For noen år siden så fant jeg noen av mine gamle dagbøker, dere vet disse bøkene man skrev de aller dypeste tanker og følelser og gjerne gjemte i skuffer, eller under senga og man kunne fortelle dagboken det man ikke kunne eller ville si til noen andre, ja kort sagt så kan man si at dagboken var en form for psykolog som ikke sa så mye og heller ikke dømte en.
Så kom jeg borti blogg, det var noe rare greier syntes jeg, for man så jo at dagboken man gjemte og ikke ville at noen skulle lese den, ble til at man gjorde mye for at noen skulle ta seg tid og hadde lyst til å lese det man delte, det hemmelige skulle plutselig deles med mange 100 og 10000 etter hvert. Og det var liksom ikke måte på hvor langt man var villig til å gå, ja man kom ikke dit ved å gå over lik men det var utrolig mange ting bloggerene delte, man følte at man var hjemme hos de, og av og til kjente man på et slags ubehag. Men med tiden ble det eldre bloggere, og fokuset på blogging og innhold endret seg. Nå er det mange som har endret plattformene sine vekk fra blogg og over til andre plattformer. Men fremdeles er det mange gode bloggere som holder ut i bloggverden og som skaper godt innhold. Og noen har funnet ut at for å få lesere må man ha dramatiske overskrifter og man ser at noen faktisk drar det så langt at de glemmer hva de skrev og skriver mot det som de sa for litt siden.
Men for mange er blogg en del av livet, et sted der de kan dele tanker og opplevelser, og de ser en grunn for å blogge. Og noen ser at det som de skriver kan hjelpe andre. Jeg syntes det er bra at man kan tørre å skrive om det man vil. På mange måter er det sånn at man kan si at på mange måter blir bloggen en har en del av livet.
Så kommer man til et punkt i livet der man spør seg selv” Hvor går veien videre og hvem er jeg egentlig?” Hvis du skjønner hva jeg mener, eller kanskje det bare er logikk for meg selv, jeg vet ikke. Det er så lett å ikke skrive det forstålig for andre enn en selv, det er litt for enkelt kanskje, Og det som virker logisk og okay i hodet mitt virker kanskje helt ulogisk og idiotisk for andre.
Jeg husker en kommentar ” hadde det ikke vært for bestemoren hennes så hadde hun vært lik moren sin” Og der og da så ble jeg mest ” skal vise de jeg” men så er det i ettertid sånn at jeg innser at min frykt for å bli lik mamma på de negative sidene har satt sine spor. Jeg er livredd å bli avhengig av medisiner f.ex siden jeg ikke liker alkohol så er det den andre rusen som jeg er redd for.
I går så jeg en film sammen med min kjære, det var den norske filmen ” la elva leve” og det var en gripende film fordi hovedpersonen gjorde mye for å skjule sitt samiske side av livet, men det kom frem til slutt og det minte meg om at jeg faktisk gjorde det samme, ikke skjule mitt samiske opphav fordi jeg ikke har en bit samisk i meg men mer det å skjule hvordan det var hjemme hos meg. Men til slutt gav jeg opp. Jeg vet at mennesker prater, jeg vet at mange rett og slett har sine meninger og tanker om mamma og jeg vet at ikke alle har gode tanker rundt det. Men på en annen side, jeg tenker at jeg trenger ikke bli som henne. Jeg vet at jeg ikke trenger å bli som mamma selv om hun er moren min.
Vi bærer alle på våre erfaringer og tanker og mange bærer også på hemmeligheter. Det som er viktig er at vi lærer oss å leve med det vi har erfart og kan bruke det til noe positivt.
Jeg vet ikke om dette gav noen mening for andre enn meg.
