Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet meg opp på topplisten, og blant de 20 mest leste. Og jeg må jo si at selv om jeg ikke er så opptatt av plasseringer så var det jo veldig gøy å se at jeg hadde kommet opp hit. Og kanskje betyr det at jeg klarer å skrive noe som andre vil lese, eller jeg vet jo at hovedgrunnen til at jeg er så langt oppå listen nå er fordi jeg fikk støtte av Roger pga et innlegg han skrev som en støtte til meg og som fikk andre til å klikke seg inn på min blogg . Men jeg vil bare si 10000 takk for at nettopp DU har lest bloggen min. Og jeg kjenner at jeg faktisk syntes det var ganske artig og at jeg tror at det gir meg enda mer guts til å fortsette å skrive innlegg , kanskje litt mer regelmessig. Men jeg vet at jeg ikke hadde kommet på 13 plass hvis ikke det hadde vært for dere.
Så jeg skal prøve å holde meg i denne tralten selv om jeg vet at det kan bli tøft, for jeg står litt på stedet hvil i forhold til skriveriene mine, om hva jeg kan skrive om. Men jeg tenker at det er mange ting, må bare tørre å hoppe i det. Så ja hva skal jeg si, jeg har i hvert fall en takknemlighet for at noen leser bloggen min. Så ja hva nå da, har jeg noen spennende prosjekter på gang? Ja jeg har det, og jeg skrev jo i går om at jeg hadde lyst å finne på noe å fylle inni livet mitt, for man er vel egentlig aldri for gammel til å stake ut en ny kurs er man, nei jeg tror ikke det. Og jeg har lyst ti å trene mer lydighet med Nala og få det enda bedre til, jeg har lyst å f,ex jobbe med hund på en eller annen måte. Vi har ikke så stor plass lengre her hjemme som vi hadde så selv om det nok føles som om det er større plass i hjertet mitt enn her i boligen vår men jeg tenker at det skal ikke være noe hinder. På mange måter trives jeg jo best med dyr, litt mer tillitt til de enn enkelte mennesker , men sånn er det bare. Så jeg jobber med de tankene rett og slett.
Uansett så har jeg så mye å glede meg til. Og nå er det heller ikke lenge til jeg lar mann og hund og bonus sønn bli igjen før jeg setter kursen til julemarkedet i Krakow, det gleder jeg meg veldig til. Selv om jeg har litt mix av følelser rundt det. Men jeg skal gjøre det beste ut av det. Men nok om det, jeg ville bare takke for at dere leser det jeg skriver. Tusen takk.
I monopol heter det” rykk frem til start”, og noen vil vel si at det er mer rett å si det enn tilbake til start, men hvis du leser litt til så vil du kanskje forstå hvorfor jeg sier tilbake til start.
I den siste tiden kan man si at livet mitt har vært litt som dette her:
Og jeg har liksom ikke helt funnet meg selv eller roen. Og jeg har vært mye frem og tilbake og det har vært så enormt mye som har spilt inn og jeg kjenner at jeg har ikke vært meg selv rett og slett. Og jeg kjenner at det har vært for mye visvas. Og jeg har på en måte ikke hatt det okay verken utenpå eller inni meg. Jeg har innbilt meg selv at det er greit med meg men sannheten er at jeg har ikke hatt det bra i det hele. Og det er jo flere influenser som setter egne diagnoser og som er deppa den ene dagen og opp i skyene den andre dagen, fordi de har funnet ut hva som skal til. Og vi er vel alle sånn , at vi kjenner oss selv best og at vi på mange måter er den beste hjelpen for oss selv, men noen ganger må man rett og slett oppsøke fagpersonell. Og det er ingen skam å ha det tøft i livet, alt må ikke være perfekt, selv om det fremstilles sånn i SoMe.
Så hvor vil jeg med dette innlegget, fordi mye av det jeg skriver har jeg jo nevnt før, og mange av de tingene blir en slags gjentagelse. Og det er jo ikke interessant rett og slett. Så jeg skal fortelle om hva jeg har gjort i dag for å bli bedre. Jo nå skal du høre…. hehe, nei dag det er ikke sånn enormt annerledes enn jeg pleier men jeg fikk en del gode innput med en tur venninne på morgenturen i dag.
Jeg skulle hente passet mitt på Randaberg så derfor tok vi turen rundt Store Stokkavann.
Og vi snakket litt om hvilke forventninger jeg har til meg selv men ikke bare til meg selv men også til de rundt meg og omgivelsene mine. Og jeg har fått en del ting å tenke på. Og det er noen ting jeg må endre med meg selv, og på mange måter må jeg ta fatt i det som er viktig i livet. Og jeg må på en måte finne ut hvilken vei jeg vil gå i livet, stake ut kursen videre kan man si. Det som er viktig for meg er at jeg innser hva jeg kan forvente av meg selv, at jeg ser mine begrensninger og at jeg ikke trenger å strekke strikken lengre enn nødvendig bare for å please andre.
Så ja jeg må på en måte tilbake til start, til starten av veien videre.
Når jeg vokste opp så var det ikke i et typisk tradisjonelt eller vanlig hjem. Eller for meg var det vanlig men når jeg i ettertid innser at det var så langt fra normalt som det kunne bli, men for meg var det jo en normal hverdag. Jeg visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen eller fra stallen og man kan vel si at det på mange måter kan omtales som usikkert og kanskje også utrygt. Men for meg var det normalt fordi jeg trodde at alle hadde det sånn. Jeg har prøvd å sette sammen enkelte brikker i livet mitt, fordi jeg har prøvd å forstå eller innse hva som var med på dette hele. Og det har absolutt ikke noe med religionen jeg var en del av men det har med helt andre ting. Og jeg sier ikke at min barndom var så mye mer grusom enn andre sin, eller at den ikke kan likestilles med andre, fordi det er jo ikke sånn at den bare var elendig eller slike ting men den var unik, fordi den var min. Og ja det er jo sånn at dette er mine opplevelser og følelser. I voksen alder så tenker jeg jo at det var så mange ledd som sviktet, og at man var kanskje redd for å si i fra fordi man skulle få trøbbel.
I dag er det sånn at jeg tenker at den verdien dette har gitt meg er ganske så stor. Jeg kan på mange måter forstå hvorfor folk ikke reagerte men samtidig kunne mye vært spart, jeg hadde kanskje hatt litt annen bakgrunn. Men bærer jeg nag? Vel på en måte ikke , fordi til tross for alt som er så er jeg veldig knyttet , ja i manges øyne for knyttet til mamma og jeg tenker at jeg har vel lært meg til at det er som det er med mamma. Og vi har alle våre feil og mangler og så er det opp til oss om hvordan man håndterer det som måtte komme. Men på en annen side så vil jeg si at jeg bærer nag til systemet rundt. For en stund tilbake tok jeg kontakt med gamle skolen min og fikk snakke med ene læreren min, og hun husket meg ( uff da kan man si) men det hun husket meg for var det som andre klaget på, dette med hvordan jeg hadde en lukt av urin og slike ting, og de hadde varslet noen men noen tok aldri tak. Dvs de gjorde det men det ble jo ikke noe bedre i det hjemmet. Ja jeg er en av de som bodde i fosterhjem men ville hjem, det er rart det der hvordan lojaliteten er sterkere selv om det jeg opplevde hjemme var vondt.
Og det som er så rart er at selv om jeg til tider har båret på et slags hat, så gjør jeg ikke det lengre. Og selv om det er som det er, selv om jeg har den opplevelsen igjennom livet og jeg reagerer veldig når det er rus i bildet så har jeg lært meg å bare forlate det og komme meg hjemover. På mange måter er det sånn at det gjør meg bare sterkere. Og jeg finner en måte å jobbe meg igjennom det som måtte komme. Alle må man finne sin vei.
Så er jeg i den troen at jeg er så spesiell, at jeg er noe bedre eller har rett til å si at jeg har noe å komme med? Hvem vet, det må jo andre si noe om.
Jeg vet ikke med dere men jeg kjenner at av en eller annen grunn , i motsetning til andre år så har jeg ikke helt fått julestemningen i meg. Vanligvis når kalenderen bikker september så begynner jeg å få julegleden i kroppen og jeg begynner å planlegge hva jeg skal lage , hva jeg skal kjøpe, når jeg skal gjøre diverse ting, men hittil så har det ikke vært helt på plass. Og tror at min kjære er glad for det, fordi han elsker julen men ikke før i slutten av november , begynnelsen av desember, men da tar han jo helt av også da. Men jeg regner med at den kommer.
Jeg skulle kjøre Dachsen hjem i stad og satte på radioen, fant ikke noe morsomt så jeg bare satte på en eller annen kanal og vips, ut av høyttalerne kom musikken. Ikke at det er noe rart i seg selv, for det er jo ganske så vanlig men likevel. Og musikken som kom ut gjorde meg glad og litt varm om hjertet men også litt trist. Kanskje er det at det er så enormt mye som skjer i verden som gjør at jeg ikke helt finner gleden eller kanskje er det hele familie settingen som gjør det, jeg vet ikke men jeg tenker at enten jeg bryr meg eller ikke så kommer julen. Og når jeg kjørte inn en av sideveiene så la jeg merke til et hus, der var juletre og stjerne og masse nisser på plass. Men jeg kjenner at jeg er ikke der helt enda. Men klart at alle må få velge selv og når man tenker over det så er det jo mange som pynter med lys fordi november er jo en ganske så mørk måned. Så på mange måter skjønner jeg at folk begynner allerede nå. Men men det er heldigvis sånn at vi kan bestemme det selv. Valgfrihet er en god ting.
Og jeg tok meg selv i å synge med på sangene som kom. Men klart at jeg kjenner at jeg på mange måter gleder meg til tiden fremover og samtidig gleder jeg meg til juletiden er over. Nytt år med nye muligheter. Det handler om å se fremover og gripe en hver sjanse til en god mulighet.
Jeg er veldig glad for at det er lite julegaver som skal ut i år, for det er et eneste mas og kjas for å finne de rette gavene. Klart at det er noen som skal kjøpes inn men vi har valgt å ha gavefri jul i år.
Dere da, hvordan er det med dere, har dere julen i gang?
” Du kan jo ikke si sånn, det er jo bare helt weird”
Ordene kom mot meg og jeg ble litt paff , jeg prøvde å forklare hvorfor jeg hadde sagt det jeg sa men det var som om personen hadde gjort seg opp en mening. Jeg kjente at varmen bredte seg i kinnene og jeg visste der og da at jeg rødmet, ikke fordi jeg var flau men fordi jeg kjente at det var mer en pinlig berørt meg som satt der. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg hadde latt vær å kommentere og at jeg hadde brutt den avtalen jeg gjorde med meg selv om at den dagen skulle jeg være stille. Men jeg klarte ikke det, jeg klarte ikke holde kjeft. Og jeg kjente at jeg skulle ønske at jeg bare ble slukt av gulvet men jeg fikk ikke det til. Så jeg forsøkte å smile men det var det mest falske smilet jeg hadde gitt fra meg noen gang. Så jeg bare reiste meg og gikk stille og rolig ut med en unnskyldning om at jeg måtte rydde.
De andre dro og jeg hørte at de pratet i gangen bak meg men jeg fortsatte bare å rydde, ikke bare i rotet men også i hodet mitt. Jeg innså der og da at jeg vet hvorfor jeg føler meg så utenfor, hvorfor jeg ikke klarer å være som alle andre. Jeg innså hvorfor ikke navnet mitt nevnes når de andre hilser på morgenkvisten, der og da innså jeg hvorfor jeg går med en knute eller en følelse av knyttneve i magen hver eneste gang jeg er på kurs. Jeg innså at det var alt for mye meg som dreit meg ut, jeg prøver så godt jeg kan, men jeg prøver for hardt. Jeg kan ikke være som de. Skulle ønske at det var rom for en som meg men jeg vet at de ser på meg som en som er unormal, ja det var vel en kommentar også her inne om at jeg fremsto som utviklingshemmet. Og jeg kjente at jeg måtte jobbe mot følelsen av å ville svime av. For det var som om brikkene falt på plass. Så jeg innser at jeg kanskje ikke er god nok for de oppgavene jeg tror jeg klarer. Nå er det snart juleferie og jeg tror at det blir mye tankevirksomhet i tiden fremover. Jeg innser at jeg ikke er som alle andre og jeg kan aldri bli som de , jeg kan aldri bli normal.
Jeg tenker at det er som det er og jeg innser at det er mye jeg ikke kan , ja mer enn jeg kan. Jeg innser at når jeg utfører de forskjellige oppgavene så er det ikke så lett å få noen til å være med. Og jeg vet at det er mye som kunne vært annerledes men jeg kan ikke endre alt med meg selv. Ja jeg kan la vær å si noe , jeg kan være stille og bare ta i mot, ikke stille spørsmål og bare utføre det jeg blir bedt om. Og innse at det er som det er. Og nå forstår jeg også hvorfor jeg ikke trives så lett med et par av de jeg deler tiden på jobben med. Jeg skulle jo slutte og planen var jo det men så be det en endring og da ble det naturlig for meg å være med videre.
Når jeg ser meg i speilet så ser jeg 2 triste øyne som ser tilbake på meg, 2 øyne som skal være et slags speilbilde av mitt indre, og jeg tenker, og lurer, har det alltid vært sånn? Til tross for utdannelsen min så kanskje jeg ikke noen gang har vært så normal som jeg har trodd, eller kommer dette av de ting jeg har opplevd i livet mitt som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag?
Og jeg tenker at det er godt at jeg innser dette nå, men skal jeg bare la dette ligge? Eller skal jeg prøve å finne mer ut av det eller bare godta det?
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke tenkte slike tanker, noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bare rømme langt vekk. For når jeg innser at jeg sikkert er annerledes på en dårlig måte så er det sånn at jeg kjenner at det er synd på de rundt meg, som må leve med meg rundt seg. Og jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg bare kunne finne et annet sted å leve, at de rundt meg slapp. At jeg ikke var en byrde. Men det er når de vonde tankene dukker opp.
Og jeg kjenner at jeg ikke liker å ha det sånn. Men at dette er mine tanker bare, og at det å rømme gjør ikke saken noe bedre i det hele. Og at jeg vet at det er sånn at jeg kan ikke rømme fra meg selv, eller min personlighet men jeg kan prøve å ikke være så synlig, at jeg bare kan gli litt under radaren for å si det sånn. Så dette blir nok en heftig natt med mange tanker i hodet. Men men det er som det er, jeg kan ikke gjøre noe med det.
Okay jeg skal innrømme det, eller kanskje si det rett ut er de rette ordene. Jeg har ikke lyst til å starte dagen så tidlig som jeg gjør i dag men men sånn er det rett og slett blitt. Nala mener at 0630 er den rette tiden å stå opp, ikke at hun måtte på do eller noe sånt men hun mente at siden jeg begynte å stå opp tidlig de dagene jeg jobbet så skal det være sånn de andre dagene men hun har ikke skjønt at jeg ikke er i den aktiviteten fremdeles.
Men uansett jeg er oppe, og har vært ute, er jeg våken, overhode ikke men jeg gidder ikke legge meg igjen. Så jeg venter bare litt før jeg starter med små husarbeid. Så nå sitter jeg med nyheter og latte glasset mitt. Og prøver å samle meg litt. Men på morgen kvisten så har jeg lyst til å spørre om noe.
Hva tenker du om ytringsfriheten som vi har i landet vårt?
Hva er drømmen din når det kommer til bloggen?
Jeg tenker at dette er noe som er utrolig mange svar på, og at det er veldig individuelt og for mange er det kanskje ikke så lett å svare på. Vi vet jo at mange i ” gamle dager” håpet at de ble kjent og at bloggen var et slags springbrett til noe annet og vi vet jo at mange har klart å lykkes , noen mener vel at de metodene de brukte er feil og andre mener at det er grunn til å boikotte enkelte tidligere bloggere men det er ikke tvil om at for mange jenter så var de såkalte rosa bloggerene noe de så opp til og ville bli en del av.
I Av og til er det som om alt bare stopper opp. Uansett hvor mye jeg prøver så får jeg det ikke til. Og ordene har bare krøllet seg og ingenting av det jeg skrev gav mening. Og det som jeg trodde var bra, når jeg leste over det så var det jo nesten som om det var en 1-åring som skrev det, det var egentlig i bunn og grunn bare rent babbel. Ja med andre ord absolutt ingen mening. Vanligvis pleier jeg ikke la andre lese innleggene mine før de er publisert men det gjorde jeg denne gangen og jeg fikk tilbakemelding om at det jeg skrev ikke gav en eneste mening, som hun sa” Hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at du hadde fått slag, men jeg sitter jo i samme rom som deg” Så da ble det ikke mye innlegg i helgen som jeg planla.
Så håper dere har hatt en god helg, og at dere er klare for den første hele uken i november. Jeg vet ikke om jeg er det men på en annen side, mandagen kommer i morgen enten jeg er klar eller ikke. Sånn er det bare. Jeg har hatt en helg men enormt mange tanker og mye av det omhandler familie, bolig , livsstil osv. Og jeg har måtte tatt en alvorlig samtale med meg selv på ” kammerset”
Jeg vet faktisk ikke hvor veien går videre for meg akkurat nå, formen er så der og jeg kjenner at jeg er lei, lei av å måtte strekke meg i alle mulige retninger, at jeg skulle nesten ønske at det fantes flere av meg ( men i følge mamma så er det godt at det bare er en av meg) og jeg føler meg dratt i øst og vest. Det er som om alt bare jobber max for tiden. Og at jeg er rett og slett litt tom.
Samtidig er det jo sånn at jeg har egentlig ikke noe grunn til å klage, jeg har det bra men føler at jeg vil noe mer enn bare det jeg får til i dag men jeg vet bare ikke hva eller hvor. Er bare som om ja.
Men nå skal jeg slutte å klage, jeg gleder meg til tiden fremover og jeg skal snart til Østlandet for å være der en helg. Og så er det vel andre ting som jeg også ser frem til, men jeg er bare ikke helt sikker på hvor eller hva som det vil gi. Men den som venter, venter på noe bra. Satser jeg på. Uansett, jeg skal bare hoppe i det.
