Jeg vet ikke hva det er med meg, eller hvorfor ting skjer før jeg rekker å snu meg rundt men i kveld, hadde jeg det sinnsykt travelt med å komme meg inn døra og jeg har hendene fulle. Normalt sett ville jeg ha gått 2 ganger men av en eller annen pussig grunn så gjorde jeg ikke det, og hva skjer? Jo da jeg mister det jeg har i hendene, og selvfølgelig da mobilen min, den klarte i tillegg til det å deise i bakken, men der den landet måtte det selvfølgelig være en stein og ja da, skjermen knuste ikke men jeg får ikke skrudd den av, på, stilt den eller noe som helst, den er rett og slett som om den er låst totalt. Og i tillegg ringer huseier der vi bodde og sier at vi må skaffe nye stekeplater fordi han syntes ikke de var så fine, og siden ovnen er så ny så mente han at det var min plikt, og selvfølgelig er det jo det men denne måneden er det jo enormt mange utgifter og litt mindre inntekt enn jeg så for meg, så ja….. jeg kjente at jeg bare knakk litt sammen, ja som om lufta gikk ut av meg der og da. Men jeg kan jo ikke bare gi opp heller, så jeg håper at det løser seg på mange områder.
Syntes denne passet inn akkurat nå.
Jaja det er bare sånn rett og slett. Men uansett jeg satser på at det går fint det også. Nå er det snart leggetid for denne damen her og ny dag i morgen. Rett og slett.
Her er det stille i huset, K er ute å går seg en tur, han har nok mange sommerfugler i magen, ny erfaring for han starter i morgen tidlig, min kjære skal kjøre sønnen sin til flyplassen om bare 7 timer, så det er nok snart natt for alle her. Mannen har slukna på sofaen, sliten etter siste innspurt i gamle leiligheten, men nå er det et tilbake lagt kapittel. Jeg… jeg derimot har satt meg ned for å skrive ned noen av de tankene jeg har i hodet. Rart det der, men det skal bli veldig stille med bare oss i huset, og ja Nala og da men …. i 4 uker før K kommer hjem igjen for å være hjemme i 4 uker og så ut igjen. I dag har det vært sånn guffent vært, regn og ikke akkurat den samme følelsen av påskevær som det var i går, for i går var det rett å slett fantastisk ute, det var godt å bevege seg, men i dag….. i dag derimot er det ja nesten litt sånn høst ute. Men det er jo som en sier at ” her på Jæren har vi en årstid, tidlig og sen høst” Men men nok om været.
I samfunnet i dag er det en tendens til at vi blir tyngre og tyngre, vi får mer og mer helseutfordringer som kommer i kjølevannet av økt vekt, vi ser jo også at mange treningssentre er fulle i begynnelsen av året men at det sakte men sikkert blir mer og mer støttemedlemmer etter hvert som ukene og månedene går.
Butikker sliter med å få inn nok produkter som Chiafrø fordi ” alle” skal lage den berømte kjøleskaps grøten. Vi hiver oss på trender og i enkelte vennekretser eller grupper blir man nesten litt sånn uglesett hvis man ikke følger dette. Og man ser at vekta øker. Flere og flere kjenner på presset om å være som mange andre, hvor det er om å gjøre å være mest mulig fit. Men dette er ikke et innlegg for å bodyshame noen som helst, nei dette er et innlegg som hvis du leser litt til vil du se hva jeg ønsker å få frem.
Jeg har skrevet om dette før og kommer sikkert til å skrive om det igjen senere men nå er det nå. Vi ser at det er også mange som søker mot det som noen kaller snarveier, og at de ikke er sterke nok men det er ikke alltid sånn som man tror. Flere og flere søker mot privat behandling fordi det er kortere ventetid, for de aller fleste vil ha ting gjort med en gang, ikke villig til å vente når de først har bestemt seg. Og på mange måter kan jeg forstå de, men samtidig er jeg veldig for at ventetiden kan hjelpe deg selv om man kanskje ikke ser det der og da.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har hatt overvekts operasjon, jeg mener at det å si at jeg har klart det på egenhånd er en slags halvveis sannhet, fordi jeg har jo jobbet veldig, det er jo ikke sånn at når jeg våknet etter operasjonen så var jeg tynn, men jeg har kjempet. Og jeg kjemper den dag i dag, ja kanskje på en helt annen og tøffere måte. Og det er litt det jeg vil skrive om. Vi blir operert i magen og ikke i hodet og hvis ikke hodet er med på dette så, ja da går det ikke. Og det jeg syntes er tyngst av alt er at jeg igjen sitter med en følelse av mislykket og at jeg ikke en gang klarte dette. At jeg hadde verdens beste sjanse men at det ikke er sånn lengre, at jeg misbrukte det jeg fikk. I helgen så traff jeg en person jeg ikke har sett siden … ja lenge og hun visste at jeg hadde hatt en operasjon og hun selv har tapt mange kg men da på egenhånd. Og mens jeg var på badet så hørte jeg at hun sa til hun andre ” Jeg trodde Chanett hadde gått ned i vekt jeg men hun har jo tydeligvis ikke det” Og jeg måtte stoppe meg selv i å si noe når jeg var ute av badet. Men jeg valgte å ikke si noe, kanskje var jeg feig men jeg tenkte at jeg orker ikke den praten nå. Så jeg sa hade og satte meg i bilen, og da rant tårene mine, jeg følte meg så lite verdt og selv om jeg vet at den personen som sa det alltid har noe negativt å si om mennesker så tenker jeg at noen ting sier man ikke. Det er ikke opp til andre mennesker å sette ” standarden” og den personen vet ikke hva jeg har gått igjennom, sånn på egen personlige plan.
I morges veide jeg meg og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble slått i bakken.
For jeg vet jo hva som er grunnen. Jeg ser jo at tallene ikke kryper nedover eller står stille men i steder for er det som om de løper et løp for å komme i mål. Og jeg blir lei meg, mismodig og rett og slett litt forbanna på meg selv, at jeg som en gang gav meg selv et løfte, den dagen jeg var på det tyngste og ble til noe lettere så gav jeg meg selv et løfte eller jeg laget vel strengt talt en avtale med meg selv, men det er som om jeg på mange måter bare har gitt opp for uansett hva jeg prøver så går det ikke, ikke lengre enn kortere enn kortest. Og jeg ser så lengselsfullt på de som får det til, de som fremstår som vellykket og mestrer også dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller, for jeg har ikke sjans til å gå å skaffe behandling privat, jeg vet at det er mange muligheter men jeg kan ikke benytte de, for jeg har ikke råd. Men jeg vet at det er heller ikke en løsning for det er bare der og da, og ikke varig men men det må finnes noe, jeg vet ikke. Det er som om jeg tyr mot det trygge, det jeg kjenner best, men trives minst med. Jeg vet at dette innlegget er mye av det jeg har skrevet før men det er vel bare sånn det er. Alt jeg trodde jeg skulle få til, er vekk. Alt er bare røsket vekk av planer og tanker….. men jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Men jeg må finne en løsning, for kroppen min verker og er for smertefull, og jeg vet at det er mye fordi kroppen minblir sakte men sikkert for tung.
Men det er ny dag i morgen med nye sjanser og muligheter.
Da var vi jammen ferdig med februar måned og vi er en måned nærmere årets løpestart, og vi er en måned nærmere vår og sommer. Ikke misforstå jeg elsker vinteren også men i år har det ikke vært annet enn råkaldt og guffent så ja da blir jeg nok en som lengter til varmere dager. I dag har Nala ligget ute også for 1. gang siden vi flyttet fra Varhaug så det var nesten 1 år siden, at hun kunne ligge ute i bånd. Og vi har kost oss. Vi er ikke helt i boks med flytting eller på en måte er vi ikke det fordi vi mangler litt lagringsplass så det er en del kaos men sakte men sikkert går det fremover, vi har 1 uke i huset her bare, og de sier jo at det tar en god stund å komme på plass. Vi har i hvert fall slått oss til ro her.
Jeg kjenner at det er godt å være meg for tiden, det er deilig å bare være her og nå, vi har enda ikke fått tv, så det blir rolig kvelder og tidlig i seng noe som er godt det også. Og så er det som om jeg egentlig ikke savner tv likevel selv om det dukker opp litt sånn skulle ønske følelse. I dag er K hos besteforeldrene å spiser så det er reste middag på oss ” voksne” men det går helt fint det også.. Det er ikke så ofte men av og til blir det sånn.
Jepp, hva skal jeg ellers si? Det er ikke noe spesielt som skjer egentlig i dag, annet enn at på Tirsdag har K sin første arbeidsdag som Kadett på skip så det blir godt for han å komme seg ut og jobbe med det han har utdannet seg til. Men ellers sånn utenom det, skjer det ikke så mye, mer fra i morgen av, men nå, nå skal jeg ut med Nala igjen.
Livsnytelse: Jeg er så glad i ettermiddag. Jeg vet ikke hvorfor men det er som om jeg på en eller annen måte har satt sammen et puslespill og at alle brikkene er på plass. Jeg kan ikke forklare det på noen som helst måte rett og slett. Jeg tror at det kommer av at livet mitt føles trygt og godt og at jeg ikke føler meg så tapt i dag. Rart det det, hvordan det kan endre seg fra en dag til en annen men det er kanskje sånn det er hos meg. Ja kan hende det alltid har vært sånn, jeg vet ikke men det er sånn det er nå i hvert fall. Tror og det kommer av at jeg har ” sett lyset” og funnet ut at det å leve er egentlig å tenke på den berømte sinnsro bønnen:
og å akseptere besværligheter som en vei til fred.
Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde,
denne syndige verden slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være,
og å stole på at Du gjør alt vel
om jeg overgir meg til Din vilje.
Gi meg nåden det er å leve noenlunde lykkelig i dette livet,
og evig salig med Deg i det kommende.
Amen.”
Jeg var ute en rask tur med Nala nå i kveld og av en eller annen grunn så lot jeg mobilen bli igjen hjemme, jeg var bare rett i nærheten og når jeg kikket ut over landskapet så kom denne bønnen dettende ned over meg og jeg tror at jeg rett og slett kjente at det var ro jeg trengte, jeg kjente på at det er så mange ting, så mange baller i lufta men at jeg ikke kan plukke alle ned på en gang men ta ball for ball ned, og jobbe med det. Det tror jeg er løsningen for meg i hvert fall. På mange måter er det jo sånn at man bare må finne løsninger på det man står i, og det er vel sånn at selv om man får råd og hjelp så kan ingen løse det for en, man må klare det selv. Jeg kjenner at det er så mange tanker, med alt som er rundt meg at jeg kjenner at det setter sine spor hos meg men jeg må bare jobbe meg igjennom det. Og jeg tenker at det er på mange måter utrolig godt at hverdagen er i gang og at i morgen er siste dagen vi er i den gamle leiligheten, da legger jeg det bak meg også, en mindre ting rett og slett.
Men nå, nå skal jeg komme i gang med noe annet enn å bare sitte her. Snakkes
Av og til må jeg virkelig jobbe for å ikke skrive det jeg tenker om en sak eller ja uansett hva det er. Men det er ikke fordi jeg ikke har noe fornuftig å si men mer at jeg vet at det dessverre kan slå tilbake på meg selv i ettertid. For det er en ting som er sikkert og visst og det er at noen av de jeg kjenner leser bloggen min, og ja det er jo tipp topp at noen leser bloggen min men når man vrir innhold i en blogg til noe helt annet enn det var ment som…. ja da kan man bli litt oppgitt. I går var jeg på et oppdrag og i lunsjen så snakker et par av de jeg jobber sammen med om dette med barn og hvor vanskelig ungdomsårene , hvor den ene sier til meg” ja du var heldig som slapp unna den verste tiden du Chanett, med tanke på at barna dine ble oppdratt av noen andre, så du fikk de tilbake ferdig oppdratt” jeg ble så satt ut at jeg begynte å kjenne at gråten kom men jeg reiste meg bare opp, så på de og gikk ut for å gjøre noe annet som kunne hjelpe meg å få tankene mine over på noe annet. Det er en ting som er sikkert og det er at så sant jeg ikke er skadet så skal jeg ikke la noen se at jeg gråter. Så noen ganger må jeg si at jeg ikke forstår andre mennesker , men på en annen side så tror jeg at de ikke forstår meg heller. Så det er vel en stor sannsynlighet at det er noe der.
Jeg tenker at det er ikke sånn at vi er unnskyldt hvordan man snakker til andre mennesker uansett hvordan man er som motpart men det er jo sånn at vi vet at det er utrolig mange som liker å lese blogger fordi de kan lære noe av det. Og jeg skal innrømme at noen ganger er det alt for lett å slenge med leppa og snakke før man tenker seg om.
I formiddag ringte det en telefon, nummeret var kjent eller jeg så jo at det var en person jeg ikke har noe til overs for lengre, en som ikke har noen betydning i livet mitt men jeg er så pass høflig at jeg tenkte at jeg fikk svare, fordi man vet jo aldri hva som er grunnen med tanke på at det har vært stille i mange år fra den kanten. Så man kan si at jeg ikke forsto ikke hvorfor hun skulle ringe meg, og det er faktisk det siste menneske jeg ønsker å snakke med her på jord, men noen ganger kan våre veier krysses, pga familie sammenkomster, men i hvert fall, jeg bare så på nr som ringte og tenkte hva nå liksom.
Men uansett, denne personen ringte meg og jeg visste ikke helt hva som var grunnen. Men så kom ordene ” jeg har lest bloggen din” og jeg var litt usikker på om jeg ble glad eller ikke. Men ja vel, de har lest bloggen min, og jeg ventet på hva som kom nå… Jo.. ” jeg har som sagt lest bloggen din og jeg lurer på om du kan tenke deg å slette innleggene ang barna dine”?
Jeg visste der og da at følelsen av at jeg burde bare latt vær å ta telefonen , men jeg prøvde å tenke rask hva jeg skulle svare. ” hvorfor”?
” Jo fordi det føles som en belasting for de at du i det hele tatt skriver eller omtaler de og at du må slutte å nevne de fordi de føler seg presset opp i et hjørne” ” og du fremstår som svært deprimert og at du mener at alle andre er skyldig og at du aldri gjør feil.” Så takket hun for en hyggelig samtale, ønsket meg alt godt i livet og la på.
Jeg bare tenkte ” snakkes aldri” men av en eller annen grunn er jeg redd for at det er ikke siste gangen jeg får en tlf fra henne, hvis ikke jeg blokkerer henne på tlf også. Og jeg ble sittende å tenke mens jeg nøt en kaffe kopp, er det virkelig sånn at ingen tror at jeg tenker på noen andre enn meg selv? Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg mener at jeg ikke har gjort noe feil, jeg har ikke hengt ut ungene mine, hvis noen er uthengte så er det meg selv. Og jeg tenker at det er lov å skrive om hva man vil ( selvfølgelig finnes det grenser der og) og jeg er litt lei av at enten jeg selv eller andre skal sette ned foten for å på en måte bestemme hva jeg skal skrive om. Så jeg tenker at det er ikke noe jeg kommer til å etterfølge, tross alt er jo jeg allerede kåret til årets verste mamma. Så litt fra eller til…..
Ellers da så er det sånn at jeg på mange måter har brukt morgen turen på nesten 4 km til å tenke litt over livet mitt her jeg står , her og nå, og om jeg egentlig har noe å gjøre i livet, ja kort sagt min betydning rett og slett, jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har sånne tanker av og til og det er jo på en måte greit å reflektere over slike ting av og til. Men jeg har funnet ut at det har jeg, jeg er her for å gjøre noe nyttig for meg..
Nå sitter jeg her i den ” nye ” stua vi har og endelig er nettet oppe å gå, alt har tatt så mye lengre tid enn jeg trodde men men det er sånn det er. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne bloggen fordi for å være helt ærlig… jeg er litt usikker. Men jeg er redd for å si det høyt fordi ja det er som det er, og det er som om hvis jeg ikke sier det høyt eller bare skriver det så er det som om ingen ser det men jeg vet jo at det er kanskje en ting å skrive det men i det øyeblikket jeg trykker publiser så ja da er det jo som om jeg sier det høyt. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få de ordene jeg tenker frem.
Trives jeg eller vi? Ja absolutt, det er så godt at vi har dette alene, at vi ikke har noen over oss eller under oss, at ja vi er i det lille hvite huset på Jæren. Utenfor vinduet er det en del trafikk men likevel plager det meg ikke. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, men så er det liksom noe som holder meg tilbake, jeg tør liksom ikke slippe skuldrene helt ned, enda jeg vet at vi bor trygt og at vi har en god plass, men det er liksom noe som er der, dere vet denne følelsen av at noe ligger å brygger seg opp. Men det går som det går rett og slett, og jeg vet vel innerst inne at det er bare noe som lurer meg, det er bare jeg som ikke finner helt roen i det hele, eller som kanskje opplever at det ikke har gått helt opp for meg at endelig er det her vi skal være.
Så jeg var å hentet noe ved, siden det er godt med vedovn igjen og da tok jeg samtidig med Nala på en liten tur, og det var så deilig rett og slett, å kunne ta med henne ut og lufte tankene mine et annet sted enn akkurat her i området.
På en eller annen måte er det som om dagene bare flyter om hverandre for tiden, jeg rekker ikke våkne før jeg skal legge meg, eller det føles sånn ut, jeg er litt sånn tankefull om dagene. Men men det får bare stå sin prøve. Nå er jeg i hvert fall ferdig med å vaske huset der vi skal bo og vi har kjørt noe servise opp der sånn at jeg eller vi da slipper å ha stua full med ekser og slike ting og da er det jo lettere å bare komme på plass også. Jeg har egentlig kjent på en del følelser de siste dagene og jeg vet ikke helt hva det er men noe er det som ligger å ulmer i overflaten, jeg vet ikke men det er som om jeg bærer på noe uforløst- når jeg tenker meg om så er det kanskje litt mer vemod eller noe sånt fordi det skjer enda en flytting men også fordi ja hva skal jeg si, jeg legger igjen noen minner og skal skape nye. Det er rart det der.
Men når man ser stort på det, ja helheten i det så blir det godt å komme seg inn i en bolig hvor vi bor for oss selv, ingen oppe og ingen ved siden av. Og jeg tror at vi igjen skal skape vårt hjem. Okay hvis man skal se strengt på det så er det jo et hjem vi låner av noen men likevel det er vårt hjem, noe vi setter sammen i sammen. Uansett så er det så godt at det ikke er så lenge til og at vi slipper å styre mer med å finne en plass alle vil trives. Eller det viktigste er at VI trives, at vi liker det, hva andre tenker…. vel det er deres valg, vi er trygge i det valget vi har tatt.
Så nå er det å fortsette å pakke i vei og komme seg igjennom denne dagen også.
I dag er det ny dag med nye muligheter, og man må bare ta det i mot, hva enn som måtte komme mot en. På den måten får man lære noe nytt hver eneste dag, selv om det kan være vanskelig å se det akkurat der og da når man står oppi det. Men nok om det, nå er det jo bare å brette opp ermene og begynne å gjøre noe. Skal snart ut døra.
Jeg tenkte på noe i morges når jeg gikk med Nala, jeg hadde podkast på øret og jeg ble vel gående litt sånn i egne tanker og tenkte på dette med blogg. Vi har jo sett at denne blogg listen på blogg.no er stort sett ganske jevnt over, med noen få unntak av hvem som ligger på de 3-5 første plassene, noen holder seg jevnt på den aller ” gjeveste” nemlig førsteplassen, og jeg syntes det er bra, og klart det er mange , ja utrolig mange gode bloggere som ikke er kommet så høyt, denne listen som er på blogg.no sin side er jo en liste over de 100 mest leste, og gjerne ser man ikke på de lengre ned, erfaringsmessig så vet jeg selv at jeg gjerne bare kikker raskt over hvem som er der og hvilke blogger jeg vil lese. Det er noen jeg leser fast og andre jeg knapt bruker et sekund på å klikke meg inn, men vi vet at et klikk er et klikk mer og kanskje det som trengs for å komme litt opp. Så det er jo sånn det er noen ganger, men men.
Men så tenker jeg at er det egentlig sånn at man kan stille bloggingen lik en konkurranse? Hvor man skal kjempe om å komme på gode plasseringer? Jeg syntes det er ganske spennende når det gjelder blogg fordi jeg vet jo at når jeg legger ned tid og lyst til å skrive blogg innlegg, og at det er litt innhold i de så ja da ligger jeg stort sett blant disse 100 mest leste, av og til jeg er jeg oppe å snuser litt høyere og ja jeg skal være ærlig å si at jeg syntes det er litt morsomt rett og slett når jeg kommer opp på blant de 50 mest leste.
Men det er jo sånn at da må man jo ” trene” i form av å skrive innlegg, og faktisk skrive innlegg med litt mening og hva er egentlig det? Jo det kan være personlige ting, det kan være håndarbeid, turer og ulike oppskrifter og det er opp til hver enkelt av oss hva vi skriver om som gir meninger. For det er ingen tvil om at vi alle vinkler ting forskjellig og føler ting forskjellig. Men ja det er jo en slags konkurranse og det er jo ikke den verste konkurransen tenker jeg, men klart man vet jo at noen velger å gå over ” lik” for å lykkes. Men det er opp til hver enkelt av oss.
Du skal aldri dømme, hvis ikke du har vært i deres sko. Du skal ikke si at du vet hvordan det er, hvis ikke du har prøvd det selv. Hvorfor er det sånn at vi mennesker tror at vi sitter på fasiten for alle andre? Jeg tror at det er så alt for lett å si at jeg forstår, men gjør man egentlig det?
Det er så alt for lett å komme med en løsning men kan man si at man har den løsningen som fungerer for andre selv om den fungerte for deg? Jeg vet ikke men jeg tror at svaret på det er NEI.
I dag har det vært en god dag, en dag med mange tanker og mange bekymringer men jeg prøver å ikke miste motet. Jeg prøver å ikke se svart på det. Og jeg tror at det er det beste for meg, jeg tror at jeg fungerer best på den måten, for jeg vet vel innerst inne hva som er rette fasiten for meg og min situasjon men jeg vet jo ikke om den er rett for deg. På mange måter tror jeg at man får et slags bilde av at man selv vet svaret. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har gitt meg tips og råd om hva man skal spise, hvordan man skal trene , og ja nesten hvordan man skal puste fordi alle kjenner vel noen som kjenner noen som kjenner noen som vet hvordan naboen til onkelen til venninnen til sønnens tante i bortevekkistan fikk god effekt av et eller annet. Men når bekymringer dukker opp må man bare ta en pust i bakken og sette seg ned å prøve å vri det svarte og håpløse til noe annet. Man kan ikke klare alt her i verden men man kan gjøre det beste for seg selv. Jeg liker det som en av bloggerene her inne sier ” Lag deg en god dag” Og det er jo nettopp det man bør prøve å strebe etter, lage seg en god dag. Når man vet at det er noe på gang men ikke vet hva, gjør det beste ut av det. Lytt til de som er rundt deg, ta sjansen på at det finnes noen der ute som strekker ut en hånd, og om så, ta den i mot.
Vi gjør alle feil og tabber og vi jobber stadig med å takle det som måtte komme vår vei, det er en del av det å være menneske. Noen ganger sårer vi andre med de tabbene man gjør men så er det å jobbe med å bli en bedre utgave av seg selv og tørre å innrømme de feil man har og håpe at den andre personen kan tilgi deg. Hvis ikke så må man bare jobbe enda bedre. Og det er det som er det viktigste, man må jobbe for å lage hver dag til en bedre dag enn dagen før.
Så nå skal jeg legge meg og tidlig opp i morgen. Sov godt
