Før jeg begynner på dagens innlegg så må jeg bare først ønske deg en god morgen. Håper at du har en god start på dagen. Her har vi nettopp vært på tur og vi kom hjem rett før regnet pøste ned igjen.

Så til neste ting før innlegget. Dette er mine tanker og følelser, mine meninger og jeg vet at det er så urolig mange meninger og holdninger rundt temaet jeg skal skrive om og det er ikke meningen å dra ned andre mennesker, jeg snakker ut fra egen erfaring. Og jeg ber om unnskyldning hvis jeg sårer noen.

I går ble jeg sittende og se på noen klipp fra Youtube og kom borti denne serien her:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Supersize Vs Super Skinny Series, hvor jeg kjente at tankespinnet begynte. For dere som ikke har sett dette så handler det om en engelsk lege som  har en klinikk som behandler hvis man kan bruke det uttrykket mennesker som både sliter med ekstrem overvekt men også svært undervektige mennesker, hvor han lar de bytte måltider i 48 timer.  Og de begynner å innse hvor mye eller hvor lite de spiser. Det er et ganske så interessant program syntes jeg. Men det er nok sikkert noen meninger rundt det, og jeg tror at det ikke alltid er nok med 48 timer for å endre kostholdet men det kan, jeg sier kan være med på å belyse og opplyse dem selv om hvordan matinntaket deres er.

Så ja overvekt og undervekt er et samfunnsproblem i utrolig mange land, og jeg tenker at før så pekte man over til USA for å påpeke overvektige men man ser en stor andel her i landet også. Jeg vet jo at det er en del mennesker som også er undervektige men jeg kan mest snakke om fra den andre siden, da jeg har vært der lengst. Jeg har dessverre ikke så mange bilder å vise til da de fleste bildene er det flere enn meg på, men det jeg kan si er at jeg var så pass tung at jeg kvalifiserte til overvekts operasjon, jeg var på 140 kg tallet. Og i dag på turen så begynte jeg å tenke på det jeg skal skrive i dette innlegget eller man kan si det sånn at jeg egentlig lot tankene mine spinne videre fra i går. Jeg tenker at dette er et mye omdiskutert tema og for mange så handler det om hvordan man spiser og lever, fordi man ser jo at mange beveger seg mye mindre enn de burde, og at det å ha tilgang til usunn mat kontra sunn mat handler om i mange tilfeller økonomi, jeg husker at jeg en gang for mange år siden , var uten inntekt i en kortere periode, og fikk hjelp av Nav, og det var billigere for meg å kjøpe snop og slike ting enn det var å kjøpe annen mat, klart at jeg ble fortere sulten men til tross for dette så  var det på en måte det jeg fikk til.  I dag så ser man at mange skoleelever velger å spise boller og ha sjokolademelk eller brus som mat ( ser de i butikken i matfri) enn annen mat.

Så hvem har ansvaret for at mennesker, ja unge mennesker øker i vekt? Det har jo blitt så pass at ungdom ned i 16 år blir operert for overvekt, og jeg mener at det er ikke bare foreldrene som har et ansvar her, ungdommen har også et ansvar. Heldigvis er det jo sånn at dette er ikke mengden men foreløpig bare et fåtall, men at vi blir tyngre og tyngre er det ingen tvil om. Hvis man tar seg en tur i butikken så ser man at prisene på sunn mat er dyrt.  Men jeg tror at dette er en viss sannhet, fordi jeg er overbevist om at hvis barn og unge lærer seg å ha en okay forhold til kosthold og at man er i bevegelse, aktivitet så mye som mulig så danner man et grunnlag som man kan ta med seg videre i livet.

Men klart at det er så enormt mye enklere å spise snop og sitte foran en eller annen skjerm. Og det er jo også sånn at vi lar oss påvirke av de man har rundt seg. Nå vet jeg jo at det er mange foreldre som er hysterisk over hvis barnet får smake noe med sukker i og nekter de dette men det som kan skje er at når de er hos andre og de får tilgang til søtsaker så kaster man seg over dette. Nå sier ikke jeg at det er alltid sånn men det kan skje. Men det er jo også sånn at det er nok mye genetisk rundt dette med overvekt, man ser at i mange familier er det en del overvekt, i min familie ser jeg det, jeg har onkler, tanter, som alle har en eller annen form for overvekt og jeg ser også at andre har det. Så ja at det er mye gener inni bildet er også sikkert.

Men hvem har egentlig ansvaret for at det er slik at det  samfunnet vi lever i dag består av mennesker som blir tyngre og tyngre? Har vi som personer all skyld selv eller kan man legge skylden på butikken, på politikere, på produsentene av varer i butikken? Bøndene får jo ikke alle de pengene vi betaler for maten, og en ting er sikkert, det er jo sånn at vi har et ansvar selv, men samtidig er det sånn at man burde se på hvorfor usunn mat er billigere enn sunn. Og det bør også være sånn at det finnes muligheter for at barn og unge kan få delta på aktiviteter som ikke koster penger eller i det beste ikke er så dyrt. For idrett er dyrt, det er det ingen tvil om. Men at det må en endring til det er sikkert og visst.

Ja jeg hadde en operasjon men det er ikke sånn at det er helt uten jobb, både før , og etter. Vekta står stille og jeg kan fint og lett legge på meg igjen. For  meg handler det om at det sitter i hodet mitt.  Jeg vet at det er der det ligger.

Dette var mine tanker og følelser.

Nå er det NOK!!!!!!! Jeg gidder ikke mer, jeg orker ikke gå rundt som en følelses løs idiot, hvor jeg  kjenner at det negative bare er det som bølger over meg. Og jeg tenker at i bunn og grunn er livet alt for kort til å bare tulle rundt. Jeg vil ikke ha det som dette mer. Så jeg har 2 muligheter slik jeg ser det. Det ene er å ta kontakt med lege og be om medikamenter for å få en bedre dag eller å ta meg selv i nakken. Siden jeg ikke har lyst på medikamentell behandling så vet jeg hva som må til.  Og jeg har bestemt meg for at det er kun en ting jeg skal og det er å se fremover og oppover.

For 6 år siden skrev jeg dette på Facebook: 

La oss hoppe mens vi fortsatt har styrken.

Dette er viktige ord selv om det er gått 6 år men jeg tenker at det er ikke noen tidsbegrenset på dette. Og jeg hadde det ikke dårlig for 6 år siden, det ble skrevet med en tanke på andre.  Men hva nå da? Jeg innser at jeg har trodd at det å smile og le og late som om jeg har det greit var løsningen, men hvis man skal lete etter sannheten i dette så var det bare et slags spill for galleriet, men nå, nå har jeg brukt natta og formiddagen så langt til å virkelig granske meg selv, mine indre tanker og følelser og det jeg har kommet til at nå er det nok og jeg skal jobbe max for at jeg skal ha det bra. For har jeg det bra så har de rundt meg det bra. Og jeg kjenner at jeg vet at jeg har denne styrken i meg, jeg har klart det før. Men nå er det i hvert fall slutt på å deppe. Og fokuset på bloggen skal over på det mer positive.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ganger er det som om jeg ikke er alene, det er som om noen andre er her, selv om jeg i prinsippet er helt alene. Jeg vet ikke men det er som om det er noen her, og nei jeg er ikke gal, eller at jeg sier at jeg kan se ting ingen andre kan. Men denne følelsen av å ikke være her alene er litt hengene over meg. Og jeg kan gripe meg selv i å snakke med denne personen som jeg ikke kan se, jeg prater med meg selv men så er det som om jeg prater med noen andre. Okay nå er jeg fullstendig klar over at det sikkert er overbevisende om at jeg seriøst har tippet over men jeg har altså ikke det, men jeg kan liksom ikke forklare det på en annen måte. Men nok om det, i dag skulle jeg ha kjørt mannen min på jobb for å ha bilen men jeg endte med å la han ta bilen, noe som jo ikke er overraskende og uvanlig til meg å være og så tok jeg heller kollektivt dit jeg skulle, og så ble jeg hentet i stedet for.  Men i kveld så hadde jeg bilen og mens jeg var på vei dit jeg skulle gå med Nala så kom det en del gode sanger på Vinyl, og jeg ble sittende å mimre og plutselig kom det en flom av tårer, og jeg måtte bare kjøre av , nå var jeg heldigvis kommet dit jeg skulle og jeg ble sittende å tårene bare rant og jeg hulket som et barn, det var som om alt bare løsnet, alt jeg hadde båret på, alle tankene rundt alt mulig den siste tiden, ja livet i sin helhet.

Og mens jeg satt der så innså jeg at det er der det ligger, det er denne sorgen jeg bærer med meg, denne fortvilelsen om at jeg på mange måter er den som har tvunget igjennom at vi skulle flytte, at mannen min ikke turte å si nei og at jeg er et grusom menneske, og at jeg feiler på absolutt alt jeg gjør , uansett. Og at jeg ikke kan klare en dritt. At alt som har skjedd med ungene mine og meg og ja alt. Og jeg kjente at alle kreftene bare forsvant ut av meg og jeg ville egentlig bare bli i bilen men jeg hadde jo planlagt og ” lovet” Nala at vi skulle gå tur i skogen. Jeg tørket tårene mine, pustet tungt og sa til meg selv at jeg skulle skjerpe meg , og at dette er bare noe jeg føler som kanskje ikke har grunn for. Jeg bestemte meg for at dette er noe jeg må legge bak meg og jeg tenkte at det finnes bedre dager.

I løpet av turen er det som om denne  følelsen av å ikke være alene kommer tilbake til meg, og jeg går litt inn i skogen, det var mye for å søke ly fra regnet som kom plutselig fossende ned, kort sagt alle slusene på himmelen åpnet seg, og det ble ganske så vått men jeg fant et sted jeg kunne sette meg ned , det var en liten hylle der jeg kunne krype under og Nala lekte litt med noen pinner og noen kongler jeg fant som jeg kastet bortover. Og mens jeg satt der, hørte regnet treffe trær og jeg var glad for å ha funnet ly, så kom Nala også bort og vi satt der begge to, og jeg kjente hvor mye hun betyr for meg, for hun er jo den perfekte psykologen, og jeg kjenner at alt bare slipper. Hun er ikke bare en hund, hun er en stor personlighet i liten kropp, hun gir av seg selv og jeg kjenner at det er mye rundt det som betyr så mye. Og jeg kjente at jeg åpnet tankene mine for henne, og det hjalp. Jeg kjente at jeg gikk videre med et lettere sinn og lettere knute i magen. Jeg vet at det er som det er og at jeg bærer på den bagasjen jeg gjør. Og jeg må selv finne veien videre, jeg vet jo at jeg har støtte i mannen min, og at jeg vet at han er med på å gjøre hverdagen min bedre. Og det er takket være han at jeg er her i dag.

Jeg vet også at det er kun jeg selv som kan hjelpe meg å bli kvitt de tankene jeg har, følelsen av at jeg feiler og at jeg rett og slett ikke kan bruke mat/ sjokolade/ is når tankene og følelsene er som verst.

Hva gjør du for å lage deg en god dag?

Søndag….. En rolig søndag, en dag til hvor man kan gjøre litt som man vil, noen velger å bruke den fornuftig å være ute mens andre er fornuftige å vasker hus og hjem mens andre som meg, egentlig bare går rundt  å suser som humla fra blomst til blomst. Jeg har liksom ikke noe konkret rekkefølge, nei da jeg hopper fra plass til plass eller egentlig rom til rom. Men noe blir gjort da så så alt for ille er det nå ikke. Mannen min har akkurat reist med noe metall avfall på jobben og K er hos besteforeldre å spiser middag så det er bare meg her hjemme, Nala er med matfar. Så det er bare meg som sagt, og jeg vet ikke jeg, det var litt rart det også. I dag reiser jo også K på en liten tur til Danmark så det blir bare oss 2 hjemme i noen dager men men det er sånn det er med den saken. I morgen er det jobbings men utenom det er det bare å nyte dagene fremover. Jeg håper å finne noen løvkvister å pynte med her hjemme, det er jo høst måneden og jeg liker egentlig de fargene som da kommer frem. Nå er det jo sånn at i Oktober måned så er det jo mange som pynter med rosa og slikt fordi det er litt fokus på brystkreft men jeg bruker farger som for mange er halloween eller høst , kommer an på hvordan man ser det. Men jeg ser at jeg må få tak i flere oransje lys, jeg har visst brukt opp alle i fjor.  Så det er på planen, regner med å fikse det til uka.

Ellers er det ikke noe spennende rett og slett på tapet i dag, jeg har litt sånn smått her og der men ikke noe mer enn det, og jeg håper at det blir en fin dag for alle og enhver, for det tror jeg at man skulle ha bruk for. Så når jeg nå setter de siste ordene inn her i innlegget så er det allerede gått en del timer, og kvelden er her.

Snakkes i morgen eller noe

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fra tid til annen fått et spørsmål jeg ikke alltid vet hva eller hvordan jeg skal svare på det. Ikke fordi at jeg skammer meg men mer det at jeg ikke vil at noen skal henges ut eller at det skal misforståes, for jeg bærer ikke nag, jeg bærer ikke på et hat, men jeg bærer heller ikke på en lettelse om du forstår hva jeg mener. Jeg bærer ikke på et savn ei heller et tap. Jeg bærer på mine egne tanker og følelser rundt det men til tross for dette så kan jeg forstå.

Jeg har vokst opp i en menighet, et slags samfunn, en gruppe mennesker som alle deler den samme troen, som har det samme synet på livet, gud og at man tror på bibelen. Det er ikke sånn at den tas 100% bokstavelig, for det blir litt for ille men troen på at det var noe større enn oss selv, noe vi ikke kan se men vet er der.  Og jeg hadde ikke noe problem med det den gangen. Jeg var ikke indoktrinert med det og jeg kunne forlate det når jeg selv ønsket, men jeg hadde ikke det ønsket i det hele tatt. Ikke før i 2009. Hva skjedde da?

Vel det er ikke lett å sette fingeren på hva det var som utløste det behovet for å forlate det jeg trodde var det rette? Jeg har ikke fått en åpenbaring eller noe i den duren men jeg fikk ting på avstand. Jeg flyttet vekk og kjente at jeg på mange måter måtte ta en alvors samtale med meg selv. Jeg måtte vende blikket innover meg selv og mine tanker rundt dette. Jeg hadde flyttet 500 km hjemmefra , jeg sto på egne bein og ingen kunne lengre gi meg svar på hva som var rett, eller kunne noen det? Jo jeg selv kunne gi meg råd og ro i kroppen. Og etter å ha gått en lang tur og resonert med meg selv så ble jeg trygg på valget mitt, jeg visste at når jeg sendte brevene så var det ikke noen mulighet til å snu.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tårene mine rant den dagen, for det var som om jeg skiltes fra noe jeg var vandt til, som jeg på en måte bare hadde gjort det som var forventet av meg, det var som om det ikke ville komme som en overraskelse på de som mottok brevene. Jeg har alltid gjort ting helt ut, jeg valgte derfor å ta det helt ut , og gjøre min tid i menigheten fullt og helt, jeg stilte alltid opp når det var et behov, men jeg skal ikke hive det under bussen fordi jeg tror at min barndom var lykkelig og bra, selv om det var noen skår i gleden, men til tross for dette så var det ikke en grusom barndom, jeg hadde mange mennesker rundt meg, men ingen av de grep inn da jeg trengte det, det var akkurat som om de antok og mente noe men aldri gjorde noe når de så hva som skjedde.

Ja jeg lærte mye den gangen og jeg har lært mye om meg selv i ettertid. Nå er det gått en del år og noen ganger kjenner jeg at jeg savner “gjengen” men jeg står så langt fra de som jeg kan komme. Jeg er ikke redd for å si at jeg tror på noe større enn meg selv, noe som ikke kan ses men som man bare vet er der. Jeg kjenner at jeg på mange måter ofte blir stilt ovenfor en slags følelse av at jeg ikke alltid velger den rette veien, og at det valget gikk utover andre enn meg selv, men jeg tenker at for meg var det nettopp et rett valg. Så får man heller ta det som det kommer.

Hva med deg? har du noen ganger måtte ta valg som ikke bare rammer deg men også andre?

Da er det blitt fredag og jeg venter på gjengen som skal komme hjem fra jobb. I dag har jeg hatt delvis sløvedag men tenkte at jeg kan ikke bare sitte her, selv om jeg nok ikke hadde fått et feil blikk fra de som kommer hjem. Jeg var så heldig for at jeg fikk sove til 0900 i dag og det var så godt å nyte en rolig morgen med tur på ukjente og nye veier. Og Nala koste seg på tur hun også, det virket sånn. Selv om det øste ned, og mobilen hadde blitt igjen hjemme, for den trenger jo ikke bli våt. Uansett det var godt med en litt sen morgen. Men når jeg kom hjem var det å få litt varme i seg, og så skifte til tørre klær og så slappe litt av, før jeg begynte å prøve å  sette i gang med litt her hjemme. Det sto bla annet  et par dunker med klær som skulle brettes, K reiser jo til Danmark på søndag for noen dager så da var det jo greit å få hans klær ferdig i både vask og tørk.  Og så har jeg kastet søppel, jeg har fått unna støvsugingen og jeg har spist litt. Og nå har jeg pause, jeg har skrevet handle liste . i dag ble det et ønske om Taco så da får det vel bli Taco da.

Jeg så i dag at noen få trær har begynt å få høstfarger.

I morgen skulle jeg deltatt sammen med Nala og mannen min ( han løper ikke da) på Gjørmelabben Nannestad og så videre til Trondheim, men sånn ble det ikke, vi er her på Jæren og vi dropper de løpene pga min helse og Nala sin helse, men neste år, da blir det bra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå skal jeg tilbake til kompisen min denne dagen, så blir det så rent og pent. Og på øret har jeg skrekkpodden.

I går var det verdens dagen for psykisk helse og jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg men jeg gjorde ikke det i går, ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg rett og slett var tom, utladet. Jeg kjenner at det å være tilbake på plass i kursvirksomheten er noe som jeg syntes er fantastisk tipp topp tommel opp men jeg blir av og til mentalt utladet. Jeg er rett og slett tom på alle måter, men jeg angrer ikke at jeg deltar på dette. Jeg lærer så utrolig mye, ikke bare om settingen, førstehjelp osv… men jeg lærer veldig mye om meg selv og jeg håper jo at jeg utvikler meg og blir bedre for hver gang.

Uansett, jeg hadde ikke glemt at det var verdensdagen for psykisk helse men noen ganger orker jeg ikke bare fokusere på det, selv om det er mye av fokuset mitt, noen kaller det jo for u-helse. Men i går ble det som sagt ikke noe. Det er noen dager jeg bare kjenner at nok er nok, og jeg har ikke fått fokusert på bloggen min disse dagene og jeg hadde ikke glemt bloggen min men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skulle finne ork til å sette meg ned med bloggen fordi ordene ikke fant veien. Så jeg kommer sterkere tilbake, rett og slett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke med dere men jeg syntes middag er så utrolig vanskelig å finne ut av, man skal ha det godt, enkelt og ja finne noe som metter uten å blakke seg helt. I dag var det ingenting her hjemme jeg kunne bruke i middagen så jeg tenkte at jeg må kjøpe alt som skal til. Målet mitt er å finne middager som heller ikke koster skjorta. Og når man er sånn delvis kresen så ja hva skal man si, det er ikke direkte enkelt men jeg tror jeg klarte denne gangen.

Her er det kylling filet, hvitløk, rødløk, gul løk, paprika, brokkoli, og gulrot og ris som blir laget ved siden av.

Alt er kjøpt på en av butikkene her og jeg kjøpte på tilbud, så det ble 285 kroner for alt sammen. Billigste er det ikke men det er greit nok. Jeg er overlykkelig om jeg klarer under 300 kr i middag til oss 3 men dessverre er det ikke alltid. Eller svært sjelden dessverre.  Men uansett dette er dagens middag. Den metter, den er okay i forhold til kostholdet og vi liker det så da blir det sånn.

Hva skal dere ha til middag i dag?

Å være et menneske med verdi, skal ikke og bør ikke være avhengig av tallene på en vekt. Vi kommer i mange slags former og fasonger og når vi er barn lærer vi at vi ikke skal mobbe, erte eller kommentere hvordan et menneske ser ut. I våre dager har vi jo diverse nett forum hvor man kan være anonym og mange klarer å lire av seg kommentarer på hvordan et menneske i sosiale media ser ut. Vi snakker jo om kropps positivisme og at man skal godta alle mennesker uansett, men så vet man at det ikke alltid er sånn. Mennesker som er slanke, tynne blir hyllet mens mennesker som fyller ut kropps skinnet litt mer  de blir sett ned på og kritisert og kommentert og mange tør nesten ikke handle ting de vil ha i butikken fordi hvis du er stor/ tjukk/ feit, ja kall det hva du vil så skal du ikke kunne handle potetgull, sjokolade, brus, is, smågodt uten å frykte at noen skal si noe. Og jeg har som så mange andre vært i klesbutikker hvor jeg fikk beskjed om at de ikke hadde min størrelse. Og jeg vet ikke men jeg kan kun snakke ut fra mitt ståsted, jeg kan ikke si at dette er noe som gjelder for alle men jeg er av den oppfatning at vi har alle et ansvar, både for å ta vare på oss selv men også et ansvar for at alle skal bli behandlet respektfullt, for vi vet ikke hva som ligger bak den kroppen vi ser, vi kan ikke vite hvorfor et menneske er i godt hold eller også motsatt, hvorfor en person er radmager.  Men at man ser mer ned på mennesker som er store er noe som man vet.

Etter operasjonen min raste jeg ned mange kg og jeg kunne gå inn i en hvilken som helst klesbutikk, og jeg som så mange andre opplevde en bedre service, jeg fikk mer hjelp, jeg ble mer sett og det syntes jeg er vondt. Det som er spesielt er at når jeg har lagt på meg igjen så opplever jeg at det er en annen service igjen, det er som om jeg begynner å bli litt usynlig for enkelte ansatte i noen butikker.

Jeg håper og tror at det ikke er sånn at det er et tall som skal avgjøre om jeg er verdt noe eller ikke. Om jeg er stor så betyr jo ikke det at jeg er et dårligere menneske enn når jeg er tynn. Og det er heller ikke sånn at det er andre menneskers rett til å bestemme hva jeg skal handle. For hvem har egentlig rett til å bestemme dette? Og jeg tenker at de rundt meg kan ikke vite hvem jeg handler for, eller om jeg handler for en bestemt anledning. Men ja jeg kjenner at jeg kan krympe meg når jeg handler det som noen kan se på som usunt.  Men hvordan er det med deg? Hva tenker du når du ser mennesker som er litt større enn ” normalen” som handler godis og slike ting?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kommenterer du noen gang hva andre handler? Om ikke høyt men inni deg eller ovenfor venner?

God mandag midt på dagen.

Jeg har akkurat kommet inn døra, etter å ha vært på opphoggeren med lille Bie. Jeg innser at overskriften kan tyde på noe annet men det er altså bilen vi kjøpte som en ekstra bil, som dessverre fikk avgå med “døden” i dag.

Og jeg har litt sånn rar følelse for det, ja av en eller annen merkelig grunn ble jeg veldig glad i den bilen og jeg kjente på det når jeg leverte den, når han sa at før han trykket på send tasten så kunne jeg ombestemme meg. Men jeg visste at tiden var inne. Og vi trenger ikke 2 biler sånn strengt talt klarer vi oss med kun en bil. Og så lenge K er her så har vi jo 2 biler i husstanden så ja…. derfor lot jeg den gå.

Men ja jeg kjente det litt i magen når jeg gikk fra opphoggeren mot bussen at dette var kanskje ikke rett men det var litt rett likevel.

Så nå er jeg kommet meg hjem og skal bare nyte resten av dagen, gjøre litt småting her og der og så skal jeg forberede meg til i morgen , for jeg begynner å jobbe litt igjen. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til det men bare å komme i gang rett og slett så hjelper det.  Men det er jo ikke så mye bedre at jeg ikke er i god form heller men men det får bare stå sin prøve. Men nå er det planlegging av morgen dagen som står på tapetet. Snakkes