Heldigvis er vi alle mennesker med feil og mangler. Noen ganger trår vi veldig feil mens andre ganger går det veldig mye bedre, ja heldigvis går det som regel godt. Men er det en ting vi er flinke til så er det å enten påpeke egne feiltrinn eller at vi påpeker andre sine feiltrinn selv mange år etter at de er foretatt. Det er som om vi ikke lar de glemme at de har gjort feil. Jeg er en  person som gjør feil mange ganger og jeg tror at noen av de feilene jeg har gjort er ikke mulig å rette opp igjen selv om jeg skulle ønske at jeg kunne det. Den eneste måten er å skru tiden tilbake men fremdeles har jeg ikke funnet en måte å gjøre det på, og da må jeg heller jobbe for at jeg ikke gjør samme tabbene atter en gang. Og så må jeg bare håpe på at den andre parten finner plass i hjertet sitt til å kunne tilgi meg for de feilene som er begått mot de. Men det er jo ikke sånn at jeg ikke vet at jeg nok aldri kan bli tilgitt og da har jeg 2 valg. Huske det jeg har gjort, ta med meg lærdommen og jobbe for at jeg skal bli en bedre person enn jeg er og den andre er å bare dvele ved det, ikke gå videre og la det dra meg enda lengre ned i søla. Så hva skal man gjøre? Vel jeg tenker at jeg innerst inne vet hva som er løsningen og at jeg bare må jobbe max for å kunne gå videre.

Hver eneste dag så blir man nødt til å at noen valg og noen av de er gode og andre er mindre gode. Men jeg tror at ved å gjøre de rette valgene så blir det litt lettere, at man innser at det å ta feil avgjørelser kan gi konsekvenser, og at man må av og til bare innse at man ikke strekker til rett og slett. Men stort sett er ikke alle de daglige valgene så komplisert satt sammen for når man ser på det i en helhet så er det jo sånn at fra vi står opp til vi legger oss så tar vi valg, alt fra hva vi skal ha på oss til når vi skal legge oss, det er matvalg, reisevalg, handlevalg, gavevalg o.sv…. Og jeg tenker at man skal ikke kritisere andre sine valg, for man vet jo aldri hva som er grunnen for at de tar de avgjørelser de tar, man vet ikke hvordan det er å være i deres sko.

Så hvorfor så mye snakk om valg? Tja si det, det handler nok om at jeg har måtte ta noen valg den siste dagene, jeg gråt mange tårer da jeg kjørte hjem fra Østlandet og jeg tenker at det er etter den helgen jeg har hatt mye mer valgfølelse enn ellers. Jeg kunne helt klart bare ha latt vær men jeg er ikke den personen. Og nå står jeg her da….. eller sitter hvis jeg skal ta det helt bokstavelig. Jeg tenker mye på det forholdet jeg har til mamma, at det er ikke sånn at jeg ikke vet at det er grunner for at det er som det er, men så er det jo så enormt lett å ta skylden selv eller at jeg drar i sinne, at hjemreisen i full fart skyldes sinne og frustrasjon. Og så blir det gjerne sånn at jeg ikke klarer å se saken fra begge sider. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Og så har jeg jo basert mye av bloggen min på mammas problemer men så tenker jeg, er det egentlig å sparke en som ligger nede? Nå har jeg jo ikke nevnt mamma med navn eller noe sånt men så kan man legge sammen 2+2 og ved andre sosiale media så kan man finne ut hvem det er. Så jeg tenker at man skal ikke bare dure i vei. Selv om det er fristene når man er sint eller skuffet. Ja jeg kjenner at det er mange følelser som det er men jeg ønsker ikke være den som henger mamma mer ut enn nødvendig. Det å være barn av rusmisbruker er som det er og man må bare ta det som det er og så må man  bare jobbe for at det skal bli bedre, for alle parter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva slags valg har du måtte ta?