Noen ganger er det som om jeg ikke er alene, det er som om noen andre er her, selv om jeg i prinsippet er helt alene. Jeg vet ikke men det er som om det er noen her, og nei jeg er ikke gal, eller at jeg sier at jeg kan se ting ingen andre kan. Men denne følelsen av å ikke være her alene er litt hengene over meg. Og jeg kan gripe meg selv i å snakke med denne personen som jeg ikke kan se, jeg prater med meg selv men så er det som om jeg prater med noen andre. Okay nå er jeg fullstendig klar over at det sikkert er overbevisende om at jeg seriøst har tippet over men jeg har altså ikke det, men jeg kan liksom ikke forklare det på en annen måte. Men nok om det, i dag skulle jeg ha kjørt mannen min på jobb for å ha bilen men jeg endte med å la han ta bilen, noe som jo ikke er overraskende og uvanlig til meg å være og så tok jeg heller kollektivt dit jeg skulle, og så ble jeg hentet i stedet for.  Men i kveld så hadde jeg bilen og mens jeg var på vei dit jeg skulle gå med Nala så kom det en del gode sanger på Vinyl, og jeg ble sittende å mimre og plutselig kom det en flom av tårer, og jeg måtte bare kjøre av , nå var jeg heldigvis kommet dit jeg skulle og jeg ble sittende å tårene bare rant og jeg hulket som et barn, det var som om alt bare løsnet, alt jeg hadde båret på, alle tankene rundt alt mulig den siste tiden, ja livet i sin helhet.

Og mens jeg satt der så innså jeg at det er der det ligger, det er denne sorgen jeg bærer med meg, denne fortvilelsen om at jeg på mange måter er den som har tvunget igjennom at vi skulle flytte, at mannen min ikke turte å si nei og at jeg er et grusom menneske, og at jeg feiler på absolutt alt jeg gjør , uansett. Og at jeg ikke kan klare en dritt. At alt som har skjedd med ungene mine og meg og ja alt. Og jeg kjente at alle kreftene bare forsvant ut av meg og jeg ville egentlig bare bli i bilen men jeg hadde jo planlagt og ” lovet” Nala at vi skulle gå tur i skogen. Jeg tørket tårene mine, pustet tungt og sa til meg selv at jeg skulle skjerpe meg , og at dette er bare noe jeg føler som kanskje ikke har grunn for. Jeg bestemte meg for at dette er noe jeg må legge bak meg og jeg tenkte at det finnes bedre dager.

I løpet av turen er det som om denne  følelsen av å ikke være alene kommer tilbake til meg, og jeg går litt inn i skogen, det var mye for å søke ly fra regnet som kom plutselig fossende ned, kort sagt alle slusene på himmelen åpnet seg, og det ble ganske så vått men jeg fant et sted jeg kunne sette meg ned , det var en liten hylle der jeg kunne krype under og Nala lekte litt med noen pinner og noen kongler jeg fant som jeg kastet bortover. Og mens jeg satt der, hørte regnet treffe trær og jeg var glad for å ha funnet ly, så kom Nala også bort og vi satt der begge to, og jeg kjente hvor mye hun betyr for meg, for hun er jo den perfekte psykologen, og jeg kjenner at alt bare slipper. Hun er ikke bare en hund, hun er en stor personlighet i liten kropp, hun gir av seg selv og jeg kjenner at det er mye rundt det som betyr så mye. Og jeg kjente at jeg åpnet tankene mine for henne, og det hjalp. Jeg kjente at jeg gikk videre med et lettere sinn og lettere knute i magen. Jeg vet at det er som det er og at jeg bærer på den bagasjen jeg gjør. Og jeg må selv finne veien videre, jeg vet jo at jeg har støtte i mannen min, og at jeg vet at han er med på å gjøre hverdagen min bedre. Og det er takket være han at jeg er her i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet også at det er kun jeg selv som kan hjelpe meg å bli kvitt de tankene jeg har, følelsen av at jeg feiler og at jeg rett og slett ikke kan bruke mat/ sjokolade/ is når tankene og følelsene er som verst.

Hva gjør du for å lage deg en god dag?