Det skulle ikke være mulig…. jeg forstår det bare ikke. Men men det er vel sånn noen ganger. Fredagen var planlagt, jeg skulle tidlig opp, ut på tur med Nala og så starte med husarbeidet. Men det ble ikke sånn. Jeg sitter på stedet hvil og jeg forstår ikke en dritt rett og slett.
Jeg er tom rett og slett. Ikke kan jeg skylde på dårlig søvn men jeg kjenner at jeg er dau i kroppen. Og det liker jeg ikke, jeg kjenner at jeg er en anelse bekymret for at ting skal ha gått feil vei igjen. Og jeg har jo planlagt en liten tur med mamma i desember. Og jeg kjenner at jeg er livredd. Og jeg skal jo på ny runde med oppdrag neste uke, og jeg skal jo hente mamma neste helg. Alt i alt er det feil og jeg kjenner at nok er nok, jeg må sette på bremsen rett og slett.
Så hva gjør jeg nå? ja jeg vet ikke. Jeg kjenner på en slags skrekk og jeg håper bare at det er en slags infeksjon i kroppen og jeg skal jo til ny lege neste uke. Så jeg er veldig spent. Men jeg tror også at det er noe som ligger i bunnen og som lurer meg.
Men seriøst, jeg har enten lim eller sirup i rompa, jeg kjenner meg så lat og treg men jeg har likevel fått vasket gangen og badet. Det er rart det der hvor tiltak det er å komme i gang men når jeg først får det unna, ja da er det helt greit. Jeg hadde egentlig planlagt å invitere noen venner i morgen på hjemmelaget pizza men akkurat nå er det liksom et eneste stort tiltak. Og lysten jeg hadde forsvinner sakte men sikkert men men.
Men men det går seg vel til, vi snakkes sikkert over helgen.
3 forsøk på å skrive et innlegg. 3 ganger i dag har jeg satt meg ned for å skrive et innlegg, men ble det noe? Gjett 3 ganger… nei da du skal slippe det, for svaret er ganske enkelt nei da , det ble ikke noe innlegg før i dag. Men det er jo aldri for sent, enten man skal snu eller ikke, men det blir et innlegg nå da. Dagen i dag startet tidlig med at jeg fikk mannen på jobb, eller han kjørte jo selv men etter at jeg hadde tatt med meg bilen hjem igjen så ventet jeg litt før jeg dro av sted til den berømte hundeskogen. Og det var så pass tidlig at vi hadde skogen for oss selv, ingen folk eller hunder og selv om det ikke er noe vi opplever så ofte så ja det var faktisk ganske så godt.
Nala fikk badet og kost seg og jeg badet ikke men tør å si at jeg koste meg like mye på min måte, og det var så deilig å bevege seg rett og slett. Og når jeg kom hjem fikk jeg jammen besøk så det var også veldig hyggelig. Selv om det ødela en del av opplegget så ja det var hyggelig rett og slett. Og etter det så var det frisør time osv. Med andre ord så har det gått slag i slag rett og slett. Og det er faktisk først nå jeg har fått satt meg ned. Så ja det er en sånn dag. Men jeg skal ikke klage, det var eller er denne dagen for fin til, og det er rett og slett bare en sånn dag. Så ja, klesdunker er tømt og ting er lagt på plass. I morgen er det en ny dag med litt husarbeid og litt sånn smått før det er helg på meg også. Men dere, ha en fin kveld, sov godt så skrives vi sikkert i morgen
Før jeg begynner på dagens innlegg så må jeg bare først ønske deg en god morgen. Håper at du har en god start på dagen. Her har vi nettopp vært på tur og vi kom hjem rett før regnet pøste ned igjen.
Så til neste ting før innlegget. Dette er mine tanker og følelser, mine meninger og jeg vet at det er så urolig mange meninger og holdninger rundt temaet jeg skal skrive om og det er ikke meningen å dra ned andre mennesker, jeg snakker ut fra egen erfaring. Og jeg ber om unnskyldning hvis jeg sårer noen.
I går ble jeg sittende og se på noen klipp fra Youtube og kom borti denne serien her:
Supersize Vs Super Skinny Series, hvor jeg kjente at tankespinnet begynte. For dere som ikke har sett dette så handler det om en engelsk lege som har en klinikk som behandler hvis man kan bruke det uttrykket mennesker som både sliter med ekstrem overvekt men også svært undervektige mennesker, hvor han lar de bytte måltider i 48 timer. Og de begynner å innse hvor mye eller hvor lite de spiser. Det er et ganske så interessant program syntes jeg. Men det er nok sikkert noen meninger rundt det, og jeg tror at det ikke alltid er nok med 48 timer for å endre kostholdet men det kan, jeg sier kan være med på å belyse og opplyse dem selv om hvordan matinntaket deres er.
Så ja overvekt og undervekt er et samfunnsproblem i utrolig mange land, og jeg tenker at før så pekte man over til USA for å påpeke overvektige men man ser en stor andel her i landet også. Jeg vet jo at det er en del mennesker som også er undervektige men jeg kan mest snakke om fra den andre siden, da jeg har vært der lengst. Jeg har dessverre ikke så mange bilder å vise til da de fleste bildene er det flere enn meg på, men det jeg kan si er at jeg var så pass tung at jeg kvalifiserte til overvekts operasjon, jeg var på 140 kg tallet. Og i dag på turen så begynte jeg å tenke på det jeg skal skrive i dette innlegget eller man kan si det sånn at jeg egentlig lot tankene mine spinne videre fra i går. Jeg tenker at dette er et mye omdiskutert tema og for mange så handler det om hvordan man spiser og lever, fordi man ser jo at mange beveger seg mye mindre enn de burde, og at det å ha tilgang til usunn mat kontra sunn mat handler om i mange tilfeller økonomi, jeg husker at jeg en gang for mange år siden , var uten inntekt i en kortere periode, og fikk hjelp av Nav, og det var billigere for meg å kjøpe snop og slike ting enn det var å kjøpe annen mat, klart at jeg ble fortere sulten men til tross for dette så var det på en måte det jeg fikk til. I dag så ser man at mange skoleelever velger å spise boller og ha sjokolademelk eller brus som mat ( ser de i butikken i matfri) enn annen mat.
Så hvem har ansvaret for at mennesker, ja unge mennesker øker i vekt? Det har jo blitt så pass at ungdom ned i 16 år blir operert for overvekt, og jeg mener at det er ikke bare foreldrene som har et ansvar her, ungdommen har også et ansvar. Heldigvis er det jo sånn at dette er ikke mengden men foreløpig bare et fåtall, men at vi blir tyngre og tyngre er det ingen tvil om. Hvis man tar seg en tur i butikken så ser man at prisene på sunn mat er dyrt. Men jeg tror at dette er en viss sannhet, fordi jeg er overbevist om at hvis barn og unge lærer seg å ha en okay forhold til kosthold og at man er i bevegelse, aktivitet så mye som mulig så danner man et grunnlag som man kan ta med seg videre i livet.
Men klart at det er så enormt mye enklere å spise snop og sitte foran en eller annen skjerm. Og det er jo også sånn at vi lar oss påvirke av de man har rundt seg. Nå vet jeg jo at det er mange foreldre som er hysterisk over hvis barnet får smake noe med sukker i og nekter de dette men det som kan skje er at når de er hos andre og de får tilgang til søtsaker så kaster man seg over dette. Nå sier ikke jeg at det er alltid sånn men det kan skje. Men det er jo også sånn at det er nok mye genetisk rundt dette med overvekt, man ser at i mange familier er det en del overvekt, i min familie ser jeg det, jeg har onkler, tanter, som alle har en eller annen form for overvekt og jeg ser også at andre har det. Så ja at det er mye gener inni bildet er også sikkert.
Men hvem har egentlig ansvaret for at det er slik at det samfunnet vi lever i dag består av mennesker som blir tyngre og tyngre? Har vi som personer all skyld selv eller kan man legge skylden på butikken, på politikere, på produsentene av varer i butikken? Bøndene får jo ikke alle de pengene vi betaler for maten, og en ting er sikkert, det er jo sånn at vi har et ansvar selv, men samtidig er det sånn at man burde se på hvorfor usunn mat er billigere enn sunn. Og det bør også være sånn at det finnes muligheter for at barn og unge kan få delta på aktiviteter som ikke koster penger eller i det beste ikke er så dyrt. For idrett er dyrt, det er det ingen tvil om. Men at det må en endring til det er sikkert og visst.
Ja jeg hadde en operasjon men det er ikke sånn at det er helt uten jobb, både før , og etter. Vekta står stille og jeg kan fint og lett legge på meg igjen. For meg handler det om at det sitter i hodet mitt. Jeg vet at det er der det ligger.
Nå er det NOK!!!!!!! Jeg gidder ikke mer, jeg orker ikke gå rundt som en følelses løs idiot, hvor jeg kjenner at det negative bare er det som bølger over meg. Og jeg tenker at i bunn og grunn er livet alt for kort til å bare tulle rundt. Jeg vil ikke ha det som dette mer. Så jeg har 2 muligheter slik jeg ser det. Det ene er å ta kontakt med lege og be om medikamenter for å få en bedre dag eller å ta meg selv i nakken. Siden jeg ikke har lyst på medikamentell behandling så vet jeg hva som må til. Og jeg har bestemt meg for at det er kun en ting jeg skal og det er å se fremover og oppover.
For 6 år siden skrev jeg dette på Facebook:
Sett en frosk i en container fylt med vann og begynn å varme opp vannet. Når temperaturen på vannet begynner å stige, justerer frosken sin kroppstemperatur deretter. Frosken fortsetter å justere kroppstemperaturen til heving av temperaturen. Akkurat som vannet er i ferd med å nå sitt kokende punkt, kan frosken ikke tilpasse seg lenger. På dette punktet bestemmer frosken seg for å hoppe. Frosken prøver å hoppe, men det kan ikke fordi den har mistet all sin styrke til å tilpasse seg heving av temperaturen. Veldig fort, frosken dør.
Hva drepte frosken?
Tenk på det!
Jeg vet at mange av oss vil si det varme vannet. Men sannheten om hva som drepte frosken var hans egen manglende evne til å bestemme når man skulle gå ut.
Vi må alle tilpasse oss folk og situasjoner, men vi trenger å vite når og når vi må tilpasse oss og når vi må tilpasse oss og når vi må flytte er det tider når vi må takle situasjonen og ta de passende tiltakene. .
Hvis vi tillater folk å utnytte oss fysisk, følelsesmessig, økonomisk, åndelig eller mentalt, vil de fortsette å gjøre det.
La deg selv bestemme når du skal hoppe!
La oss hoppe mens vi fortsatt har styrken.
Dette er viktige ord selv om det er gått 6 år men jeg tenker at det er ikke noen tidsbegrenset på dette. Og jeg hadde det ikke dårlig for 6 år siden, det ble skrevet med en tanke på andre. Men hva nå da? Jeg innser at jeg har trodd at det å smile og le og late som om jeg har det greit var løsningen, men hvis man skal lete etter sannheten i dette så var det bare et slags spill for galleriet, men nå, nå har jeg brukt natta og formiddagen så langt til å virkelig granske meg selv, mine indre tanker og følelser og det jeg har kommet til at nå er det nok og jeg skal jobbe max for at jeg skal ha det bra. For har jeg det bra så har de rundt meg det bra. Og jeg kjenner at jeg vet at jeg har denne styrken i meg, jeg har klart det før. Men nå er det i hvert fall slutt på å deppe. Og fokuset på bloggen skal over på det mer positive.
Noen ganger er det som om jeg ikke er alene, det er som om noen andre er her, selv om jeg i prinsippet er helt alene. Jeg vet ikke men det er som om det er noen her, og nei jeg er ikke gal, eller at jeg sier at jeg kan se ting ingen andre kan. Men denne følelsen av å ikke være her alene er litt hengene over meg. Og jeg kan gripe meg selv i å snakke med denne personen som jeg ikke kan se, jeg prater med meg selv men så er det som om jeg prater med noen andre. Okay nå er jeg fullstendig klar over at det sikkert er overbevisende om at jeg seriøst har tippet over men jeg har altså ikke det, men jeg kan liksom ikke forklare det på en annen måte. Men nok om det, i dag skulle jeg ha kjørt mannen min på jobb for å ha bilen men jeg endte med å la han ta bilen, noe som jo ikke er overraskende og uvanlig til meg å være og så tok jeg heller kollektivt dit jeg skulle, og så ble jeg hentet i stedet for. Men i kveld så hadde jeg bilen og mens jeg var på vei dit jeg skulle gå med Nala så kom det en del gode sanger på Vinyl, og jeg ble sittende å mimre og plutselig kom det en flom av tårer, og jeg måtte bare kjøre av , nå var jeg heldigvis kommet dit jeg skulle og jeg ble sittende å tårene bare rant og jeg hulket som et barn, det var som om alt bare løsnet, alt jeg hadde båret på, alle tankene rundt alt mulig den siste tiden, ja livet i sin helhet.
Og mens jeg satt der så innså jeg at det er der det ligger, det er denne sorgen jeg bærer med meg, denne fortvilelsen om at jeg på mange måter er den som har tvunget igjennom at vi skulle flytte, at mannen min ikke turte å si nei og at jeg er et grusom menneske, og at jeg feiler på absolutt alt jeg gjør , uansett. Og at jeg ikke kan klare en dritt. At alt som har skjedd med ungene mine og meg og ja alt. Og jeg kjente at alle kreftene bare forsvant ut av meg og jeg ville egentlig bare bli i bilen men jeg hadde jo planlagt og ” lovet” Nala at vi skulle gå tur i skogen. Jeg tørket tårene mine, pustet tungt og sa til meg selv at jeg skulle skjerpe meg , og at dette er bare noe jeg føler som kanskje ikke har grunn for. Jeg bestemte meg for at dette er noe jeg må legge bak meg og jeg tenkte at det finnes bedre dager.
I løpet av turen er det som om denne følelsen av å ikke være alene kommer tilbake til meg, og jeg går litt inn i skogen, det var mye for å søke ly fra regnet som kom plutselig fossende ned, kort sagt alle slusene på himmelen åpnet seg, og det ble ganske så vått men jeg fant et sted jeg kunne sette meg ned , det var en liten hylle der jeg kunne krype under og Nala lekte litt med noen pinner og noen kongler jeg fant som jeg kastet bortover. Og mens jeg satt der, hørte regnet treffe trær og jeg var glad for å ha funnet ly, så kom Nala også bort og vi satt der begge to, og jeg kjente hvor mye hun betyr for meg, for hun er jo den perfekte psykologen, og jeg kjenner at alt bare slipper. Hun er ikke bare en hund, hun er en stor personlighet i liten kropp, hun gir av seg selv og jeg kjenner at det er mye rundt det som betyr så mye. Og jeg kjente at jeg åpnet tankene mine for henne, og det hjalp. Jeg kjente at jeg gikk videre med et lettere sinn og lettere knute i magen. Jeg vet at det er som det er og at jeg bærer på den bagasjen jeg gjør. Og jeg må selv finne veien videre, jeg vet jo at jeg har støtte i mannen min, og at jeg vet at han er med på å gjøre hverdagen min bedre. Og det er takket være han at jeg er her i dag.
Jeg vet også at det er kun jeg selv som kan hjelpe meg å bli kvitt de tankene jeg har, følelsen av at jeg feiler og at jeg rett og slett ikke kan bruke mat/ sjokolade/ is når tankene og følelsene er som verst.
Søndag….. En rolig søndag, en dag til hvor man kan gjøre litt som man vil, noen velger å bruke den fornuftig å være ute mens andre er fornuftige å vasker hus og hjem mens andre som meg, egentlig bare går rundt å suser som humla fra blomst til blomst. Jeg har liksom ikke noe konkret rekkefølge, nei da jeg hopper fra plass til plass eller egentlig rom til rom. Men noe blir gjort da så så alt for ille er det nå ikke. Mannen min har akkurat reist med noe metall avfall på jobben og K er hos besteforeldre å spiser middag så det er bare meg her hjemme, Nala er med matfar. Så det er bare meg som sagt, og jeg vet ikke jeg, det var litt rart det også. I dag reiser jo også K på en liten tur til Danmark så det blir bare oss 2 hjemme i noen dager men men det er sånn det er med den saken. I morgen er det jobbings men utenom det er det bare å nyte dagene fremover. Jeg håper å finne noen løvkvister å pynte med her hjemme, det er jo høst måneden og jeg liker egentlig de fargene som da kommer frem. Nå er det jo sånn at i Oktober måned så er det jo mange som pynter med rosa og slikt fordi det er litt fokus på brystkreft men jeg bruker farger som for mange er halloween eller høst , kommer an på hvordan man ser det. Men jeg ser at jeg må få tak i flere oransje lys, jeg har visst brukt opp alle i fjor. Så det er på planen, regner med å fikse det til uka.
Ellers er det ikke noe spennende rett og slett på tapet i dag, jeg har litt sånn smått her og der men ikke noe mer enn det, og jeg håper at det blir en fin dag for alle og enhver, for det tror jeg at man skulle ha bruk for. Så når jeg nå setter de siste ordene inn her i innlegget så er det allerede gått en del timer, og kvelden er her.
Jeg har fra tid til annen fått et spørsmål jeg ikke alltid vet hva eller hvordan jeg skal svare på det. Ikke fordi at jeg skammer meg men mer det at jeg ikke vil at noen skal henges ut eller at det skal misforståes, for jeg bærer ikke nag, jeg bærer ikke på et hat, men jeg bærer heller ikke på en lettelse om du forstår hva jeg mener. Jeg bærer ikke på et savn ei heller et tap. Jeg bærer på mine egne tanker og følelser rundt det men til tross for dette så kan jeg forstå.
Jeg har vokst opp i en menighet, et slags samfunn, en gruppe mennesker som alle deler den samme troen, som har det samme synet på livet, gud og at man tror på bibelen. Det er ikke sånn at den tas 100% bokstavelig, for det blir litt for ille men troen på at det var noe større enn oss selv, noe vi ikke kan se men vet er der. Og jeg hadde ikke noe problem med det den gangen. Jeg var ikke indoktrinert med det og jeg kunne forlate det når jeg selv ønsket, men jeg hadde ikke det ønsket i det hele tatt. Ikke før i 2009. Hva skjedde da?
Vel det er ikke lett å sette fingeren på hva det var som utløste det behovet for å forlate det jeg trodde var det rette? Jeg har ikke fått en åpenbaring eller noe i den duren men jeg fikk ting på avstand. Jeg flyttet vekk og kjente at jeg på mange måter måtte ta en alvors samtale med meg selv. Jeg måtte vende blikket innover meg selv og mine tanker rundt dette. Jeg hadde flyttet 500 km hjemmefra , jeg sto på egne bein og ingen kunne lengre gi meg svar på hva som var rett, eller kunne noen det? Jo jeg selv kunne gi meg råd og ro i kroppen. Og etter å ha gått en lang tur og resonert med meg selv så ble jeg trygg på valget mitt, jeg visste at når jeg sendte brevene så var det ikke noen mulighet til å snu.
Tårene mine rant den dagen, for det var som om jeg skiltes fra noe jeg var vandt til, som jeg på en måte bare hadde gjort det som var forventet av meg, det var som om det ikke ville komme som en overraskelse på de som mottok brevene. Jeg har alltid gjort ting helt ut, jeg valgte derfor å ta det helt ut , og gjøre min tid i menigheten fullt og helt, jeg stilte alltid opp når det var et behov, men jeg skal ikke hive det under bussen fordi jeg tror at min barndom var lykkelig og bra, selv om det var noen skår i gleden, men til tross for dette så var det ikke en grusom barndom, jeg hadde mange mennesker rundt meg, men ingen av de grep inn da jeg trengte det, det var akkurat som om de antok og mente noe men aldri gjorde noe når de så hva som skjedde.
Ja jeg lærte mye den gangen og jeg har lært mye om meg selv i ettertid. Nå er det gått en del år og noen ganger kjenner jeg at jeg savner “gjengen” men jeg står så langt fra de som jeg kan komme. Jeg er ikke redd for å si at jeg tror på noe større enn meg selv, noe som ikke kan ses men som man bare vet er der. Jeg kjenner at jeg på mange måter ofte blir stilt ovenfor en slags følelse av at jeg ikke alltid velger den rette veien, og at det valget gikk utover andre enn meg selv, men jeg tenker at for meg var det nettopp et rett valg. Så får man heller ta det som det kommer.
Hva med deg? har du noen ganger måtte ta valg som ikke bare rammer deg men også andre?
Da er det blitt fredag og jeg venter på gjengen som skal komme hjem fra jobb. I dag har jeg hatt delvis sløvedag men tenkte at jeg kan ikke bare sitte her, selv om jeg nok ikke hadde fått et feil blikk fra de som kommer hjem. Jeg var så heldig for at jeg fikk sove til 0900 i dag og det var så godt å nyte en rolig morgen med tur på ukjente og nye veier. Og Nala koste seg på tur hun også, det virket sånn. Selv om det øste ned, og mobilen hadde blitt igjen hjemme, for den trenger jo ikke bli våt. Uansett det var godt med en litt sen morgen. Men når jeg kom hjem var det å få litt varme i seg, og så skifte til tørre klær og så slappe litt av, før jeg begynte å prøve å sette i gang med litt her hjemme. Det sto bla annet et par dunker med klær som skulle brettes, K reiser jo til Danmark på søndag for noen dager så da var det jo greit å få hans klær ferdig i både vask og tørk. Og så har jeg kastet søppel, jeg har fått unna støvsugingen og jeg har spist litt. Og nå har jeg pause, jeg har skrevet handle liste . i dag ble det et ønske om Taco så da får det vel bli Taco da.
Jeg så i dag at noen få trær har begynt å få høstfarger.
I morgen skulle jeg deltatt sammen med Nala og mannen min ( han løper ikke da) på Gjørmelabben Nannestad og så videre til Trondheim, men sånn ble det ikke, vi er her på Jæren og vi dropper de løpene pga min helse og Nala sin helse, men neste år, da blir det bra.
Men nå skal jeg tilbake til kompisen min denne dagen, så blir det så rent og pent. Og på øret har jeg skrekkpodden.
I går var det verdens dagen for psykisk helse og jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg men jeg gjorde ikke det i går, ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg rett og slett var tom, utladet. Jeg kjenner at det å være tilbake på plass i kursvirksomheten er noe som jeg syntes er fantastisk tipp topp tommel opp men jeg blir av og til mentalt utladet. Jeg er rett og slett tom på alle måter, men jeg angrer ikke at jeg deltar på dette. Jeg lærer så utrolig mye, ikke bare om settingen, førstehjelp osv… men jeg lærer veldig mye om meg selv og jeg håper jo at jeg utvikler meg og blir bedre for hver gang.
Uansett, jeg hadde ikke glemt at det var verdensdagen for psykisk helse men noen ganger orker jeg ikke bare fokusere på det, selv om det er mye av fokuset mitt, noen kaller det jo for u-helse. Men i går ble det som sagt ikke noe. Det er noen dager jeg bare kjenner at nok er nok, og jeg har ikke fått fokusert på bloggen min disse dagene og jeg hadde ikke glemt bloggen min men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skulle finne ork til å sette meg ned med bloggen fordi ordene ikke fant veien. Så jeg kommer sterkere tilbake, rett og slett.
Jeg vet ikke med dere men jeg syntes middag er så utrolig vanskelig å finne ut av, man skal ha det godt, enkelt og ja finne noe som metter uten å blakke seg helt. I dag var det ingenting her hjemme jeg kunne bruke i middagen så jeg tenkte at jeg må kjøpe alt som skal til. Målet mitt er å finne middager som heller ikke koster skjorta. Og når man er sånn delvis kresen så ja hva skal man si, det er ikke direkte enkelt men jeg tror jeg klarte denne gangen.
Her er det kylling filet, hvitløk, rødløk, gul løk, paprika, brokkoli, og gulrot og ris som blir laget ved siden av.
Alt er kjøpt på en av butikkene her og jeg kjøpte på tilbud, så det ble 285 kroner for alt sammen. Billigste er det ikke men det er greit nok. Jeg er overlykkelig om jeg klarer under 300 kr i middag til oss 3 men dessverre er det ikke alltid. Eller svært sjelden dessverre. Men uansett dette er dagens middag. Den metter, den er okay i forhold til kostholdet og vi liker det så da blir det sånn.
