” Du kan jo ikke si sånn, det er jo bare helt weird”

Ordene kom mot meg og jeg ble litt paff , jeg prøvde å forklare hvorfor jeg hadde sagt det jeg sa men det var som om personen hadde gjort seg opp en mening. Jeg kjente at varmen bredte seg i kinnene og jeg visste der og da at jeg rødmet, ikke fordi jeg var flau men fordi jeg kjente at det  var mer en pinlig berørt meg som satt der. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg hadde latt vær å kommentere og at jeg hadde brutt den avtalen jeg gjorde med meg selv om at den dagen skulle jeg være stille. Men jeg klarte ikke det, jeg klarte ikke holde kjeft. Og jeg kjente at jeg skulle ønske at jeg bare ble slukt av gulvet men jeg fikk ikke det til. Så jeg forsøkte å smile men det var det mest falske smilet jeg hadde gitt fra meg noen gang. Så jeg bare reiste meg og gikk stille og rolig ut med en unnskyldning om at jeg måtte rydde.

De andre dro og jeg hørte at de pratet i gangen bak meg men jeg fortsatte bare å rydde, ikke bare i rotet men også i hodet mitt. Jeg innså der og da at jeg vet hvorfor jeg føler meg så utenfor, hvorfor jeg ikke klarer å være som alle andre. Jeg innså hvorfor ikke navnet mitt nevnes når de andre hilser på morgenkvisten, der og da innså jeg hvorfor jeg går med en knute eller en følelse av knyttneve i magen hver eneste gang jeg er på kurs. Jeg innså at det var alt for mye meg som dreit meg ut, jeg prøver så godt jeg kan, men jeg prøver for hardt. Jeg kan ikke være som de. Skulle ønske at det var rom for en som meg men jeg vet at de ser på meg som en som er unormal, ja det var vel en kommentar også her inne om at jeg fremsto som utviklingshemmet.  Og jeg kjente at jeg måtte jobbe mot følelsen av å ville svime av. For det var som om brikkene falt på plass. Så jeg innser at jeg kanskje ikke er god nok for de oppgavene jeg tror jeg klarer.  Nå er det snart juleferie og jeg tror at det blir mye tankevirksomhet i tiden fremover. Jeg innser at jeg ikke er som alle andre og jeg kan aldri bli som de , jeg kan aldri bli normal.

Jeg tenker at det er som det er og jeg innser at det er mye jeg ikke kan , ja mer enn jeg kan. Jeg innser at når jeg utfører de forskjellige oppgavene så er det ikke så lett å få noen til å være med. Og jeg vet at det er mye som kunne vært annerledes men jeg kan ikke endre alt med meg selv. Ja jeg kan la vær å si noe , jeg kan være stille og bare ta i mot, ikke stille spørsmål og bare utføre det jeg blir bedt om. Og innse at det er som det er. Og nå forstår jeg også hvorfor jeg ikke trives så lett med et par av de jeg deler tiden på jobben med. Jeg skulle jo slutte og planen var jo det men så be det en endring og da ble det naturlig for meg å være med videre.

Når jeg ser meg i speilet så ser jeg 2 triste øyne som ser tilbake på meg, 2 øyne som skal være et slags speilbilde av mitt indre, og jeg tenker, og lurer, har det alltid vært sånn? Til tross for utdannelsen min så kanskje jeg ikke noen gang har vært så normal som jeg har trodd, eller kommer dette av de ting jeg har opplevd i livet mitt som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag?

Og jeg tenker at det er godt at jeg innser dette nå, men skal jeg bare la dette ligge? Eller skal jeg prøve å finne mer ut av det eller bare godta det?

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke tenkte slike tanker, noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bare rømme langt vekk. For når jeg innser at jeg sikkert er annerledes på en dårlig måte så er det sånn at jeg kjenner at det er synd på de rundt meg, som må leve med meg rundt seg. Og jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg bare kunne finne et annet sted å leve, at de rundt meg slapp. At jeg ikke var en byrde. Men det er når de vonde tankene dukker opp.

Og jeg kjenner at jeg ikke liker å ha det sånn. Men at dette er mine tanker bare, og at det å rømme gjør ikke saken noe bedre i det hele. Og at jeg vet at det er sånn at jeg kan ikke rømme fra meg selv, eller min personlighet men jeg kan prøve å ikke være så synlig, at jeg bare kan gli litt under radaren for å si det sånn. Så dette blir nok en heftig natt med mange tanker i hodet. Men men det er som det er, jeg kan ikke gjøre noe med det.