Ord er fattige og setninger er vanskelige å få ned på skjermen. Jeg ser på det tomme ” arket” og vet at jeg må prøve. Jeg må prøve å få frem hva jeg tenker og føler. Jeg vet ikke helt om dette blir et innlegg noen vil skjønne noe som helst av.

Det er som om det løper 1000 vis av tanker igjennom hodet mitt og jeg kjenner meg tom, jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å få frem i dag.

I går var det en tøff dag, jeg dro jo til tannlege og jeg kjenner at jeg var veldig glad for at det ikke var noe store greier men det som skjedde i ettertid var det som plager meg i dag. I natt var det svært lite søvn fordi hodet ikke fikk hvile. Det var det jeg grudde meg for. Jeg hadde en del mareritt etter det, og det er noe jeg kjenner som setter meg tilbake. Så de tingene jeg planla å gjøre i dag, det er ikke gjort enda. Jeg har ikke ro i kroppen. Gamle minner kommer tilbake og det er jo det jeg ikke ønsker. Hvor lite skal det til liksom? For mange er det ikke noe problem å gå til tannlege men for meg som har en overgreps bakgrunn så er det sånn at jeg rett og slett får flash back og jeg kjenner at jeg ikke har det bra i det hele. Jeg vet at det er viktig for meg å kunne skrive ned det jeg tenker selv om det er vondt fordi ….. jeg ikke vet hvordan den som leser det jeg skriver oppfatter eller forstår hva jeg skriver. Og selv om det er en evighet siden jeg var utsatt for det jeg opplevde  i mange år så er det fortsatt noe som henger ved.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det er ikke sånn at jeg ikke har gått i terapi for å jobbe meg igjennom det, jeg har jobbet med dette, og jeg har på mange måter tenkt at jeg var ferdig med det. Men sannheten er at jeg ikke er det. Så jeg må igjen finne en vei for å takle dette og ofte tenker man at det er bare å glemme det.

Men jeg tenker at det er så mange måter man kan jobbe med dette og det er viktig at man finner en vei. Det som er sikkert er at det ikke skal ties i hjel men jobbes igjennom. Og jeg vet at det er ikke så mange som selv ikke har opplevd dette som vet hvor mye det kreves også mange år etter. En ting er sikkert og det at dette ikke er noe man bare skal fnyse av. Og kan man ikke forstå så ikke latterliggjør dette. For det er enda mange stigmaer rundt dette.  Og man vet at mange kvier seg for dette.

Bærer jeg nag? Når jeg opplevde det jeg opplevde så var det jo ikke så mye snakk om det. Og det var nok mange som ønsket at man ikke skulle snakke om det og foreldre ville ikke vite. Nå var det jo sånn at min mor hadde egne problemer på denne tiden og jeg visste jo ikke. Jeg trodde jo at det var normalt. Det var en livsløgn jeg levde med. Og i ettertid visste jeg at det var helt feil. Og det er nok der det ligger man lot seg lure. Men hva visste jeg. Ingenting. Jeg følte bare på sviket.

Men jeg kan ikke la meg drukne i denne tankegangen, jeg må bare jobbe med dette som alle andre gangene. Jeg skal ikke la meg knekke.