Da er jeg kommet meg hjem. Hodet burde ha vært tømt for tanker og følelser men i stedet for sitter jeg med på en måte med enda flere tanker og følelser men det er ikke de samme typene. Det var godt å være hos en nøytral person. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg følte meg litt sånn gal mens jeg satt der, men det gikk likevel helt greit. På mange måter var det som om hun leste meg godt, ja nesten bedre enn jeg forsto meg selv.
Dette ordtaket fant jeg hos psykologen, jeg hadde det et eller annet sted selv og jeg syntes at det er egentlig ganske så bra sagt. Og hvorfor tar jeg frem dette? Vel jeg tror at det er så alt for lett at vi gjør oss opp meninger og tanker om en person hvis de får vite at noen har hatt behov for psykolog, jeg vet om personer som betaler privat fordi de ikke ønsker at fastlegen skal vite at de får hjelp av en psykolog fordi det da kommer i journalen deres og at det da er så alt for lett å skylde alt på psykisk helse. Og man vet at det er dessverre mange som har tanker om det ene eller det andre. Men jeg tenker at dette er det rette for meg. Jeg følte vel at psykologen så helheten og at hun ikke mente at hun hadde fasiten, men at fasiten faktisk ligger inne hos meg selv. Som hun sa ” Komme seg på hesten igjen, men det er jo ikke så lett for deg” Og nei det er jo ikke som om jeg bør oppsøke kyrene igjen for å se om det går greit. Nei det handler om at jeg først må finne den mentale delen av meg selv, finne min indre styrke, for hun sa at jeg er nok mer sterkere og bevisst på dette selv. Det er ingen rask løsning på dette, men det er ikke sånn at det ikke går an å løse heller.
Det viktigste er at jeg er klar for å jobbe med meg selv, med mine tanker og følelser og at jeg tør å face det som måtte komme. Og jeg må også være klar over at jeg på mange måter faktisk må ha noen tøffe dager foran meg, hvor det er sånn at det er noe jeg må jobbe med, for det handler om at jeg må gutse alt og bare ta det i mot det som måtte komme.
I dag på tur med Nala så slo det meg, det var som om mynten datt ned eller det var som om det var lyn fra klar himmel. Jeg tenkte litt fordi jeg føler meg litt sånn som dette: Som rastløst hav rett og slett. Og jeg tenkte at det kanskje har med at hjernen min jobber litt med tankevirksomhet om dagen, men det er jo ikke det heller. Men det er noe med at jeg ikke finner roen rett og slett. Jeg som egentlig stortrives i denne leiligheten, jeg begynner sakte men sikkert å finne de bitte bitte bitte små feilene , de jeg ikke brydde meg om før, de som rett og slett bare er ubetydelige men når man begynner å lete, ja da finner man de, det er nesten som om et sandkorn blir til en kjempestor stein. Og alt blir bare feil. Og så sitter jeg med verdens dårligste følelse fordi jeg er redd for at de andre bare føler at de ikke har noe å si og føler seg presset til å flytte før vi planla. For planen var jo etter sommeren. Men nå er det som jeg ikke finner plassen min, at jeg ikke får det til rett og slett. Jeg vet ikke jeg. Kanskje er det for mange ubesvarte spørsmål som står i hodet mitt, eller kanskje ja bare kanskje er det sånn det er rett og slett. At jeg ikke vet helt, at jeg på en måte har mistet fotfeste, jeg aner ikke. Kan noen hjelpe meg å finne svaret? Tror ikke det, jeg må nok løse dette selv eller må noen ( les mannen min) sette foten ned å si at nå er det nok. At løsningen ikke ligger der jeg tror den ligger, jeg aner ikke, Skulle ønske jeg kunne lese tankene hans eller se inn i fremtiden. Uansett så er det sånn det er.
Jeg har ikke skrevet før i dag , det er fordi jeg ikke har klart å samle tankene mine rett vei, det er som om det er noe ala dette: Jeg har derfor gått til det skritt å bestille time hos en psykolog og det er en stor grunn til. Som jeg har nevnt før så hadde jeg jo en ulykke i fjor sommer som gav meg et støkk, hvor jeg ble angrepet av kyr, og jeg skal ikke si noe rundt det nå men jeg har jo snakket med lege forrige uke som sa at dessverre var det skjedd en glipp så det skulle vært et traume team inne, det vil si det var jo det når jeg ankom sykehuset men…. Men egentlig så skulle både jeg og mannen min fått tilbud om å prate med noen i etter kant av ulykken men det skjedde ikke. Så siden det går veldig i rykk og napp og jeg til tider har mareritt og tilbake blikk på det så ja…. det vil si at jeg er ikke ferdig med det. Og jeg merker at når dette kommer så trøstespiser jeg og ikke har det veldig bra så da tenker jeg at dette kan ikke fortsette sånn som det gjør og eneste muligheten er da å komme seg i gang med dette. Og jeg vet at det kan bli hardt å gjøre det men….. jeg må, jeg har ikke noe annet valg, fordi jeg kjenner på en slags rastløshet jeg ikke liker og det føles av og til som om jeg får en følelse av at jeg vil rømme vekk fra alt, men jeg kan jo ikke det. Det hjalp jo ikke å flytte og seriøst så kan jeg jo ikke flytte fra sted til sted hele tiden, for det er jo sånn at dette slipper jo ikke. Og jeg kjenner et snev av panikk og fortvilelse når tallene på vekta øker hele tiden. Det har ikke hjulpet noe å trene eller å gå turer ute fordi jeg stadig hører meg selv hyle inni hodet mitt ( ikke sånn at jeg hyler høyt så andre hører det) men det blir en sånn ekkel følelse i kroppen når det skjer. Så jeg mener at det er det beste for meg at jeg tar fatt i dette, noe jeg nok strengt talt skulle gjort for lengst. Dessverre er det ikke kort ventetid på time så jeg må gå privat, noe som jo koster men men det er et valg. Så ja det er ikke noe okay. Men jeg tenker at det er ikke sånn at det betyr at jeg er et svakere menneske eller et dårligere menneske, det betyr bare at jeg vet hvor svakhetene mine ligger. Det er en del endringer som må til og jeg skal ikke gi meg, noen skritt bakover blir det men men det går bra det også. Det som er viktig er at man ser helheten. Og klart at jeg vet at det er en viss risiko for at gamle sår blir revet opp, jeg håper ikke det men man vet jo ikke, men de har jeg jo klart å fikse før. Alt var vekk før dette skjedde. Men jeg skal komme sterkere ut av dette for jeg lurte jo døden i denne ulykken. Men uansett så tar vi det som det kommer.
Klokka 0400 er det en frøken på 4 bein som mener at jeg tydeligvis har sovet lenge nok og at det er hennes ” hunderett” å gå på do, og ja det går jo ikke an å ikke ta henne ut siden hun ikke ville gå tur i går kveld, så ja det ” straffer” seg at jeg da ikke tok henne ut når vi skulle legge oss. Så da var det bare å komme seg i klærne og rett og slett bare traske ute i noen minutter til hun hadde gått på do. Det var mørkt og trist ute. Når jeg da kom hjem så var det bare å lage seg en kopp med Latte og så starte dagen, eller i hvert fall bare nyte den kaffen i fred før mannen står opp. Og jeg fikk han ut døra så var det å starte å vaske badet. Jepp for klart at jeg kunne lagt meg igjen men jeg bestemte meg for at det gidder jeg ikke , siden jeg var så pass våken. Så nå er badet vasket, kjøkkenet er ryddet og jeg bare venter til K står opp før jeg begynner å støvsuge.
Jeg har brukt litt tid på å lete etter annen bolig på nettsteder som finn.no osv. Ikke at vi MÅ flytte men jeg innser at det var idiotisk av oss å velge en bolig uten uteplass, men det var det beste alternativet der og da. Nå skal vi jo ikke flytte i morgen, vi kommer til å bruke litt tid på å finne den rette plassen, for det blir ikke så mye mer flytting snart. Vi stresser ikke så det er nok av tid og vi ønsker jo også å bo relativt sentralt samtidig som vi bor litt på landet men ikke sånn milevis unna butikker osv… det er jo tross alt fremdeles sånn at mannen jobber, og da er det jo greit at det ikke er for langt unna tenker jeg.
Men sånn utenom det så er det helt tipp topp, jeg trives jo veldig godt her vi bor, og det er enkelt å bo her. Nært butikk, det tar 5 min å gå, og 15- 20 min til kjøpesenteret så ja det er greit sånn sett. Og det er jo heller ikke lange veien til flott turområdet, så ja hva kan man si. Det er dette med uteplassen som er minuset egentlig. Og at det er enormt lytt når det gjelder de som bor oppe. Jeg kjenner at det røyner på når det er sånn , men nå skal ikke jeg sutre for det gidder jeg ikke bruke tid på.
God morgen. I dag måtte jeg kjøre mannen min på jobb, jeg trenger bilen for å få gjort noen små ting, så ja da har jeg ikke noe annet valg, selv om jeg nok skulle ønske at jeg kunne ha sovet enda, fordi jeg er sååååå trøtt, fikk ikke sove veldig godt rett og slett. Men men sånn er det rett og slett. Så nå har jeg en energi drikk og en kaffe Latte i kroppen så jeg er klar som bare det for å starte dagen.
Håper dere har en god dag, og er klare som et egg eller noe sånt for å starte dagen deres. Jeg skal snart ut med Nala før jeg skal reise bort å lufte en annen hund og ja…. sånn er det i dag, jeg har noen papirer som skal leveres også så det er en sånn fra A- B dag i dag.
Men dette har jo ikke så mye med overskriften å gjøre, så jeg skal ta fatt på den delen. Vi har jo vært så heldige eller uheldige ( kommer an på hvordan man ser det) at snøen har besøkt oss og det var så vakkert en liten stund men…. som det typiske Jærske været så kom varmegradene og regnet i dag, og jeg kjente at jeg ble utrolig lei meg, ja til og med mannen min som ikke er veldig glad i snøen syntes den kunne ha blitt litt til, men som vi ble enige om sånn grytidlig på morgenkvisten i dag at vinteren er vel over her. Så ja hva kan man si? Det er så uendelig kjedelig med regnet og jeg var så klar for at det hvite dekket på bakken skulle få bli frem til litt mer vår følelsen i kroppen. Men men man kan ikke få alt man vil her i verden så jeg må jo bare satse på at det ikke blir mørkt og trist ute igjen. Uansett så er det jo ” heldigvis” ikke så kaldt i dag og det er vel en stor fordel det også. Men ja kunne jeg fått velge så hadde det vært snø og litt kulde enn regn men men.
Jeg har jo tidligere nevnt bloggen til Heidi Rosander og jeg syntes at det en en fantastisk flott blogger, hun skriver velformulerende, bra og hun viser hvordan hverdagen og ikke bare den men livet til en person som jobber med å sette fokuset på dette med overvekt, hun viser seg fra sin sårbare side og jeg tror det er mange som sitter med de samme tankene og følelsene bare , de bare viser de ikke frem. Men dette er en blogg man bør lese. Så i dag kom jeg over dette innlegget her: https://heidirosander.blogg.no/nar-voksne-mennesker-blir-nettroll.html og jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Vi vet jo at det finnes mennesker som leter med lys og lupe for å finne noe å skrive om mennesker, og da spesielt de som er i sosiale media eller har blogger, de leter etter ting og tang som kan hjelpe til med å tråkke mennesker enda lengre ned enn de føler seg. Og de gjemmer seg noen ganger bak brukernavn eller noen av de tør å fremstå som seg selv. Har dere sett serien” Ølhunden Berit?” Den tar jo for seg dette med å være nett troll. Og jeg forstår ikke hva som driver mennesker til å holde på sånn. Vi vet jo at man har fokus på dette med mobbing og trakassering blant unger men her er det voksne mennesker , kan man anta som driver på. Og jeg er litt nyskjerring på hva som driver de til å holde på. Jeg mener jeg kan forstå, eller jeg vet ikke, men jeg kan bruke det ordet , når det gjelder å kommentere på de som viser frem barna sine i blogg, influenser delen og forteller om ting som vi kanskje ikke trenger å vite noe men i Heidi sitt innlegg er det ikke snakk om henne men en sak hvor det er snakk om bruk av vektreduserende medikamenter og den baksiden av det, og der kommer alle netttrollene frem. Hvor det er som om de fikk betalt for å hive dritt ut. Og jeg tenker med meg selv, er dette mennesker som bare må liksom? Samfunnet er hardt nok for de som sliter med overvekt, og man ønsker jo å gjøre noe med det, men det virker som om det er ikke lov å gjøre det på noen annen måte enn sult og treningsmetoden, at alt er bare dritt og feighet og latskap hvis man bruker medisiner eller operasjoner. Det er ikke opp til noen av oss andre å bestemme hva slags hjelpemidler skal bruke. Og man burde heller klappe mennesker på skuldre og ikke slå de ned i søla. Og er du en av de som elsker å slenge dritt , tenk deg om, du vet ikke hvordan det blir oppfattet.
Hei og hopp, i dag kan vi melde om mindre kulde ( det føles sånn i hvert fall) men vind og snøføyke. Og det var dagens værmelding.
I dag har jeg ingen planer rett og slett. Jeg skulle vært å luftet en hund men det slapp jeg, så jeg har vært ute med Nala bare, det var jo rene trimmen bare det alene. Men det var faktisk deilig.
For et par dager siden skrev jeg i et innlegg” I dag er den første dagen i resten av livet ditt”, og det syntes jeg er en så bra ting å tenke på. Når man våkner opp så starter kjeden av valg, fra hva man skal ha på seg, til mat, hva man skal drikke, hva man skal gjøre den dagen osv… ja rett og slett er det en haug med valg vi tar i løpet av dagen, noen av de tenker vi ikke over i det hele tatt, de skjer på automatikk, mens andre valg vi må ta , de trenger litt mer tankeprosess. Og jeg tenker at på mange måter så er det ikke alle valg som er like lett å ta men det viktigste er at de valgene vi tar er det vi kan stå inne for. Vi vet jo at livet består av valg, som vi starter å ta fra ganske ung alder og det fortsetter til vi er gamle. Og ikke alle valg er like bra men jeg tenker at det er mange ting vi lærer av.
Etter et par dager i mindre eller ingen annen aktivitet enn å ligge på sofaen og tur med Nala så er jeg i gang. Jeg kjenner at når formen ikke er på topp så er det så mange tanker som fyker igjennom hodet mitt, fordi bakerst i minne banken så husker jeg alt for godt hvordan det bare er å eksistere , hvor man ikke orker noe som helst. Ja i den perioden jeg var på mitt verste med ME sykdommen. Heldigvis er det ikke der nå og det er jeg så utrolig takknemlig for. Så ja hver gang jeg kjenner at formen er dalene så er det en slags mental forberedelse på at det kan bli som det en gang var, kanskje teit men men det er bare sånn.
Men i dag er det i hvert fall sånn at jeg har kommet meg i dusjen, og jeg har fått gang på vaskemaskinen igjen, klart at de andre i huset kunne tatt den delen men jeg vil gjerne gjøre det selv. Så ja nå føler jeg meg som et nytt menneske, rart hvor mye en dusj kan ha å si der altså.
I dag er det siste dagen før mannen er tilbake til jobb etter en laaaaang juleferie og så operasjon så man kan vel si det sånn at hverdagen vår ikke egentlig ikke har begynt før i morgen, selv om den begynte som alle andre sine hverdager, rett etter nyttår. Men det skal bli for han å komme tilbake, og så får vi se. Og så lurer jeg fælt da, har dere hatt en bra helg?
Så nå er middagen på kok, det blir poteter med hvalkjøtt gryte, hjemmelaget. Så den er snart ferdig.
Jeg kjenner at jeg er veldig klar for resten av kvelden, og jeg er klar for det som måtte komme i de neste dagene fordi det er sånn det er, man må bare ta det som kommer i mot og gjøre det beste ut av det. Eller hva?
I dag begynte dagen så greit men så ble det litt annen vri på den enn jeg trodde- Så jeg kjenner at jeg er litt opp og ned i kveld. Formen er ikke helt på plass og jeg kjenner at det tar på meg rett og slett. Jeg er sliten og trøtt og fryser som bare det. Det føles rett og slett som om jeg er tom for energi og egentlig ganske så dritt i form. Så jeg tenker at jeg bare lar det bli med det og kryper til køys i stedet for.
Hvorfor er det slik at vi mennesker er redd for det vi ikke vet nok om? Hvorfor er det sånn at vi jakter etter det perfekte men vi jakter og jakter og kommer liksom ikke i mål fordi målet endrer seg hele tiden? Hvorfor er det sånn at det er på mange måter ” lov” å kommentere noen mennesker mens andre er fredet? Hvorfor, hvorfor hvorfor?
Vi vet jo at når barn oppdager ord så er hvorfor et ord som er i mye bruk, og det er jo noe med denne barnslige undringen. Barn spør om alt mulig rart og de ser ikke verden på samme måte som oss voksne. Barn ser ikke hudfarger eller funksjonshemninger, de ser bare menneske, og de er heller ikke redd for å spørre om det som de lurer på. Klart at det kan være veldig rett frem noen ganger og av og til skulle vi kanskje ønske at de hadde noen sperringer men likevel er det ganske så befriende rett og slett at man skulle jo nesten ønske at man var et barn igjen. For er det noe vi voksne er redde for så er det å spørre. Vi er redde for å virke nysgjerrig når vi egentlig kan kalle det for lærdom. Og kanskje hvis vi spør så er vi redde for at den som vi spør skal oppfatte ting på en annen måte enn vi ville. Og at det kan bli frustrasjon ut av det. Men jeg tror at vi vokser ved å ta til oss ny kunnskap. Jeg husker en gang for mange, mange år siden så hadde jeg et spill som het Sofies verden, ( Jostein Gardner var vel forfatteren av boka som spillet var basert på tror jeg) sikkert noen som har vært borti det, og det var et pc spill som var en vandring igjennom historien og man lærte mye om de gamle filosofene, og man skulle løse oppgaver etter hvert. Det spillet lærte meg at det er viktig at man tar til seg lærdom og at man tør å undres og stille spørsmål. For livet består jo av lærdom og ikke minst undring. Siden vi gikk inn i det nye året så har jeg lagt til meg en vane, når jeg er på badet før jeg skal legge meg så tenker jeg over “hva har jeg lært i dag” Og på morgenene så prøver jeg å tenke at dette er en god dag, at jeg skal gjøre mitt aller beste for at det skal bli en god dag sånn at jeg kan legge meg med et smil om munnen. Så langt 7 dager inn i året har det gått bra.
Det er noe med tankesettet mitt, jeg prøver så godt jeg kan å lene meg tilbake og bli med på runddansen som livet er, uten at jeg utsletter meg selv. Minnene og erfaringene jeg har i dag har jeg fått med meg, noen av de fordi jeg turte å lære og spørre.
