ikke har ringt henne fordi jeg ikke ønsker kontakt med henne. Og som sagt ja mamma har hatt eller har til tider problemer men likevel så ville jeg aldri ha sagt det til søsteren min. Og så er jeg jo i bunn og grunn ikke en som føler at jeg har noe forhold til henne. Vi har felles mor men ikke far selv om jeg vokste opp i troen på at vi hadde samme far men det ble ikke sånn at det fortsatte i mange år, jeg fikk kontakt med min biologiske far når jeg var rundt 10-12 år. Og det var vel på den tiden at stefaren min tok avstand fra meg, fordi hans nye samboer fant ut at jeg ikke var hans bio datter og da fikk jeg ikke komme på besøk. Og vi vokste jo opp i 2 ulike hjem , dvs vi var 3 søsken men kun de 2 yngste som er helsøsken.
Så hvorfor er det som det er? Jeg vet ikke, jeg vet bare at vi er så utrolig forskjellige , vi har liksom kun mamma som fellesnevner. Og jeg vet at mammas største ønske er at vi alle sammen kan bli vel gjenforent og rett og slett være søsken og en stor familie men jeg tenker at den båten er reist. Jeg orker ikke rett og slett. Og det har vært mye vondt blod i mellom årene og mellom oss. Og klart at det viktigste er å være familie . Det viser seg jo at min søster har fått påvist brystkreft og at det skal opereres men jeg tenker at den avstanden som er mellom oss er det som er rett uansett. Jeg har vel i den tiden vi har bak oss funnet ut at jeg ikke orker eller gidder ( hvis jeg skal være helt ærlig) å ta fatt på å bygge opp vennskap/ søskenforholdet fordi vi er så utrolig ulike. Og man kan egentlig si at vi er så ulike at vi er på 2 forskjellige plasser i livet.
Men samtidig som jeg er så skråsikker på at jeg ikke har gjort det som blir sagt så er jeg da blitt usikker. For kan jeg virkelig ha gjort det? Kan jeg ha glemt det, fortrengt det? Og jeg vet ikke, men jeg tror ikke det. Jeg tenker at siden vi er så ulike så er dette noe jeg ikke ville ha snakket med henne om når det gjelder mamma. Det er bare sånn det er fordi det ville ha blitt brukt mot mamma og da igjen tilbake til meg. Så nei jeg vet ikke.
Ja det er ikke noen tvil om at vi er en kompleks familie som opplever mye på veien igjennom livet.
På fredagen 10.oktober så var det verdensdagen for psykisk helse, og veldig mange markerte denne dagen, de skrev innlegg på blogger, sosiale media og det var markeringer for denne. Veldig mange sto fram og fortalte sin historie, enten de selv slet med psykisk helse eller de hadde mistet noen i selvmord eller hadde familie, eller venner som sliter. Og det er viktig å markere slike dager, for dette er et tema og noe som er så utrolig viktig når man tenker over at det blandt annet kuttet i tilbud og senge plasser i psykiatrien. Og det er jo veldig idioti at sjefer i helsevesenet øker lønninger mens man skal kutte i mange ulike tilbud. Og det er jo ingen tvil om at psykiatrien er sårbar fra før. Det at man får færre sengeplasser betyr jo at færre får hjelp og de som får hjelp får det kun for kortere perioder fordi andre trenger plassen. Og resultatet er da= svingdør pasienter. Sent inn og fort ut= raske innleggelser på nytt og det blir en runddans uten like.
Nå er det jo sånn at jeg har nevnt psykisk helse før i bloggen min og jeg skal ikke ape etter de andre som har skrevet innlegg men det er noe som er viktig å skrive om, vi må ikke glemme at dette er et sårbart og for mange tungt felt. Og vi vet jo også at mange velger å sette egne diagnoser på seg selv, fordi det er ” in” eller man mener selv at man har en eller annen diagnose men ingen lege har satt den. Nå skal ikke jeg ta fatt på den delen fordi det er noe som de selv må stå inne for. Men at det er ingen tvil om at i landet vårt er det mange 1000 som skulle hatt hjelp men som ikke får det og noen av disse blir gående rundt og er til fare for seg selv og eller andre. Og at de av og til må gjøre drastiske ting for å bli sett eller hørt. Jeg har venninne som ble avvist på legevakten og endte med å kle seg i svart for å gå langs motorveien for å håpe at ingen så henne for å da kjøre på henne. Først etter en haug som ringte 112 for å gi beskjed ble hun innhentet og hun fikk da en helg på akutt posten. Dessverre var ikke det nok og hun endte med å ta livet sitt ved å hoppe fra en bru. Andre har valgt å henge seg etter å ha bedt om hjelp i laaaaang tid. Nå høres det ut som om mine venner og tidligere venner av meg er en gjeng med selvmordskandidater, det er det ikke men det er mange skjebner i dette landet vårt.
Vi har jo for en del år tilbake fått på plass hjelpetelefoner der noen lytter og prøver å være et medmenneske og hjelpe hvis det er mulig.
Så har man jo legevakt- 116117 eller politiet på 112.
Men for mange er det et stort og tungt steg å ta og det er dessverre slik at politiet nok bør ha enda mer trening på hvordan håndtere mennesker som har et psykisk problem. For det er enda en større skam å bli hentet av politiet enn å ha psykiske problemer for noen ganger blir man hentet hjemme eller på steder hvor det er mennesker som ser dette og det blir da tungt å møte verden etter at man er ute fra innleggelse.
Jeg har selv mistet noen i selvmord. Fordi det var det som var løsningen for den personen.
På fredag ble det markert men hva med de andre 364- ish dagene? Skal vi ikke bry oss om psykisk helse? Er det sånn at alle mennesker kun sliter den ene dagen i året? Nei det er jo ikke det og man kan jo ikke kreve at det markeres hver dag men hva med å markere det litt mer?
La oss se her. Ikke meningen å sette noe opp mot andre men vi har fokus på brystkreft i oktober, vi har prostata kreft i november, så har vi pride festival i juni men så er det ikke så mye mer fokus på det enn et par dager i året.
Syntes denne var så bra.
Og ja det er bra at det er fokus på hele menneskes helse. Jeg tror at dette er et tema som ma kan skrive om opp og ned , ut og inn i mente.
Håper dere har hatt en fin helg så langt og dette er jo siste dagen i høstferien for en del av landet. Så det er nok en del som enten har kommet hjem eller er på veien eller holder på å gjøre seg reiseklare. Uansett god tur hjem og kjør pent.
Jeg har hatt en okay helg , kost meg. Planen var jo på fredag å skrive et innlegg siden det var verdensdagen for psykisk helse men så skjedde det ting som gjorde at det fikk utgå fordi jeg ikke orket å ta fatt på det når jeg skulle starte å skrive innlegget men det betyr ikke at det er mindre viktig likevel. Men jeg har et innlegg på tapetet som kommer snart, vet ikke når men snart. Kanskje senere i dag, vi får se. Men tilbake til overskriften. Mysteriet er løst. Hvilket mysterie?
Jeg tror jeg har skrevet en gang før om hodepinen min og jeg har vært ganske så fortvilet over denne som tar så mye ” plass” i hodet mitt, hvor jeg ikke orker så mye annet enn å bare ligge der. Og så har jeg fra forrige lørdag og til i går ikke spist sukker, det vil si jeg har hatt en brun sukkerbit i latten min når jeg har hatt det men utenom det, ikke noe med sukker, ikke sjokolade eller noe sånt og jeg har hatt minimalt eller ikke noe som helst antydning til hodepine.
Og i går hadde vi pannekaker og suppe til middag og jeg skulle ikke ha pannekake fordi jeg ikke liker det uten sukker på, men jeg klarte lenge å ikke spise før jeg ikke klarte det lengre. Og det ble 2 små og hva skjedde? Jepp hode pine og muskel verk. Så det jeg har kommet til at kroppen min har det best uten sukker rett og slett. Og hallo det er jo ikke noen stor krise å ikke kunne spise sukker. Og jeg vet ikke om det er en tilfeldighet eller om det er sånn så vi får se. Kjører på med sukkerfritt igjen og ser om det varer eller om det ikke er sånn at mysteriet er løst likevel.
Det er en ting jeg er så utrolig glad for. Jeg er så glad for at jeg faktisk valgte å ta valget å spørre mamma om hun ville være med til Polen. For hun er nesten like ivrig som meg, om jeg har funnet sted, plass og når vi reiser. Og jeg må si at jeg var veldig spent på om det ville bli bra men jeg tenker at dette er det som hun trengte. Mamma har jo slitt mye med helsen sin, og ikke bare den fysiske men også den psykiske men jeg hører på stemmen hennes at hun gleder seg. Og vi var enige om datoen og landet vi skulle dra til. Det er ikke mange dager vi blir borte men jeg tenker at det er innenfor den toleranse grensen mellom oss. Så i dag har jeg bestilt hotellet og jeg har funnet fly reisen , så det er bare å vente på lønnen sånn at man får betalt den. for det ble ikke det billigste men det er heller ikke så ille pris.
Jeg har hatt mange tanker på om det ville bli totalt krasj med den turen og at det kunne ende med at alt ble feil men jeg kjenner at når jeg prater med henne og hun avslutter alle samtaler med at hun gleder seg og hun har fortalt vennene sine at hun endelig skal få reise på tur med meg, sånn jentetur eller mor – datter tur. Jeg vet at mange mener at det er ren idioti å legge ut på en sånn reise og at det bare blir skuffelse og det er jeg klar over at kan skje men så er det noe med å ta sjansen da. Og jeg vet ikke jeg, det jeg vet er at jeg nok da enten får det stå sin prøve eller så går det veldig bra og jeg tror at det vil bli det siste. På mange måter kan vi kalle det for en slags eksamen i forholdet vi har. For jeg tror at det er det som må til rett og slett. Og vi har begge bestemt oss for at dette skal bli en tur man virkelig kan se tilbake på, og hvem vet kanskje blir det en slags årlig tradisjon. Med en sånn tur en gang i året.
