Torsdagen er godt i gang, og jeg er vel så som så i gang jeg også. Jeg kjenner jo at det er ikke helt dagen i dag, men jeg kunne ikke bare ligge i senga. Ene grunnen er jo Nala som drar meg ut og jeg har jo en del andre ting som også må gjøres. Så jeg har bare satt meg ned noen minutter.
Å la det være sagt det er en anelse kaldt men kunne vært verre. Men men jeg må bare kle meg rett og slett. Jeg har fått pakket kofferten min som jeg skal ha med til Polen om 2 uker, og nei vanligvis er jeg ikke så tidlig i gang men det er en grunn for at jeg gjør det nå. I morgen tidlig setter jeg kursen mot Østlandet for å være der i helga, og lar mann og hund være igjen hjemme. Og så tenkte jeg at er jeg litt smart så tar jeg med kofferten min sånn at når jeg tar toget eller fly til mamma om 2 uker så slipper jeg å styre med koffert rett og slett. Så ja sånn blir det rett og slett.
I dag kom barnet i meg frem.. I dag ble jeg plutselig fylt av en utrolig lykke inni meg og jeg smilte nok mye der jeg satt fordi de jeg satt sammen med lurte på om jeg tenkte på noe artig siden jeg smilte, men jeg sa bare ” se ut vinduet”. 13 sett med øyne kikket ut. Og inni meg begynte jeg å nynne på denne her sangen: https://www.youtube.com/watch?v=5j6M1i9rW1s
Den snøen som falt var ganske sånn forsiktig dalene ned, det var ikke mye og ikke tett men hva har det å si, det snødde.
Og det er her innleggets tittel kommer frem, for det er jo sånn at snøen er til stor glede for mange eller noen mens andre igjen, ja hva skal man si? Og her er det ganske delte meninger fordi jeg elsker snøen, det blir liksom ikke skikkelig vinter uten snø mens mannen min, han er strake motsetningen, ja han sier at det er okay med hvit jul men det er liksom det. Så ja hva skal man si?
Så i kveld tok jeg med meg Nala på hodelykt tur i skogen og det var så deilig ute, frisk og kaldt men likevel deilig. Godt å bevege seg litt rett og slett.
Så nå er det snart kveld for meg, jeg kjenner at jeg er veldig klar for senga nå.
Vi går inn i en tid nå hvor det er vakkert rett og slett. Til tross for kuldegrader så kan man ikke noe annet enn å nyte det, og det er jo egentlig bare å kle seg eller hva?
Husk å vær tilstede, ikke bare via en mobil eller sosiale media. Men når man er på tur med andre eller sammen med andre, ikke bare fikle med mobilen. Vær tilstede og glem alt annet. Nyt naturen og ja legg merke til de tingene rundt deg, ikke bare det som skjer på en skjerm.
Grunnen til at jeg nå kommer med det jeg kommer med er at jeg har lagt merke til en ting, når jeg er på tur med Nala, så er det ganske mange som har blikket festet ned på mobilen, mens hunden deres går langt foran de, og ting kan skje. Ikke alle mennesker setter pris på fremmede hunder og man vet aldri.
Ja jeg skal innrømme at jeg har mobilen fremme jeg også på tur men det er mest for å ta bilder, jeg har liksom ikke lyst til å dra frem et stort speilrefleks kamera. Og noen ganger så er det kanskje bare noe jeg ser eller at jeg får lyst til å ta bilde av noe , men mobilen legges i lomma etter det. Jeg tenker på alle de barna som vokser opp med at mobilen er konstant fremme, ja nesten sånn at de ikke ser foreldrene sin ansikt lengre. Og enda flere barn vokser opp i sosiale media, de opplever at vilt fremmede mennesker vet alt for mye om de , og man vet aldri hvem som ser de. Ja jeg leser se og hør og ja jeg følger bloggere/ influensere men jeg kjenner at jeg får litt bismak når man ser at de trekker barna fremfor seg og kamera. Det er ikke sånn at man tenker at det er noe galt med barna eller at de er ” stygge” , hvis foreldene velger å ikke vise barna sine for åpen kanal. Man kan jo lage egne familiegrupper som de kan dele ting om barna sine.
Jeg legger jo merke til at selv Nala oppfører seg annerledes når jeg har mobilen fremme, nå må jeg bare si at jeg sier ikke at hun er et menneske/ barn men hun merker at min konsentrasjon er helt noe annet enn når jeg har 100% fokus på henne, og omgivelsene. Og det tror jeg er ikke bare Nala men dyr generelt sett, hvis man mister litt fokus.
Men jeg vet at for noen mennesker er det enormt viktig å ha mobilen fremme hele tiden, det er en slags trøsteklut for de ( i mangel av andre ord) og jeg skal ikke dømme, jeg kan godt kjenne igjen den følelsen av behov for trygghet. Og ja det er jo veldig kjekt å kunne ta bilder med den, eller film, men trenger man egentlig konstant å være på mobilen? Er det rett og slett FOMO man har?
FOMO= frykten for å gå glipp av noe. Og vi vet jo at i våre dager er det enormt mange som er avhengige av det sosiale som foregår via mobil. Og vi har jo en rekke sosiale media som man rett og slett bare ikke kan gå glipp av ting på. Jeg ser jo det at når vi har hatt pause på jobben så er det frem med mobilen og det er SC, IG, FB, TT, og ja jeg vet ikke hvor mange andre kanaler man har. Og man vet jo at mange klager på de yngre men vet du…. jeg har sett mange godt voksne ha den samme ” avhengigheten” og nei jeg er ikke uskyldig der, jeg er også en som er på flere av kanalene og jeg kan ligge å se på film på kveldene når vi har lagt oss og jeg ikke får sove, men likevel så skriver jeg det jeg skriver.
God morgen alle sammen, eller sov godt for de som skal legge seg etter nattens jobbing, håper dere får en god søvn, og til dere som skal være våkne , håper jeg at dagen i dag blir en fin dag.
I morges kjørte jeg min kjære på jobben, fordi jeg skal på tur med noen venner og hunder og da vi sto opp var det liksom ikke den samme varmen i rommet som det pleier, ikke at vi har det varmt for vinduet sto åpent som alltid og det var noe nytt i denne friske luften som kommer inn. Og da vi kikket på gradestokken var det litt kaldere enn i går morges. Gradestokken viste minus 1 så ja nå er denne tiden her.
Egentlig ville jeg bare krøpet under dyna igjen men da klarer jeg ikke komme meg opp til tiden så da er det bare å holde seg våken rett og slett. Så jeg har satt meg ned med noe å drikke og så skal jeg snart begynne å gjøre noe før jeg skal dra. Men ja det er kjøligere. Nå er jo jeg sikkert litt rar men jeg ønsker meg snø jeg da. Blir så mye triveligere ute syntes jeg, selv om det stort sett ender i slaps og slikt her på Jæren, men likevel den korte stunden det varer er det ikke noe som er bedre syntes jeg. Håper dere har en god start på dagen i dag og at dere er klare for denne dagen her. Jeg kjenner at jeg er ikke helt start klar enda men det er jo helg også. Og denne helgen blir bare tipp topp.
Av og til er det så uendelig godt å bare logge av, selv om jeg kanskje egentlig bare burde ha skrevet , sånn at jeg ikke mistet tråden helt. Men i de 2 siste dagene har jeg liksom hatt behov for stillheten og roen. Hvor jeg har fokusert på det rundt meg og ikke noe av de det som skjer på sosiale media og eller i bloggverden. Jeg har liksom hatt litt pause fra den delen av livet og verden. Lite og eller dårlig søvn og en haug tanker har gjort at jeg rett og slett ikke har funnet mot eller glede til å være på bloggen. Selv om jeg på en måte har kjent på det. Men det skjer så mye annet som krever min fulle oppmerksomhet og at jeg ikke har kunne skrive om det pga taushetsplikten.
Heldigvis har jeg hun her som har holdt meg i gang. Det var som om verden raste rundt meg i en liten stund men nå…. nå er det ikke sånn lengre, nå er jeg klar. Klar til å fighte og finne meg selv. Ikke at jeg hadde blitt borte eller at jeg hadde mistet meg selv så veldig hardt men jeg hadde det litt æsj disse dagene. Og da er det beste å bare la ting ligge. Så hva nå da? Vel jeg har vel mer eller mindre takket ja til et tilbud om en stilling som er ved behov og jeg har også googlet meg litt til å finne ut hvordan bli bedre på hundetrening. Jeg har også funnet ut at det kan være en sjans til å ta et instruktørkurs for lydighet , men det er oppstart til høsten 26. Så ja jeg tror jeg begynner å samle trådene. Alle ting er ikke helt på plass men sakte men sikkert blir de nok det.
Men tilbake til stillheten, av og til er det så utrolig deilig og fantastisk å bare være stille, og bare puste med magen, og leve der og da, ikke leve for alle andre men for meg selv. For det handler ikke om at jeg ikke vil blogge hver dag men rett og slett kan jeg ikke alltid få det som jeg vil. Men jeg smiler og er glad likevel.
Nei det er ikke hans blogg som er slettet, men han omtaler en annen blogg som er slettet men det er ikke det som gjør at jeg vil nevne nettopp Bunny sin blogg. Som sikkert mange vet så er dette en blogger som ikke er redd for å forsvare de som trenger det, denne bloggeren er en som for mange kan oppfattes som provoserende men det er jo egentlig ikke det, for han skriver jo gjerne om ting mange tenker men ikke tør å si høyt. Og ja jeg kan være uenig i noen av innleggene hans men det er fordi jeg velger å ha min mening men…. samtidig beundrer jeg han for at han er seg selv og at han hopper i det med begge beina. Og han har sin historie, og sine livserfaringer som ikke noen skal måtte ha men han har som så mange andre kommet styrket ut av det og bruker den erfaringen han har fått av alt sammen til å ville hjelpe andre. Og det gjør at jeg er på mange måter full av beundring. Og han lytter hvis man snakker med han, jeg føler at han er åpen som en bok. Og må jo ikke glemme de flotte jentene hans.
Så jeg anbefaler alle som vil ha en blogg som har noe meningsfylt innhold , å finne frem bloggen til bunny. Da får du en vri på livet og kanskje et litt annet syn. Og det beste av alt er til tross for at noen har gjort sitt beste for å knekke bloggen hans, så har han bare fortsatt. For er det en som virkelig har opplevd mye motstand og ikke minst realt trakassering og mobbing på bloggen så er det han, men i stedet for å la de vinne så slår han bare sterkere tilbake .
Mobbing ja, det er noe forbannet jævelskap og jeg husker at når jeg var barn/ ungdom så hadde vi ikke sosiale media, blogg og mobbing det foregikk på vei til skolen, på skolen, hjem fra skolen, og på fritiden, men nå har man jo mobbing på langt større nivå. Og man vet jo om at unge holdes utenfor og de som utelukker bruker f.ex SC, IG for å gni det inn at de stenger enkelte utenfor. Sånn sett var det kanskje mye lettere i den tiden jeg var ung. Men man vet også at også i voksen alder mobber og mobbes det, og man har jo mulighet for å være anonym og det er jo på mange måter verre føler jeg for man vet ikke hvem som skjuler seg bak kommentarene.
La oss alle få frem at mobbing og trakassering ikke er noe vi skal godta, og at det ikke skal være akseptert oppførsel av noen. Og sammen er vi sterke, bare vi står sammen og viser samme holdning.
Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet meg opp på topplisten, og blant de 20 mest leste. Og jeg må jo si at selv om jeg ikke er så opptatt av plasseringer så var det jo veldig gøy å se at jeg hadde kommet opp hit. Og kanskje betyr det at jeg klarer å skrive noe som andre vil lese, eller jeg vet jo at hovedgrunnen til at jeg er så langt oppå listen nå er fordi jeg fikk støtte av Roger pga et innlegg han skrev som en støtte til meg og som fikk andre til å klikke seg inn på min blogg . Men jeg vil bare si 10000 takk for at nettopp DU har lest bloggen min. Og jeg kjenner at jeg faktisk syntes det var ganske artig og at jeg tror at det gir meg enda mer guts til å fortsette å skrive innlegg , kanskje litt mer regelmessig. Men jeg vet at jeg ikke hadde kommet på 13 plass hvis ikke det hadde vært for dere.
Så jeg skal prøve å holde meg i denne tralten selv om jeg vet at det kan bli tøft, for jeg står litt på stedet hvil i forhold til skriveriene mine, om hva jeg kan skrive om. Men jeg tenker at det er mange ting, må bare tørre å hoppe i det. Så ja hva skal jeg si, jeg har i hvert fall en takknemlighet for at noen leser bloggen min. Så ja hva nå da, har jeg noen spennende prosjekter på gang? Ja jeg har det, og jeg skrev jo i går om at jeg hadde lyst å finne på noe å fylle inni livet mitt, for man er vel egentlig aldri for gammel til å stake ut en ny kurs er man, nei jeg tror ikke det. Og jeg har lyst ti å trene mer lydighet med Nala og få det enda bedre til, jeg har lyst å f,ex jobbe med hund på en eller annen måte. Vi har ikke så stor plass lengre her hjemme som vi hadde så selv om det nok føles som om det er større plass i hjertet mitt enn her i boligen vår men jeg tenker at det skal ikke være noe hinder. På mange måter trives jeg jo best med dyr, litt mer tillitt til de enn enkelte mennesker , men sånn er det bare. Så jeg jobber med de tankene rett og slett.
Uansett så har jeg så mye å glede meg til. Og nå er det heller ikke lenge til jeg lar mann og hund og bonus sønn bli igjen før jeg setter kursen til julemarkedet i Krakow, det gleder jeg meg veldig til. Selv om jeg har litt mix av følelser rundt det. Men jeg skal gjøre det beste ut av det. Men nok om det, jeg ville bare takke for at dere leser det jeg skriver. Tusen takk.
I monopol heter det” rykk frem til start”, og noen vil vel si at det er mer rett å si det enn tilbake til start, men hvis du leser litt til så vil du kanskje forstå hvorfor jeg sier tilbake til start.
I den siste tiden kan man si at livet mitt har vært litt som dette her:
Og jeg har liksom ikke helt funnet meg selv eller roen. Og jeg har vært mye frem og tilbake og det har vært så enormt mye som har spilt inn og jeg kjenner at jeg har ikke vært meg selv rett og slett. Og jeg kjenner at det har vært for mye visvas. Og jeg har på en måte ikke hatt det okay verken utenpå eller inni meg. Jeg har innbilt meg selv at det er greit med meg men sannheten er at jeg har ikke hatt det bra i det hele. Og det er jo flere influenser som setter egne diagnoser og som er deppa den ene dagen og opp i skyene den andre dagen, fordi de har funnet ut hva som skal til. Og vi er vel alle sånn , at vi kjenner oss selv best og at vi på mange måter er den beste hjelpen for oss selv, men noen ganger må man rett og slett oppsøke fagpersonell. Og det er ingen skam å ha det tøft i livet, alt må ikke være perfekt, selv om det fremstilles sånn i SoMe.
Så hvor vil jeg med dette innlegget, fordi mye av det jeg skriver har jeg jo nevnt før, og mange av de tingene blir en slags gjentagelse. Og det er jo ikke interessant rett og slett. Så jeg skal fortelle om hva jeg har gjort i dag for å bli bedre. Jo nå skal du høre…. hehe, nei dag det er ikke sånn enormt annerledes enn jeg pleier men jeg fikk en del gode innput med en tur venninne på morgenturen i dag.
Jeg skulle hente passet mitt på Randaberg så derfor tok vi turen rundt Store Stokkavann.
Og vi snakket litt om hvilke forventninger jeg har til meg selv men ikke bare til meg selv men også til de rundt meg og omgivelsene mine. Og jeg har fått en del ting å tenke på. Og det er noen ting jeg må endre med meg selv, og på mange måter må jeg ta fatt i det som er viktig i livet. Og jeg må på en måte finne ut hvilken vei jeg vil gå i livet, stake ut kursen videre kan man si. Det som er viktig for meg er at jeg innser hva jeg kan forvente av meg selv, at jeg ser mine begrensninger og at jeg ikke trenger å strekke strikken lengre enn nødvendig bare for å please andre.
Så ja jeg må på en måte tilbake til start, til starten av veien videre.
Når jeg vokste opp så var det ikke i et typisk tradisjonelt eller vanlig hjem. Eller for meg var det vanlig men når jeg i ettertid innser at det var så langt fra normalt som det kunne bli, men for meg var det jo en normal hverdag. Jeg visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen eller fra stallen og man kan vel si at det på mange måter kan omtales som usikkert og kanskje også utrygt. Men for meg var det normalt fordi jeg trodde at alle hadde det sånn. Jeg har prøvd å sette sammen enkelte brikker i livet mitt, fordi jeg har prøvd å forstå eller innse hva som var med på dette hele. Og det har absolutt ikke noe med religionen jeg var en del av men det har med helt andre ting. Og jeg sier ikke at min barndom var så mye mer grusom enn andre sin, eller at den ikke kan likestilles med andre, fordi det er jo ikke sånn at den bare var elendig eller slike ting men den var unik, fordi den var min. Og ja det er jo sånn at dette er mine opplevelser og følelser. I voksen alder så tenker jeg jo at det var så mange ledd som sviktet, og at man var kanskje redd for å si i fra fordi man skulle få trøbbel.
I dag er det sånn at jeg tenker at den verdien dette har gitt meg er ganske så stor. Jeg kan på mange måter forstå hvorfor folk ikke reagerte men samtidig kunne mye vært spart, jeg hadde kanskje hatt litt annen bakgrunn. Men bærer jeg nag? Vel på en måte ikke , fordi til tross for alt som er så er jeg veldig knyttet , ja i manges øyne for knyttet til mamma og jeg tenker at jeg har vel lært meg til at det er som det er med mamma. Og vi har alle våre feil og mangler og så er det opp til oss om hvordan man håndterer det som måtte komme. Men på en annen side så vil jeg si at jeg bærer nag til systemet rundt. For en stund tilbake tok jeg kontakt med gamle skolen min og fikk snakke med ene læreren min, og hun husket meg ( uff da kan man si) men det hun husket meg for var det som andre klaget på, dette med hvordan jeg hadde en lukt av urin og slike ting, og de hadde varslet noen men noen tok aldri tak. Dvs de gjorde det men det ble jo ikke noe bedre i det hjemmet. Ja jeg er en av de som bodde i fosterhjem men ville hjem, det er rart det der hvordan lojaliteten er sterkere selv om det jeg opplevde hjemme var vondt.
Og det som er så rart er at selv om jeg til tider har båret på et slags hat, så gjør jeg ikke det lengre. Og selv om det er som det er, selv om jeg har den opplevelsen igjennom livet og jeg reagerer veldig når det er rus i bildet så har jeg lært meg å bare forlate det og komme meg hjemover. På mange måter er det sånn at det gjør meg bare sterkere. Og jeg finner en måte å jobbe meg igjennom det som måtte komme. Alle må man finne sin vei.
Så er jeg i den troen at jeg er så spesiell, at jeg er noe bedre eller har rett til å si at jeg har noe å komme med? Hvem vet, det må jo andre si noe om.
Jeg vet ikke med dere men jeg kjenner at av en eller annen grunn , i motsetning til andre år så har jeg ikke helt fått julestemningen i meg. Vanligvis når kalenderen bikker september så begynner jeg å få julegleden i kroppen og jeg begynner å planlegge hva jeg skal lage , hva jeg skal kjøpe, når jeg skal gjøre diverse ting, men hittil så har det ikke vært helt på plass. Og tror at min kjære er glad for det, fordi han elsker julen men ikke før i slutten av november , begynnelsen av desember, men da tar han jo helt av også da. Men jeg regner med at den kommer.
Jeg skulle kjøre Dachsen hjem i stad og satte på radioen, fant ikke noe morsomt så jeg bare satte på en eller annen kanal og vips, ut av høyttalerne kom musikken. Ikke at det er noe rart i seg selv, for det er jo ganske så vanlig men likevel. Og musikken som kom ut gjorde meg glad og litt varm om hjertet men også litt trist. Kanskje er det at det er så enormt mye som skjer i verden som gjør at jeg ikke helt finner gleden eller kanskje er det hele familie settingen som gjør det, jeg vet ikke men jeg tenker at enten jeg bryr meg eller ikke så kommer julen. Og når jeg kjørte inn en av sideveiene så la jeg merke til et hus, der var juletre og stjerne og masse nisser på plass. Men jeg kjenner at jeg er ikke der helt enda. Men klart at alle må få velge selv og når man tenker over det så er det jo mange som pynter med lys fordi november er jo en ganske så mørk måned. Så på mange måter skjønner jeg at folk begynner allerede nå. Men men det er heldigvis sånn at vi kan bestemme det selv. Valgfrihet er en god ting.
Og jeg tok meg selv i å synge med på sangene som kom. Men klart at jeg kjenner at jeg på mange måter gleder meg til tiden fremover og samtidig gleder jeg meg til juletiden er over. Nytt år med nye muligheter. Det handler om å se fremover og gripe en hver sjanse til en god mulighet.
Jeg er veldig glad for at det er lite julegaver som skal ut i år, for det er et eneste mas og kjas for å finne de rette gavene. Klart at det er noen som skal kjøpes inn men vi har valgt å ha gavefri jul i år.
Dere da, hvordan er det med dere, har dere julen i gang?
