I dag er det mandag og det er jo den første dagen i denne nye uken, en uke som står som ubrukt og med blanke ark, hvor man kan gjøre så godt man kan for at det skal bli så bra det bare kan. Jeg skal i hvert fall til tross for alle ting som er på en måte en hindring eller fem prøve alt jeg kan for at dette skal bli en god uke, for jeg har hengt nok med hue for å si det sånn. Så jeg har kommet meg ut av døra i dag med Nala, jeg har fått unna noen tlf og jeg har rett og slett bestemt meg for å ikke å henge med hodet. Det er ikke noe hjelp i å henge med hodet fordi…. ja det er deprimerende rett og slett. Og det er noe jeg ser. Det har vært nok deppe. Jeg tenker at det er sånn at når formen er som den er, nei jeg er ikke deppa så bør man kanskje heller holde seg litt på avstand og heller  bare skrive uten å trykke publiser. Uansett hvordan man ser på det, jeg vil ikke være den bloggeren som konstant henger med hodet. Jeg har brukt natta i natt til å gråte meg helt ut, jeg har rast mot noe som ingen kan se , og jeg har tenkt at det er bare å gi opp. Så nei jeg har ikke sovet i natt. Så ja hva skal man si? Det er bare sånn det er. Jeg har ikke så mye valg men jeg velger selv hvordan jeg vil ta ting. Og ja jeg kan rase mot urettferdigheten og alt som er men når man ser på ting i det store og hele…. ja hva kan man si? Det er som det er.  Så let’s go, dette er bare å sette i gang, man får ikke mer enn man takler heter det… vel vi får se hva dagene viser. Ta vare på dere selv

Nå er det søndag og jeg trodde at det var en helt annen dag enn det  er, jeg kjente at jeg ble ganske så kvalm rett og slett fordi det er som om jeg ikke henger med lengre. I dag er det jo sånn at det er mange ting som kan påvirke en person og jeg vet at det er en veldig god grunn til at jeg har det på denne måten. Litt for lite søvn, litt for mange tanker og følelser som går  i hytt og gevær. Men det handler ikke bare om å ta seg sammen, for det ikke det som det handler om, tro meg, jeg prøver det hver eneste dag. Men sannheten er at det er rett og slett sånn at helsa ikke samarbeider i det hele, og at den sorgen jeg bærer inni meg setter sine spor mer og mer. Og det gjør meg så trist. Og lei meg. Og jeg vet at jeg må finne en løsning.  Jeg innser til min store sorg at det kanskje ikke er noe mer hundeløp for meg, at jeg må begrense meg på så mange måter fordi i tillegg til dette så er tiden hvor symptomer dukker opp igjen og jeg er kjempe redd, Redd for at jeg skal havne tilbake på sykdoms tiden, at ME trollet sakte men sikkert dukker opp igjen og at jeg blir mer og mer satt bakpå. Og jeg er livredd for å bli en belastning, at jeg blir enda en byrde. Jeg har vært litt til og fra om å skrive så mye om ME sykdommen min, fordi det er så enormt mange ja kall det meninger eller fordommer, og siden jeg fremstår ( tror det i hver fall) som en aktiv person så ja hva skal man si, for det er jo sånn at mange mener at det handler om latskap og gidder ikke holdning, men det er kun de aller nærmeste som har sett hvor syk jeg var.

Det å sette seg med en blogg har vært en slags terapi på så mange måter og det er en haug av innlegg som aldri har eller noen sinne vil bli publisert men de ligger i kladden og der blir de liggende, og de har vært til stor hjelp for meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag er det søndag og mannen min har reist for å sjekke bilen og jeg har prøvd å samle meg sammen, jeg har prøvd å sette ned tankene mine og tenker mye kjenner jeg. Livet er som det er. Jeg innser at innleggene  mine ikke er mulig for andre å skjønne. Det er ikke sånn at jeg kan forvente at noen skal forstå. Og jeg må gjøre noen endringer rett og slett.

Jeg beklager til dere som leser innleggene mine at de fremstår ikke så enkelt å forstå som jeg trodde.

Når vi blir født så kommer vi til verden med blanke ark og livet mellom 2 permer.

Den første permen er den dagen vi blir født, og den bakerste er dagen vi dør, men alt i  mellom er blanke. Det er sånn at når vi står opp på morgenen så er det litt opp til oss hva dagens side blir fylt opp med og noe kan vi ikke bestemme. Men det er ikke alltid gode ting, eller tipp topp men ikke alle sider av livets perm er dårlige, det kan kanskje føles sånn men det er ikke sånn. Greit at vi alle blir født med ulike grunnlag men vi kommer alle til verden med samme utgangspunkt, altså nakne og sårbare.  Nå skal det jo sies at vi kan allerede før vi blir født utsatt for ting som er med på å gjøre livsgrunnlaget vårt på en negativ måte, man vet jo at mennesker blir født med FAS, barn som blir født med alkohol syndrom eller man blir født med abstinenser . Men i utgangspunktet er vi alle like. Uansett hvilken farge vi har.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men hva gjør vi ut av livet i tiden mellom de 2 permene? Hva var eller er dine drømmer? Dine håp og din tro? For mange mennesker er dette noe som er personlig, hvor de på mange måter ikke vil snakke om det fordi det er noe de selv vil bevare i hjertet sitt og ser på det at man deler som noe som man bare ikke gjør.

I da er det mandag, i dag er det ny dag i en ny uke, og sakte men sikkert jobber vi oss fremover. 9.mars og tiden har bare sust av sted samtidig som den har vært som sirup eller stått stille. I dag er det et lite håp om at vi skal få huseierne på besøk, sånn at de får tømt det rommet som de så skal fikse. Det er ikke det at det står i veien eller på en måte gjør det jo det fordi vi vil jo gjerne ha det rommet i bruk. I dag er det heller ikke noe sånt vårvær så det er litt sånn deppe dag samtidig hos meg men jeg har nå kommet meg hjem fra en god tur med Nala så det er ikke sånn at jeg ligger under dyna og lider….. men jeg kjenner jo litt på ulike følelser.

Men det er ikke det jeg skal ha fokus på, jeg skal prøve å fylle mine sider i livets bok med gode ting, at de vonde tingene ligger bak meg og at alle ting fortjener en ny sjanse. Livet fortjener en ny sjanse.

Jeg tror at det har vært greit å ha denne pausen, det er ikke det at jeg ikke har gjort forsøk på å skrive blogg innlegg men det har liksom ikke gått, fordi det bare har krøllet seg, alt har bare blitt feil. Så da var det greit med en pause og har tatt noen valg i livet mitt som kan ha mye å si for tiden fremover, uten at jeg kan si så mye om det før senere, ja jeg vet det er sånn typisk bloggsak, sier A men ikke B, men det er ikke der det ligger men mer at man må bare sjekke med alle parter før jeg sier noe..

Så over til noe annet, jeg har tenkt mye på hva jeg egentlig må gjøre for å få det bedre og sannheten er at det er opp til meg, det er kun meg som må senke forventingene mine rett og slett. For jeg vet at det ikke alltid er rett å forvente av andre, at de skal hive seg rundt, selv om jeg på mange måter skulle ønske det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Så jeg har en del jeg må jobbe med hos meg selv. Og at jeg kanskje kan gjøre mer enn det jeg tror jeg kan, fordi jeg kanskje  tenker at det er noe jeg ikke kan eller ikke vil. Men ved å ” utsette” meg selv for ting jeg syntes er ubehagelig og lite lystbetont så blir jeg også en bedre person enn det jeg er i dag. Hver eneste dag så får man sjansen til å vokse litt som person og ikke minst medmenneske. Klart at man kan sette seg ned å bare la være å jobbe med seg selv, at man kan bare la ting gå sin vante gang og ikke endre noe på seg selv, men da kan man heller ikke forvente at andre igjen vil endre de tingene som endres bør.

Jeg har vel som så mange andre mennesker en drøm og et ønske eller kanskje flere men jeg må ta de som er realistiske og som ikke er så langt unna at jeg ikke klarer  å strekke meg etter de.

Vel dette var bare noen tanker på en mandag.

Da har jeg måtte skaffe meg ny mobil, jeg prøvde å finne ny til en ok pris. Jeg har jo de siste årene hatt Iphone men hadde ikke lyst til å ha det nå, eller jeg vil ikke og kan ikke ta på avbetaling så da var det jo å finne noe annet, klart at jeg kunne ha funnet på finn. men men det gjorde jeg ikke. Så jeg durte bort i butikken og de hadde et godt tilbud. Jeg bestemte meg for å ha følgene krav:

• ringe med
• sms
• sosiale media
• Kunne betale med mobilen.

Alt annet skal jeg ikke ha. Så derfor tok jeg med det butikken, og da endte jeg med dette:

https://www.power.no/mobil-og-foto/mobiltelefon/honor-x5c-plus-64-gb-smarttelefon-ocean-cyan/p-4175273/?q=honor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja da det er lite lagringskapasitet men det blir sånn denne gangen, vi fikk dessverre en del uventet utgifter og da ble det denne gangen så får vi se. Men jeg kjenner at det er litt forskjell på  å bruke Iphone og andre varianter i mobil form men men det er bare en vanesak tror jeg.

Uansett, jeg skal ikke klage, for jeg er på nett og så jo fort hvor avhengig man er av mobil, fordi jeg var jo uten noe i det hele. Men det løste seg til slutt. Heldigvis. Jeg prøver å være takknemlig for det jeg har og kan få enten det er stort eller lite.

Nå er det bare å stålsette seg for å komme seg ut, for i dag har ikke jeg lyst til noe.

Jeg vet ikke hva det er med meg, eller hvorfor ting skjer før jeg rekker å snu meg rundt men i kveld, hadde jeg det sinnsykt travelt med å komme meg inn døra og jeg har hendene fulle. Normalt sett ville jeg ha gått 2 ganger men av en eller annen pussig grunn så gjorde jeg ikke det, og hva skjer? Jo da jeg mister det jeg har i hendene, og selvfølgelig da mobilen min, den klarte i tillegg til det å deise i bakken, men der den landet måtte det selvfølgelig være en stein og ja da, skjermen knuste ikke men jeg får ikke skrudd den av, på, stilt den eller noe som helst, den er rett og slett som om den er låst totalt. Og i tillegg ringer huseier der vi bodde og sier at vi må skaffe nye stekeplater fordi han syntes ikke de var så fine, og siden ovnen er så ny så mente han at det var min plikt, og selvfølgelig er det jo det men denne måneden er det jo enormt mange utgifter og litt mindre inntekt enn jeg så for meg, så ja….. jeg kjente at jeg bare knakk litt sammen, ja som om lufta gikk ut av meg der og da. Men jeg kan jo ikke bare gi opp heller, så jeg håper at det løser seg på mange områder.

Syntes denne passet inn akkurat nå.

Jaja det er bare sånn rett og slett. Men uansett jeg satser på at det går fint det også. Nå er det snart leggetid for denne damen her og ny dag i morgen. Rett og slett.

Her er det stille i huset, K er ute å går seg en tur, han har nok mange sommerfugler i magen, ny erfaring for han starter i morgen tidlig, min kjære skal kjøre sønnen sin til flyplassen om bare 7 timer, så det er nok snart natt for alle her. Mannen har slukna på sofaen, sliten etter siste innspurt i gamle leiligheten, men nå er det et tilbake lagt kapittel. Jeg… jeg derimot har satt meg ned for å skrive ned noen av de tankene jeg har i hodet. Rart det der, men det skal bli veldig stille med bare oss i huset, og ja Nala og da men …. i 4 uker før K kommer hjem igjen for å være hjemme i 4 uker og så ut igjen.  I dag har det vært sånn guffent vært, regn og ikke akkurat den samme følelsen av påskevær som det var i går, for i går var det rett å slett fantastisk ute, det var godt å bevege seg, men i dag….. i dag derimot er det ja nesten litt sånn høst ute. Men det er jo som en sier at ” her på Jæren har vi en årstid, tidlig og sen høst” Men men nok om været.

I samfunnet i dag er det en tendens til at vi blir tyngre og tyngre, vi får mer og mer helseutfordringer som kommer i kjølevannet av økt vekt, vi ser jo også at mange treningssentre er fulle i begynnelsen av året men at det sakte men sikkert blir mer og mer støttemedlemmer etter hvert som ukene og månedene går.

Butikker sliter med å få inn nok produkter som Chiafrø fordi ” alle” skal lage den berømte kjøleskaps grøten. Vi hiver oss på trender og i enkelte vennekretser eller grupper blir man nesten litt sånn uglesett hvis man ikke følger dette. Og man ser at vekta øker. Flere og flere kjenner på presset om å være som mange andre, hvor det er om å gjøre å være mest mulig fit. Men dette er ikke et innlegg for å bodyshame noen som helst, nei dette er et innlegg som hvis du leser litt til vil du se hva jeg ønsker å få frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har skrevet om dette før og kommer sikkert til å skrive om det igjen senere men nå er det nå. Vi ser at det er også mange som søker mot det som noen kaller snarveier, og at de ikke er sterke nok men det er ikke alltid sånn som man tror. Flere og flere søker mot privat behandling  fordi det er kortere ventetid, for de aller fleste vil ha ting gjort med en gang, ikke villig til å vente når de først har bestemt seg. Og på mange måter kan jeg forstå de, men samtidig er jeg veldig for at ventetiden kan hjelpe deg selv om man kanskje ikke ser det der og da.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har hatt overvekts operasjon, jeg mener at det å si at jeg har klart det på egenhånd er en slags halvveis sannhet, fordi jeg har jo jobbet veldig, det er jo ikke sånn at når jeg våknet etter operasjonen så var jeg tynn, men jeg har kjempet. Og jeg kjemper den dag i dag, ja kanskje på en helt annen og tøffere måte. Og det er litt det jeg vil skrive om. Vi blir operert i magen og ikke i hodet og hvis ikke hodet er med på dette så, ja da går det ikke.  Og det jeg syntes er tyngst av alt er at jeg igjen sitter med en følelse av mislykket og at jeg ikke en gang klarte dette. At jeg hadde verdens beste sjanse men at det ikke er sånn lengre, at jeg misbrukte det jeg fikk.
I helgen så traff jeg en person jeg ikke har sett siden … ja lenge og hun visste at jeg hadde hatt en operasjon og hun selv har tapt mange kg men da på egenhånd. Og mens jeg var på badet så hørte jeg at hun sa til hun andre ” Jeg trodde Chanett hadde gått ned i vekt jeg men hun har jo tydeligvis ikke det” Og jeg måtte stoppe meg selv i å si noe når jeg var ute av badet. Men jeg valgte å ikke si noe, kanskje var jeg feig men jeg tenkte at jeg orker ikke den praten nå. Så jeg sa hade og satte meg i bilen, og da rant tårene mine, jeg følte meg så lite verdt og selv om jeg vet at den personen som sa det alltid har noe negativt å si om mennesker så tenker jeg at noen ting sier man ikke. Det er ikke opp til andre mennesker å sette ” standarden” og den personen vet ikke hva jeg har gått igjennom, sånn på egen personlige plan.

I morges veide jeg meg og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble slått i bakken.

For jeg vet jo hva som er grunnen. Jeg ser jo at tallene ikke kryper nedover eller står stille men i steder for er det som om de løper et løp for å komme i mål. Og jeg blir lei meg, mismodig og rett og slett litt forbanna på meg selv, at jeg som en gang gav meg selv et løfte, den dagen jeg var på det tyngste og ble til noe lettere så gav jeg meg selv et løfte eller jeg laget vel strengt talt en avtale med meg selv, men det er som om jeg på mange måter bare har gitt opp for uansett hva jeg prøver så går det ikke, ikke lengre enn kortere enn kortest. Og jeg ser så lengselsfullt på de som får det til, de som fremstår som vellykket og mestrer også dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre heller, for jeg har ikke sjans til å gå å skaffe behandling privat, jeg vet at det er mange muligheter men jeg kan ikke benytte de, for jeg har ikke råd. Men jeg vet at det er heller ikke en løsning for det er bare der og da, og ikke varig men men det må finnes noe, jeg vet ikke. Det er som om jeg tyr mot det trygge, det jeg kjenner best, men trives minst med. Jeg vet at dette innlegget er mye av det jeg har skrevet før  men det er vel bare sånn det er. Alt jeg trodde jeg skulle få til, er vekk. Alt er bare røsket vekk av planer og tanker….. men jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Men jeg må finne en løsning, for kroppen min verker og er for smertefull, og jeg vet at det er mye fordi kroppen minblir sakte men sikkert for tung.

Men det er ny dag i morgen med nye sjanser og muligheter.

Da var vi jammen ferdig med februar måned og vi er en måned nærmere årets løpestart, og vi er en måned nærmere vår og sommer. Ikke misforstå jeg elsker vinteren også men i år har det ikke vært annet enn råkaldt og guffent så ja da blir jeg nok en som lengter til varmere dager. I dag har Nala ligget ute også for 1. gang siden vi flyttet fra Varhaug så det var nesten 1 år siden, at hun kunne ligge ute i bånd. Og vi har kost oss. Vi er ikke helt i boks med flytting eller på en måte er vi ikke det fordi vi mangler litt lagringsplass så det er en del kaos men sakte men sikkert går det fremover, vi har 1 uke i huset her bare, og de sier jo at det tar en god stund å komme på plass. Vi har i hvert fall slått oss til ro her.

Jeg kjenner at det er godt å være meg for tiden, det er deilig å bare være her og nå, vi har enda ikke fått tv, så det blir rolig kvelder og tidlig i seng noe som er godt det også. Og så er det som om jeg egentlig ikke savner tv likevel selv om det dukker opp litt sånn skulle ønske følelse. I dag er K hos besteforeldrene å spiser så det er reste middag på oss ” voksne” men det går helt fint det også.. Det er ikke så ofte men av og til blir det sånn.

Jepp, hva skal jeg ellers si? Det er ikke noe spesielt som skjer egentlig i dag, annet enn at på Tirsdag har K sin første arbeidsdag som Kadett på skip så det blir godt for han å komme seg ut og jobbe med det han har utdannet seg til. Men ellers sånn utenom det, skjer det ikke så mye, mer fra i morgen av, men nå, nå skal jeg ut med Nala igjen.

Livsnytelse: Jeg er så glad i ettermiddag. Jeg vet ikke hvorfor men det er som om jeg på en eller annen måte har satt sammen et puslespill og at alle brikkene er på plass. Jeg kan ikke forklare det på noen som helst måte rett og slett. Jeg tror at det kommer av at livet mitt føles trygt og godt og at jeg ikke føler meg så tapt i dag. Rart det det, hvordan det kan endre seg fra en dag til en annen men det er kanskje sånn det er hos meg. Ja kan hende det alltid har vært sånn, jeg vet ikke men det er sånn det er nå i hvert fall. Tror og det kommer av at jeg har ” sett lyset” og funnet ut at det å leve er egentlig å tenke på den berømte sinnsro bønnen:

” Gud, gi meg sinnsro

til å godta de ting jeg ikke kan forandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

Hjelp meg å leve én dag om gangen,

glede meg over ett øyeblikk om gangen,

og å akseptere besværligheter som en vei til fred.

Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde,

denne syndige verden slik den er,

og ikke slik jeg ønsker at den skulle være,

og å stole på at Du gjør alt vel

om jeg overgir meg til Din vilje.

Gi meg nåden det er å leve noenlunde lykkelig i dette livet,

og evig salig med Deg i det kommende.

Amen.”

Jeg var ute en rask tur med Nala nå i kveld og av en eller annen grunn så lot jeg mobilen bli igjen hjemme, jeg var bare rett i nærheten og når jeg kikket ut over landskapet så kom denne bønnen dettende ned over meg og jeg tror at jeg rett og slett kjente at det var ro jeg trengte, jeg kjente på at det er så mange ting, så mange baller i lufta men at jeg ikke kan plukke alle ned på en gang men ta ball for ball ned, og jobbe med det. Det tror jeg er løsningen for meg i hvert fall. På mange måter er det jo sånn at man bare må finne løsninger på det man står i, og det er vel sånn at selv om man får råd og hjelp så kan ingen løse det for en, man må klare det selv.  Jeg kjenner at det er så mange tanker, med alt som er rundt meg at jeg kjenner at det setter sine spor hos meg men jeg må bare jobbe meg igjennom det. Og jeg tenker at det er på mange måter utrolig godt at hverdagen er i  gang og at i morgen er siste dagen vi er i den gamle leiligheten, da legger jeg det bak meg også, en mindre ting rett og slett.

Men nå, nå skal jeg komme i gang med noe annet enn å bare sitte her. Snakkes

Av og til må jeg virkelig jobbe for å ikke skrive det jeg tenker om en sak eller ja uansett hva det er. Men det er ikke fordi jeg ikke har noe fornuftig å si men mer at jeg vet at det dessverre kan slå tilbake på meg selv i ettertid. For det er en ting som er sikkert og visst og det er at noen av de jeg kjenner leser bloggen min, og ja det er jo tipp topp at noen leser bloggen min men når man vrir innhold i en blogg til noe helt annet enn det var ment som…. ja da kan man bli litt oppgitt. I går var jeg på et oppdrag og i lunsjen så snakker et par av de jeg jobber sammen med om dette med barn og hvor vanskelig ungdomsårene , hvor den ene sier til meg” ja du var heldig som slapp unna den verste tiden du Chanett, med tanke på at barna dine ble oppdratt av noen andre, så du fikk de tilbake ferdig oppdratt” jeg ble så satt ut at jeg begynte å kjenne at gråten kom men jeg reiste meg bare opp, så på de og gikk ut for å gjøre noe annet som kunne hjelpe meg å få tankene mine over på noe annet. Det er en ting som er sikkert og det er at så sant jeg ikke er skadet så skal jeg ikke la noen se at jeg gråter. Så noen ganger må jeg si at jeg ikke forstår andre mennesker , men på en annen side så tror jeg at de ikke forstår meg heller. Så det er vel en stor sannsynlighet at det er noe der.

Jeg tenker at det er ikke sånn at vi er unnskyldt hvordan man snakker til andre mennesker uansett hvordan man er som motpart men det er jo sånn at vi vet at det er utrolig mange som liker å lese blogger fordi de kan lære noe av det. Og jeg skal innrømme at noen ganger er det alt for lett å slenge med leppa og snakke før man tenker seg om.

I formiddag ringte det en telefon, nummeret var kjent eller jeg så jo  at det var en person jeg ikke har noe til overs for lengre, en som ikke har noen betydning i livet mitt men jeg er så pass høflig at jeg tenkte at jeg fikk svare, fordi man vet jo aldri hva som er grunnen med tanke på at det har vært stille i mange år fra den kanten. Så man kan si at jeg ikke  forsto ikke hvorfor hun skulle ringe meg,  og det er faktisk det siste menneske jeg ønsker å snakke med her på jord, men noen ganger kan våre veier krysses, pga familie sammenkomster, men i hvert fall, jeg bare så på nr som ringte og tenkte hva nå liksom.

Men uansett, denne personen ringte meg og jeg visste ikke helt hva som var grunnen. Men så kom ordene ” jeg har lest bloggen din” og jeg var litt usikker på om jeg ble glad eller ikke. Men ja vel, de har lest bloggen min, og jeg ventet på hva som kom nå… Jo.. ” jeg har som sagt lest bloggen din og jeg lurer på om du kan tenke deg å slette innleggene ang barna dine”?

Jeg visste der og da at følelsen av at jeg burde bare latt vær å ta telefonen , men jeg prøvde å tenke rask hva jeg skulle svare. ” hvorfor”?

” Jo fordi det føles som en belasting for de at du i det hele tatt skriver eller omtaler de og at du må slutte å nevne de fordi de føler seg presset opp i et hjørne” ” og du fremstår som svært deprimert og at du mener at alle andre er skyldig og at du aldri gjør feil.” Så takket hun for en hyggelig samtale, ønsket meg alt godt i livet og la på.

Jeg bare tenkte ” snakkes aldri” men av en eller annen grunn er jeg redd for at det er ikke siste gangen jeg får en tlf fra henne, hvis ikke jeg blokkerer henne på tlf også. Og jeg ble sittende å tenke mens jeg nøt en kaffe kopp, er det virkelig sånn at ingen tror at jeg tenker på noen andre enn meg selv?  Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg mener at jeg ikke har gjort noe feil, jeg har ikke hengt ut ungene mine, hvis noen er uthengte så er det meg selv. Og jeg tenker at det er lov å skrive om hva man vil ( selvfølgelig finnes det grenser der og) og jeg er litt lei av at enten jeg selv eller andre skal sette ned foten for å på en måte bestemme hva jeg skal skrive om. Så jeg tenker at det er ikke noe jeg kommer til å etterfølge, tross alt er jo jeg allerede kåret til årets verste mamma. Så litt fra eller til…..

Ellers da så er det sånn at jeg på mange måter har brukt morgen turen på nesten 4 km til å tenke litt over livet mitt her jeg står , her og nå, og om jeg egentlig har noe å gjøre i livet, ja kort sagt min betydning rett og slett, jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har sånne tanker av og til og det er jo på en måte greit å reflektere over slike ting av og til. Men jeg har funnet ut at det har jeg, jeg er her for å gjøre noe nyttig for meg..

Nå er det helg med det som den måtte inneholde.

God fredag folkens

Nå sitter jeg her i den ” nye ” stua vi har og endelig er nettet oppe å gå, alt har tatt så mye lengre tid enn jeg trodde men men det er sånn det er. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne bloggen fordi for å være helt ærlig… jeg er litt usikker. Men jeg er redd for å si det høyt fordi ja det er som det er, og det er som om hvis jeg ikke sier det høyt eller bare skriver det så er det som om ingen ser det men jeg vet jo at det er kanskje en ting å skrive det men i det øyeblikket jeg trykker publiser så ja da er det jo som om jeg sier det høyt. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få de ordene jeg tenker frem.

Trives jeg eller vi? Ja absolutt, det er så godt at vi har dette alene, at vi ikke har noen over oss eller under oss, at ja vi er i det lille hvite huset på Jæren. Utenfor vinduet er det en del trafikk men likevel plager det meg ikke. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, men så er det liksom noe som holder meg tilbake, jeg tør liksom ikke slippe skuldrene helt ned, enda jeg vet at vi bor trygt og at vi har en god plass, men det er liksom noe som er der, dere vet denne følelsen av at noe ligger å brygger seg opp.  Men det går som det går rett og slett, og jeg vet vel innerst inne at det er bare noe som lurer meg, det er bare jeg som ikke finner helt roen i det hele, eller som kanskje opplever at det ikke har gått helt opp for meg at endelig er det her vi skal være.

Så jeg var å hentet noe ved, siden det er godt med vedovn igjen og da tok jeg samtidig  med Nala på en liten tur, og det var så deilig rett og slett, å kunne ta med henne ut og lufte tankene mine et annet sted enn akkurat her i området.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var godt å komme hjem og få gang på denne her, det er liksom noe eget med denne type varme.

Men nå satser jeg på at det blir litt mer aktivitet her på bloggen igjen. Lov å håpe.